Kultursjef Rolf Norås: Kulturåret 2016

2016 har vært et år med mange rike kulturopplevelser.

Kjære alle sammen

Det er i år 150 år siden Nordens første modernist, forfatteren og journalisten Sigbjørn Obstfelder, ble født. Gjennom hele dette jubileumsåret har Sølvberget og Stavanger kommune invitert til en vandring i Obstfelders verden.

Prosjektleder Marita Aksnes satte sammen et flott program som har vært fylt av glede, alvor, humor og mystikk, og mange av byens kulturaktører, festivaler, skoler og institusjoner har vært samarbeidspartnere i dette jubileumsåret.

Obstfelders univers, enten vi snakker om diktning, vandring eller musikalske referanser, har inspirert til teateroppsetninger, konserter, bokprat, tablåer og turer. Han har vært tolket av andre forfattere, musikere, skuespillere, billedkunstner og psykiatrere. I tillegg så har alle byens barnehager har vært involvert..

Et flott samarbeid med Turistforeningen, resulterte i en dramatisering av Sigbjørn og Ingeborg Obstfelders strabasiøse ferd over fjellet fra Setesdal til Nilsebu i 1899, med manus og regi av Torfinn Nag.

Publikum ble invitert på en 3 timers vandring i Obstfelders fotspor og en festhelg med middag, kulturinnslag og overnatting i telt eller lavvo.

Obstfelder hadde fått det for seg at han skulle ta med sin 10 år yngre danske kone og gå over fjellet til Stavanger. Ikledd kjole og paraply hadde de lite å stille opp med da det brøt ut uvær. De to la seg ned for å dø, da de ble reddet av noen sauegjetere. Ingeborg, som var operasanger, kvitterte med franske arier, en garantert ukjent verden for sauegjeterne.

Også Nasjonalbiblioteket har gitt Obstfelder oppmerksomhet i år. Med utstillingen "Sansen for det moderne" satte de hans tekster om ensomhet og reiser inn i en større historisk sammenheng. Med brev, skrivehefter, aviser, bøker og fotografier, fortalte utstillingen om Obstfelders oppvekst i Stavanger til hans tidlige død i København.

Jan Erik Vold, som lenge har vært opptatt av Obstfelders forfatterskap, var blant de sentrale i Obstfelder-arrangementene i Nasjonalbiblioteket.

I Stavanger meldte Vold seg forresten på og foreslo en ny stor Obstfelder-skulptur i byen. Selv om jeg mener at Obstfelder går langt utpå mange av de frakkemennene som er beæret med skulpturer i bybildet, han er vel, sammen med Hertervig, vår største kunstner noensinne, er det ikke en til sånn skulptur vi trenger i byen vår.

Ny kommunedelplan for kunst og kultur 

I 2009 vedtok bystyret i Stavanger en Kommunedelplan for Kunst og kultur, eller Kulturplan, for 2010 til 2017. Den har vært vårt viktigste arbeidsdokumentet.

Med en tidshorisont til 2017, er det på høy tid å revidere denne planen, og oppdatere den i tråd med nye tider, og utviklingen på kunst- og kulturområdet. Det arbeidet er vi nå godt i gang med, og store deler av året 2017 vil bli brukt til å utarbeide en ny plan med tidshorisont til byjubileet i 2025. Den skal også ta opp i seg en revidering av den gjeldende kulturarenaplanen.

I dette arbeidet vil mange av dere bli direkte eller indirekte involvert. Vi har etablert en struktur og en fremdrift for arbeidet, med både politisk og administrativ ledelse, organisering og styring.

Vi hadde en oppstartskonferanse i vår på Spor 5, etter at bystyret hadde vedtatt mandatet for planarbeidet. Arbeidet med å implementere de ulike delene og nivåene har tatt litt lengre tid enn vi hadde sett for oss.

Men nå er vi godt i gang, og i tiden fremover vil det bli gjennomført flere kulturdialoger, workshops, møter, og mer spissede temaer, som alle vil ha en forankring til arbeidet med kulturplanen.

Vi vil ha dere aktivt med i denne prosessen. På nettsiden vår vil dere etter hvert finne informasjon, aktuelle dokumenter og opplysninger om hvordan alle – enkeltpersoner eller institusjoner – kan delta i høringene. Noe er alt lagt ut her.

Terror i Europa

Spranget kan synes stort fra planarbeid i Stavanger kommune til internasjonal terrorisme. Men kanskje finnes det en forbindelse likevel.

Europa har i år vært mer hjemsøkt av terror enn hva vi har vært vant til. Sammenlignet med flere andre steder i verden, kan Europa fortsatt betraktes som et fredelig sted på kloden. Men også vi har opplevd at politiske og religiøse bevegelser ga oss en forferdelig, rystende og deprimerende sommer.

Bare i løpet av noen få uker i juli opplevde vi bomber blant annet i Brussel, Paris, Istanbul og Ansbach. En lastebil pløyde seg gjennom folkemengden på strandpromenaden i Nice. En gammel prest ble drept under morgengudstjenesten i sin egen kirke. En 17-åring gikk til angrep med øks på et tog i Würzburg, mens en annen 17-åring drepte 9 personer i München. Han sa at han var inspirert av Anders Behring Breivik.

Det som kjennetegner bruk av vold og terror, har i all hovedsak sammenheng med ønsket om makt - reell makt eller definisjonsmakt.

I Tyrkia var det et mislykket statskupp, som resulterte i både flere hundre drepte, og påfølgende utrenskinger av blant annet politikere, militære og journalister. I slutten av august kunne Aftenposten melde om en omfattende dokumentasjon av 15 definerte terroranslag i ulike byer i Europa som var blitt stanset.

For få uker siden opplyste franske myndigheter at de hadde avdekket og forhindret et nytt, større terroranslag i Paris den 1. desember. Senest forrige helg smalt det både i Istanbul og Kairo. Europa har med andre ord måtte forholde seg til en ny virkelighet hvor terror har blitt en del av hverdagen.

Betyr dette noe for vårt kulturliv? Det vil være naivt å tro at ikke vold og terror gjør noe med holdningene våre. Vil dette bli en drivkraft for ønske om å sette opp murer og isolere oss? Oppnår terroristene sitt mål om å skape uro og frykt i befolkningen, kan dette gi ringvirkninger, også på kulturfeltet.

Det er nok mer ubehag i dette enn det vi liker. Derfor må vi holde fast i det som er bra i Stavanger; at vi slår ring om ytringsfriheten, at vi gir ly til de som trenger det. 

Kultur skaper dialog, og er en ramme for dialog. Vi må holde denne dialogen i gang - la folk få mulighet til å treffes, enten i det private eller i det offentlige rommet. Vi skal ta imot nye mennesker som vår kultur influeres av, og som den selv kan påvirke.

Derfor er også Stavangers rolle og posisjon som friby for forfulgte forfattere så viktig. Vi gir ikke bare husly og asyl, men vi tilbyr også en trygg havn til å fritt kunne ytre seg uten å bli utsatt for represalier.

Vi skal være stolte av ICORN, som koordinerer og har sekretariatet for denne viktige organisasjonen, som får stadig nye medlemsbyer over hele verden, og som sikrer at forfattere, journalister, skribenter og kunstnere får denne viktige friheten.

Vi skal være glade for at litteraturfestivalen Kapittel holder fast ved ytringsfrihetsaspektet. Og vi skal være glade for at ICORN og disse forfatterne holder til i landets beste bibliotek, nemlig Sølvberget.

Da styrelederen i Norsk kulturråd, Tone Hansen, talte under kulturrådets årskonferanse nylig, sa hun blant annet at mange forbinder Stavanger med oljebyen. Hun forbandt Stavanger med fribyen.

Kulturlivet har makt til å endre folks holdninger - når vi er på vårt beste - og det beste vi kan gjøre, enten vi er kunstnere, kulturarbeidere, journalister, eller vanlige borgere, er å holde fast i den kritiske pennen, penselen, stemmen - slik at fortellinger om menneskeskapte lidelser, overgrep og katastrofer blir tydelige og forståelige - at vi kan bidra til å øke vår evne til å gripe og begripe vår samtids utfordringer.

Det er ingen liten jobb for et kulturprosjekt.  Men noe er altså mulig. Det kan handle om holdninger, bevissthet og politisk mot. Før het det dannelse. Nå kan vi kalle det for motmakt eller ordkrig mot terror.

Flyktninger og kulturaktører

Det er i denne sammenheng veldig gledelig at så mange kunstnere og kulturaktører tok oppfordringen fra i fjor om å gjøre en innsats overfor våre flyktninger og asylsøkere. Flere så på dette som et naturlig samfunnsansvar.

Stavanger symforniorkester fylte opp Farten Valen med en flott konsertopplevelse. MUST ga flyktningene og asylsøkerne årskort og gratis adgang til museene.

Flere av kunstnerne i atelierfellesskapet her på Tou stilte opp med kurs, atelier- og galleribesøk, Skromlehjulet fikk forestillingsstøtte, musikere fikk konsertstøtte, og mange frivillige organisasjoner bidro på en flott måte..

Pokemon Go og virkelighetslitteratur

Mot dette bakteppet handlet en av de store nyhetene i 2016 verken om krig, vold eller terror, men om verdens største mobilspill, Pokemon Go. Skattejakten, hvor du beveger deg rundt i den virkelige verden samtidig som du også flytter deg på spillets virtuelle kart, tok helt av i sommer.

Aldri har så mange gått rundt i gatene og blitt ledet av et stedsbasert mobilspill som lar deg fange virtuelle monstre mens du beveger deg rundt i virkeligheten. Monstrene dukket plutselig opp på mobilens kameraskjerm i dine virkelige omgivelsene. Det hele handlet om å fange pokémons, som er plassert rundt i byen.

Pokèmon GoDenne kombinasjonen av virkelighet og spill, også kalt utvidet virkelighet, ble raskt det mest tilgjengelige av alle sosiale medier.  Den eneste måte å bli virkelig god på, er å gå, sykle eller jogge milevis - med mobilen i hånden.

På et tidspunkt ble det så populært, at f.eks. Universitetssykehuset i Stavanger anmodet om at det ikke ble satt ut pokestop i eller nær sykehuset. Spillere hadde tatt seg inn både på intensivavdelinger og sengeposter. Pokemon Go utgjorde en sikkerhetsrisiko.

Det som fikk størst oppmerksomhet under forsvarshøringen på Stortinget, var at Trine Skei Grande spilte Pokemon Go mens debatten pågikk. I Russland risikerer 22 år gamle Ruslan Sokolovskij 5 års fengsel for å ha jaktet Pokemons i en russisk-ortodoks kirke, og lagt jakten ut på nettet.

Ingunn ØklandEn annen form for virkelighet, og som i større grad angår kunst- og kulturlivet, er debatten som oppstod i kjølvannet av Ingunn Øklands kommentar "Litteraturen er på villspor", som stod på trykk i Aftenposten, og som ble omtalt som "Virkelighetslitteraturen".

Økland hevdet at forfattere fråtser i selvbiografiske familiekonflikter, hvor de gjengir detaljer i lett identifiserbare personers privatliv.

Ingunn Økland stilte mange betimelige spørsmål:

• Hvor mye må være oppdiktet for at en roman skal fremstå som fiksjon?

• Hvor mye må være biografisk for at en roman skal fremstå som   virkelig?

• Tar forfattere og forlag sitt etiske ansvar på alvor?

• Kan forfattere skrive hva de vil bare de kaller det roman?

• Tar forfattere og forlag innover seg hvilken maktposisjon de har?

• Kan forfattere og forlag avvise etiske refleksjoner?

• Skal estetikken alltid trumfe etikken?

Ingunn Økland brukte Vigdis Hjorts nye roman "Arv og miljø" som eksempel i sin artikkel og i sine spørsmål. Men debatten er ikke ny, og det er mange norske forfattere som har skrevet seg inn i denne tradisjonen.

Agnar Mykle skrev om lett gjenkjennelige personer i Bergen.

Karl Ove Knausgård, Herbjørg Wassmo, Nikolaj Frobenius, Kaj Skagen, Merethe Lindstrøm, Hanne Ørstavik, Tomas Espedal, Cecilie Enger, Anne B. Ragde, Geir Gulliksen, Rønnaug Kleiva og Linn Ullmann er alle eksempler på forfattere som har beveget seg langt inn i det som i alle fall kan oppfattes som en intim privatsfære:

Ja, til og med Sigbjørn Obstfelders roman "Korset" fra 1896 er blitt koplet til debatten om virkelighetslitteraturen. "Korset" ble oppfattet som en kjærlighistorie basert på Obstfelders forhold til Oda og Christian Krohg.

I en kronikk i Aftenposten skrev Marianne Berg Hansen, ekskonen til Geir Gulliksen, blant annet følgende:

"Jeg har vært gift med en forfatter i nesten 20 år. Det finnes ingen etikk som beskytter mitt privatliv. Jeg føler meg utlevert. I detaljer om mitt liv, mitt samliv og mine relasjonerLivshendelser gjennom kjærlighetsliv, utroskap og skilsmisse, som de fleste av oss ønsker å beholde som private, er i mitt tilfelle blitt offentliggjort via en skjønnlitterær roman. Som kunst. Og jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg føler meg utlevert. Bare kall det for kunst, og det er ikke rom for etiske refleksjoner. Helt umulig å beskytte seg mot. Jeg etterlyser ikke sensur av kunst. Jeg etterlyser etisk refleksjon."

Uken etterpå skrev Geir Gulliksen i Morgenbladet at "Historie om et ekteskap" ikke handlet om hans ekskone.

Den som har makt, kan misbruke den. Og det er grunn til å spørre om forfattere og forlag tar innover seg hvilken maktposisjon de har, eller hvor lite interessert de er i en åpen diskusjon om dette.

Forlagene hevder å ha en sterk etisk forpliktelse samtidig som de beskytter sine forfattere. Forfattere er "untouchable" og trekker den estetiske kappen opp. Mens kritikerne har berøringsangst og går rundt estetikkgrøten som hefter ved etikken og forsøker å estetisere vekk de implikasjoner som hefter ved koplingen mellom virkelighet og fiksjon, mellom liv og verk.

I en nylig masteroppgave i litteraturformidling ved Universitetet i Oslo, viser Kristian Wiese at mange anmeldere avstår fra å diskutere de etiske problemstillingene som oppstår når forfattere utleverer sine nærmeste.

Det er forskjell på etisk debatt og moralisme. Men den etiske refleksjonen hører uansett med, for forfatter, for forlegger, og for leser. En forfatter er moralsk ansvarlig for sine ytringer også når de er skrevet inn i en roman.

Jeg er allergisk mot sensur. Jeg har heller ikke registrert noen i denne debatten som har tatt til orde for det. Vi vil ikke ha juridiske begrensninger av fiksjon. Det er en rett for kunstneren å være fri. Kunstnerisk frihet er nødvendig. Det er et privilegium. Og det er et ansvar.

Men da må det også gå an å debattere denne friheten og konsekvensen av den. Den kunstneriske friheten må kunne snakkes om uten at man holder ordet kunst opp som et skjold. Forfatteren må definere sitt eget moralske verdikompass. Også litterære ofre har krav på respekt.

Det er også mulig å hevde, med en viss rett, at Ingunn Økland med sin artikkel i Aftenposten bidro til fråtsing i menneskeskjebner. Men debatten hun skapte, har vært både viktig og nyttig. Den pågår fortsatt, og det siste nummeret av tidsskriftet «Vinduet», som ble lansert for 2 dager siden, har viet hele nummeret til denne debatten.

Og samtidig er det nok også eksempler på at folk har forsøkt selv å bli innskrevet i romanfigurer. Lars Saabye Christensen fortalte at han våknet fra en narkose på sykehuset, og det første legen som stod over ham sa, var "Jeg var med i Beatles."

Lokal litteratur

Virkeligheten på litteraturfeltet har også slått inn lokalt, på en hyggelig måte. Ikke bare har Pelikanen forlag flyttet inn blant Elefantene i Erfjordgata 8, og beriket et fra før oppegående kulturnæringsfellesskap.

I tillegg har Pelikanen inngått samarbeid med det danske forlaget Gladiator om å gi ut hverandres bøker. Det vil forhåpentlig resultere i import av dansk kvalitetslitteratur, og tilsvarende eksport av lokal og annen norsk litteratur til Danmark.

Den første boken i den siste kategorien er Bjørn Arild Erslands roman "Store hendelser i liten skala", som nå blir utgitt i Danmark, - på norsk.

Kulturjournalistikk i fare?

I sommer oppstod det en nasjonal debatt om kulturjournalistikk, om finansiering og brukerbetaling, om forholdet mellom antall klikk og kulturdekning, om medienes egen evne og vilje til å prioritere og finansiere kulturstoffet, og om den åpne, reflekterte, konstruktive og verdibaserte kulturjournalistikken.

Hvordan er situasjonen når det gjelder den lokale kulturjournalistikken?   I løpet av de siste 8 årene, har Aftenbladet redusert antall kulturjournalister fra 14 til 4. Kultur- og debattredaktøren har blitt debattredaktør. I NRK Rogaland er Anett Johansen Espeland den eneste som KUN jobber med kultur- og mediasaker, mens Rogalands Avis har lagt ned kulturredaksjonen.

Kultursidene i Rogalands Avis har ikke nødvendigvis blitt dårligere. Men det er et faktum at de to faste sidene med lokalt kulturliv nå er erstattet med oppslag om at Matt Damon tok seg tid til flere selfies med de ansatte på flyplassen i Svolvær, at Linnèa Myhre brukte hypnose for å bli kvitt skrekken for edderkopper, at Anne-Kat Hærland har en øyesykdom som kan gjøre henne blind, at det haster for Øya å få vite om festivalen kan bli på Tøyen, eller at Oslo Høyre mener at det er en skandale at byrådet dropper planene om et felles energianlegg for Munch, Deichman og Oslo S i Bjørvika.

Rolf NoråsUnder kammermusikkuken midt i august hadde Rogalands Avis flere oppslag. Her er noen av sitatene: «Kammermusikkfestivalen er like gøy hvert år». «Trekkplastrene er mange under årets festival». «Festivalen ønsker å favne bredt, og appellere både til unge og gamle». «Det er ikke bare blått og grått hår blant publikum». «Vi liker å ha en miks av ulike lokaler som vi vet fungerer, samtidig som vi prøver ut nye». Og «I tillegg til å være en av de kunstneriske lederne skal han også ha flere konserter under festivalen».

Alt dette stemmer jo fint med kammermusikkfestivalen vår. Det var bare en hake: Alle sitatene er hentet fra oppslag og reportasjer fra og om Oslo Kammermusikkfestival, som gikk samtidig.

Det kan være verd å sitere hva redaktøren i Bergensavisen uttalte i denne debatten: "En lokalavis uten kultur er like nitrist som en by uten kultur. Som Bergens eneste lokalavis, er kulturstoffet selvsagt viktig for Bergensavisen."

I en oppfølgende kommentar skrev Dagsavisens sjefredaktør og administrerende direktør at kulturjournalistikk må handle om lokal tilstedeværelse og engasjement. "Vår overlevelsesevne ligger nettopp i hvordan vi definerer vårt kjerneoppdrag," sa redaktøren blant annet.

Kunst- og kulturkritikk var også tema da Norsk kulturråds årskonferanse ble arrangert i Stavanger i forrige måned, med nesten 400 delegater.

Der ble det hevdet at kritikken er i krise, og i fare for å forsvinne fra mediene. Kulturstoff generelt, og kunstkritikk spesielt, genererer for få klikk, for å sitere en redaktør i Aftenbladet.

Flere hevdet at dette var selvforskyldt, da mye av kunst- og kulturkritikken, og da særlig innen billedkunstfeltet, ikke kommuniserte med publikum.

Det ble hevdet at det ofte ble vist en stor arroganse overfor publikum, og at forakten ligger som en tåke, uten at det gjøres forsøk på å lage hull i skydekket. I stedet føres det et komplisert språk med interne koder og et uforståelig kunstfaglig språk. Men det er ingen selvfølge at publikum er kjent med klassiske koder.

Direktøren i Fritt Ord, Knut Olav Åmås, måtte gjøre forsamlingen oppmerksomme på det selvfølgelige at kritikk er en del av journalistikken, - ikke en del av kunsten.

Mens tidligere kulturredaktør i Bergens Tidende, Hilde Sandvig, la vekt på at kritikk må skrives i øyehøyde med publikum. "Det gjelder å åpne døren og vise at alle kan møte kunst og kultur med sine egne forutsetninger", var hennes budskap. Dessuten, som det også ble påpekt under konferansen, så har ikke kulturjournalistikken klart å tilpasse seg den nye digitale tiden.

"Kulturjournalistikken har sovet i timen, og har ikke klart å ta innover seg hva som foregår digitalt", sa tidligere sjefredaktør i Stavanger Aftenblad, Jens Barland, blant annet.

Noen få uker før Kulturrådets Årskonferanse, gjennomførte Norsk Publikumsutvikling sin tilsvarende konferanse i Stavanger. Denne samlet om lag 270 delegater.

En vellykket konferanse drøftet blant annet spørsmål som

  • Hvordan ser fremtidens publikum ut
  • Hvordan forholder kunst- og kulturinstitusjonene seg til spørsmål om migrasjon, mangfold og teknologi?

Stavanger Konserthus fungerte utmerket som arena for begge disse konferansene.

Smartbyen Stavanger

Det som det kanskje snakkes aller mest om i Stavanger kommune for tiden, handler om Smartbyen. Vi hører om Smart City-strategier eller Smart City-satsingen. Det skal skapes stabile, bærekraftige og nye næringer basert på teknologi og kompetanse.

Vår økonomiske gullalder er over, og vi må bli flinkere til å prioritere og bli mer produktive og mer innovative. Vi beveger oss fra en ressursøkonomi til en kunnskapsøkonomi, og det innebærer at alle sektorer vil bli berørt - også kultursektoren.

Bystyret vedtok mandag at Smartby skal være en hovedretning for framtiden, og satte av 10 millioner kroner per år for å følge opp smartbystrategien til Stavanger. I tillegg vedtok bystyret 10 millioner per år til investering i smartby infrastruktur. Det ble understreket at tverrgående satsning og omstilling ligger fast.

Derfor skal dette implementeres på tvers av etatene i Stavanger kommune. "Ny teknologi er en driver, men like viktig er det med samhandling og innbyggerinvolvering", uttalte direktør og prosjektleder for Smart By-strategien, Leidulf Skjørestad klokt i et intervju nylig.

Vi trenger med andre ord en ambisiøs kulturpolitikk som ikke er isolert til kultursektoren. Samtidig kan det være en krevende oppgave å formulere en god kulturpolitikk som både ser på kunst og kultur som er løsrevet fra økonomisk nyttetenkning, og som samtidig lovpriser kunstens og kulturens nytteverdi.

I samarbeid med næringslivet må derfor kultursektoren samarbeide om strategier for hvordan kompetansen som kunsten, kulturen og de kreative næringene besitter, kan generere merverdi og synergier i disse innovasjonsprosessene.

I smartby-satsingen er det nettopp her at kultursektorens muligheter og utfordringer ligger, hvis sektoren ønsker å innta en sentral posisjon i dette arbeidet. Så vidt jeg kjenner til, er det hittil kun Nuart fra kulturfeltet som har meldt seg på med forslag om å være en sentral aktør i Stavangers Smartby-satsing.

Det er også ting som tyder på at turisme og reiseliv blir mer og mer interessant på kulturfeltet, både lokalt, nasjonalt og globalt.

En påfallende trend er det i alle fall at en stadig større andel av turistene, er såkalte kulturturister. FN anslår at rundt 40 prosent av alle turister er kulturturister, og det forventes sterkt vekst på dette feltet fremover. Undersøkelser viser at kulturturistene ofte er høyt utdannet, de legger igjen mer penger, og de blir ofte lenger på hvert sted for å få med seg kunst- og kulturopplevelser.

De er på jakt etter innhold, mening og påfyll, og de områdene som scorer høyest er arkitektur, konserter, utstillinger og festivaler.

Liverpool er kjent for to sterke merkevarer, - The Beatles og fotballen. Men Liverpool har aldri opplevd flere tilreisende turister, og som har hatt flere gjestedøgn, enn hva byen opplevde i forbindelse med Gustav Klimt-utstillingen på Tate i 2008.

Dette bør bety at kultur- og reiselivet vil ha mye å vinne på å samarbeide om å utvikle kulturprogrammet og reiselivsprodukter.

Kulturbudsjettet 2017

Noe av det mest gledelige, skjedde senest for fire dager siden, da bystyret behandlet budsjettet for 2017. Etter at vi i flere år har opplevd at gapet mellom de store institusjonene og det frie, uavhengige kulturlivet har økt med hensyn til ressurstilgang, vedtok bystyret å øke tilskuddsposten til frie midler med 1 million kroner.

Gapet er der fortsatt, men både som en reell tilskuddsøkning, og som et symbolsk signal, var dette et vedtak som må oppfattes som oppmuntrende for store deler av byens kulturliv.

Og mens vi er inne på bystyrets budsjettbehandling, så vedtok bystyret også å bevilge 90 millioner kroner i investeringsmidler til neste byggetrinn her på Tou, som betyr øvingslokaler for musikk og rehabilitering og utvidelse av Maskinhallen og inngangspartiet. Det mest fremtredende her på Tou nå, er all utbyggingen som skjer. Det er omfattende arbeid, både faglig og administrativt.

Men så innebærer det også, at på forsommeren vil anlegget utvides med blant annet 10 nye atelierer, prøvelokaler for dans, og nye lokaler til Grafisk Verksted, som på forrige møte i kommunalstyret fikk en halv million kroner i legatmidler til utstyr.

Stavanger Konserthus har satt nye publikumsrekorder. Momskompensasjonen, som har ridd huset som en mare i mange år, så først ut til å være løst, men så viste det seg at dette kun gjaldt for deler av virksomheten.

Skattedirektoratet har nemlig innført to nye prinsipper som griper direkte inn i programmeringen av norske kulturhus, og som neppe er i samsvar med intensjonen til lovgiveren.

For det første hevdes det at konserter med lokale og regionale artister vil være kompensasjonsberettiget, mens kunstnere som opererer på et nasjonalt eller internasjonalt nivå skal regnes som økonomisk aktivitet.

For det andre skal ikkebruken, det vil si de timene hvor det ikke er aktivitet på konserthuset, ikke lenger regnes som kompensasjonsberettiget egenbruk. Dette er skrivebords-byråkrati helt uten forankring i det virkelige liv.

En ting er at de med denne lovtolkningen legger lokk på konserthusets egenproduksjon. Et annet problem er hvem det er som skal tolke artister inn i de ulike kategorier.

For her er det er mange paradokser. Symfoniorkesterets konserter i Kristiansand er kompensasjonsberettiget, mens konsertene til symfoniorkesteret i Stavanger ikke er det.

Leif Ove Andsnes er kompensasjonsberettiget når han er solist med symfoniorkesteret, mens han i en solokonsert arrangert av Stavanger konserthus ikke er det. Hva tid er en artist regional og hva tid er artisten nasjonal? Hvor mange ganger kan Hanne Vasshus, Sløtface eller Randi Tytingvåg synge utenfor Rogaland før de ikke gir kompensasjon? Og hva er kriteriene for nedgradering fra nasjonal til regional?

Det er denne situasjonen som har ført til at en rekke landsomfattende kulturorganisasjoner som Norsk kulturhus nettverk, Norsk teater og orkesterforening og Norske konsertarrangører, har anmodet om at momsfritaket for konsert og scenekunstbillettet oppheves, og at det innføres lavmoms, som vil sikre konsertarrangørene og kulturhusene nødvendig forutsigbarhet både for drift og investering.

Lavmoms er forøvrig ikke noe nytt. Det er allerede innført for museer, kinoer og opplevelsessentre. Det vil med andre ord gi både likebehandling og forutsigbarhet.

Stavanger Symfoniorkester har i løpet av året gjennomført to turneer i Tyskland, de har etablert eget plateselskap, og de har gjennomført 150 små og store konserter for 80.000 publikummere.

Teater og sentrumsplan

Rogaland Teater har tatt i bruk den såkalte repertoarmodellen, som gir større fleksibilitet, og muligheter til å variere spilleperioder og sette opp igjen tidligere forestillinger. Når, om og hvor et nytt teater blir realisert, vet vi ikke i dag. Men det pågår en såkalt konseptvalgutredning, og to lokaliseringer peker seg ut, nemlig Bekhuskaien og Stavanger Stasjon.

I kulturavdelingens høringsuttalelse til Sentrumsplanen, ble det ikke lagt skjul på at vi mener at Stavanger Stasjon er det beste av disse to alternativene. Men det betyr også at forslaget fra MUST om en sammenkopling av teaterets nybygg og MUST sine egne utbyggingsplaner, bør vurderes seriøst.

Våre ankepunkter mot sentrumsplanen ellers handlet mye om at utbyggingen i sentrum i mye større grad enn hva det legges opp til i planforslaget, må forholde seg til Stavangers småskalaarkitektur. Særlig gjelder dette i området Holmen og sentrumshalvøya, hvor typologi og siktlinjer mot sjø og kyst bør henvende seg mer åpent og inviterende.

Gjennom å ta vare på kulturminner og kulturmiljøer, som for eksempel det å verne byens sjøhusrekker mot kaifronten, styrkes byens særpreg og innbyggernes identitet og historiske forankring.

Stavangers kultur ligger i essensen av fortiden, i det som har overlevd i kraft av sin originalitet, sin arkitektur, sin skjønnhet. Identitet er forankret i oss. Det sitter i kroppen, som en del av oss. Noe vi kjenner på og lever med.

Rokker du ved dette, blir vi fremmedgjort. Fisken plasseres på land.

Det er tross alt ikke en plan for et hvilket som helst sentrum vi snakker om. Det er Stavanger sentrum. Da har vi en historie og en identitet å forholde oss til, og til å vise respekt.

Folk i byen vår er opptatt av identitet, av røttene sine. Det er ikke spesielt for Stavanger. Det gjelder overalt. Men det betyr at sentrumsplanen må gjenspeile Stavanger, og det som kjennetegner denne byen.

Står du for eksempel ved Breiavatnet utenfor Kongsgård, ser du over på en grå og uinteressant bygning. Men hever du blikket over dette gråe, ser du noen av de flotteste byggene vi har: Rogaland Teater, Stavanger Museum og gamle Stavanger sykehus.

Der hvor andre byer ville ha framhevet sånne vakre bygg, foreslås det hos oss å skjule de, bygge de inne, med høye hus. Jeg er ikke prinsipielt imot høyhus. Men vi vil omgis av det estetiske. Da må vi ta innover oss hvor vakkert dette høydedraget er.

Museene våre

Jeg gjorde for ikke lenge siden et stort sprang fra planarbeid til terrorisme. Nå skal jeg gjøre et betydelig mindre, nemlig fra planer for sentrum til våre museer.

Norsk Oljemuseum har nettopp hatt premiere på filmen «Oljeunge», basert på Aslak Sira Myhres tekst. Manus og regi har Arild Østin Ommundsen tatt seg av, mens Kristoffer Joner har spilt hovedrollen. Filmen skildrer hvordan denne næringen har forandret samfunnet og preget menneskene som har vokst opp og jobbet i oljå gjennom de siste 50 år.

Det som nok har dominert innsatsen og oppmerksomheten ved Museum Stavanger, MUST det siste året, er at museet har lykkes med å jobbe frem både bygge- og romprogram, samt finansiering for nytt Grafisk Museum, samlokalisert med Hermetikkmuseet i Gamle Stavanger. Dermed får vi to museer som faglig sett er knyttet sammen med tanke på den historiske koplingen mellom hermetikkindustrien og den grafiske industrien.

Barnemuseet er utvidet, og det er igangsatt arbeid til fornying av publikumsfasilitetene på museet, som blant annet betyr ny kafe og butikk, og ny naturhistorisk utstilling til sommeren.

Kunst i Stavanger 

Stavanger Kunstmuseum har hatt et godt utstillingsår, med Per Dybvigs «Look what the bird found» som et høydepunkt. Visste vi det ikke fra før, må alle som besøkte den utstillingen ha skjønt hvilken stor kunstner vi har i denne byen.

Men museet har også gitt rom til andre store kunstnere fra Stavanger, og i disse dager vises både Forgreininger, som er et fascinerende møte mellom Lars Hertervig og Mattias Härenstam, og en utstilling som presenterer kamerakunst av en av Norges ledende portrettfotografer fra 1900-tallet, Waldemar Eide.

En annen lokal kunstner, riktignok fra Jæren, men som i år har hatt en fin utstilling i Stavanger, er Karen Erland og hennes «Det som var og det som er» i Skur 2. Den utvekslingen gikk også motsatt vei, da Snøfrid Hunsbedt Eiene dokumenterte stor tegnekunst i Bryne Kunstforening.

«Nothing behind me, everything ahead of me» - av Elin Melberg. Foto: Tommy EllingsenSølvberget galleri har hatt flere fine utstillinger, med blant annet Cecilie Dahls nevnte Obstfelder-utstilling og Elin Melbergs nåværende «Nothing behind me, everything ahead of me». I tillegg gjennomførte i/o/lab en av sine aller beste Article-festivaler med temaet «Det nye Eden», og stilte viktige spørsmål om hvor grensen går mellom godt og ondt i høyteknologisk manipulering av liv, og hvordan kunst kan bidra til dette.

Galleri Opdahl avsluttet forrige søndag en fin utstilling hvor flere av våre beste kunstnere var involvert.

Kunsthall Stavanger er fra og med i år er inne på Statsbudsjettet. I tillegg omgjorde Lotteritilsynet et vedtak om avslag på momskompensasjon til Stavanger Kunstforening. Riktignok ikke av samme størrelse som kompensasjonen til Stavanger Konserthus, men et viktig bidrag likevel.

Stavanger kommune er blant norske byer som tildeler flest oppdrag og de største summene til kunstprosjekter i kommunale bygg. Dette gir viktige oppdrag og kjærkomne bidrag til mange lokale kunstnere.

To lokale kunstdebatter har pekt seg ut. Typisk nok var det den minst interessante, om hvorvidt Kånå skulle flyttes tilbake til Torget, som fikk størst oppmerksomhet.

Kånå og Nuart

Fremskrittspartiet fremmet forslag om at Kånå, eller Go’dagen, som Tone Thiis Schjetne sin skulptur egentlig heter, skulle flyttes tilbake til Torget. Typisk for den debatten, var at det ikke ble fremført ett eneste kunstfaglig argument for å flytte skulpturen, kun nostalgi.

«Legg merke te kordan hu kikke mod inngangen med et lengselsfullt blikk itte folk. Te minne om tidligere tiders yrende torghandel», var ett av argumentene som ble brukt.

Blant andre sterke meninger, registrerte jeg uttalelser som «Hu e på handletur og eg e sikker på at hu e innom både torget, fiskakommane og Idsøe på vei hjem te Nymannsveien eller Karlsminnegadå. Eller kor det var bestemorane våre bodde. Hu ligne jaffal litt på mi mormor. Hu fortjene å stå synligt å minna oss på disse goe verdiene».

Og så ble det kokt lapskaus til de som støttet flyttingen.

Nå trenger ikke nostalgi i seg selv være et problem. Det er en fin ting, og en viktig del av vår kultur. Men det er fortid, - ikke nåtid eller fremtid. Det beste med de gode gamle dagene, er at de aldri kommer igjen. Og det er tragisk hvis det er nostalgi som skal ligge til grunn når våre offentlige byrom skal utsmykkes med kunst.

Her er det grunn til å sitere Aftenbladets leder om saken: «Dette er en dårlig idé. Er det noe byen har nok av fra før, er det små, figurative bronseskulpturer».

Det som kunne vært en langt viktigere kunstdebatt, om gatekunstens plass, rolle og viktighet i billedkunsten, ble reist to ganger, men ble begge ganger kvalt omtrent før den kom i gang.

«Gatekunsten har blitt kjedelig og kommersiell», var overskriften i en artikkel i Aftenbladet av kunsthistoriker og kunstanmelder Sigrun Hodne. Hun hevdet at gatekunsten, som var startet som et opprør, nå var blitt kjedelig underholdning, som samarbeider med investorer, huseiere og kommunen om å pynte på stygge bygninger.  

Hodne fikk langt på vei støtte av kunstner Natasja Askelund og direktør ved Stavanger Kunstmuseum, Hanne Beate Ueland, som begge etterlyste større kunstnerisk mangfold og visjoner om kunst i byens uterom.

Så skrev Geir Haraldseth, leder ved Rogaland Kunstsenter, en artikkel i tidsskriftet «Art in America», som i følge Aftenbladet minnet om flere karakterdrap i en og samme artikkel.

Det er ikke tvil om at NuArt har skapt debatt og mye engasjement og interesse for kunst i det offentlige rom. De har både gledet og provosert. De har frisket opp og skapt begeistring. De har oppnådd stor eksponering og har lykkes i å nå nye grupper. På den måten har de på mange måter bidratt til det kulturelle og kunstneriske mangfoldet som ble etterlyst.

Derfor burde nettopp Sigrun Hodnes og Geir Haraldseths NuArt kritikk vært starten på en spennende og utfordrende debatt om hva vi vil med våre offentlige byrom, hvor både stemmer og motstemmer fikk slippe til. I stedet ble det en kort periode med mye drittslenging i kommentarfeltene på sosiale medier, før debatten stilnet hen.

Synd, fordi god kunst handler om relevans, aktualitet og utfordring.

Kunst og kultur er ikke bare limet, det som holder oss sammen og gir oss identitet, det er også det som skiller oss fra hverandre.

Kverulanter og ungdommer

Den kulturaktøren som imidlertid har evnet å skape debatt og engasjement om samfunns- og kulturspørsmål, er Kverulantkatedralen Kåkå. Med blant annet flere arrangementer hver uke, med temadager, essaydebatter, verdikommisjon, politisk bar, dialogmøter og konserter, fremstår Kåkå som en høyst levende og oppegående aktør som belyser viktige og dagsaktuelle temaer, ofte på en vis, reflektert, nyansert og gjerne kontroversiell måte.

Det mest energiske som jeg opplevde i løpet av året, var utvilsomt Stavanger Ungdomsrevys forestilling «Friske frøkner og fine fyrer i fyr og flamme» i Stavangeren. Dette er virkelig blitt en arena for ungdommelig musikalsk artisteri innen dans, sang, musikk og drama. Stavanger Ungdomsrevy har blitt en flott tilvekst til byens scenekunst, som jeg håper vil bli sikret et godt driftsgrunnlag i årene fremover.

Humor- og revymiljøet er i det hele tatt sterkt i Stavanger, med et stort publikum. Fortsatt spilles det som kanskje er tidenes beste revy fra Løgnaslaget på Stavangeren, mens Comedy Box har stor aktivitet her i byen, og deltar på festivaler i utlandet.

Vi gir støtte til ca. 25 kulturfestivaler hvert år.  Noen faller fra og nye kommer til. I april lokket nyskapingen Orgelkraft med «Den smaleste festivalen og den bredeste lyden», mens Mablis tok i bruk Vålandskogen som ny festivalarena i juni, i et nytt forsøk på å etablere en rockefestival i Stavanger. La oss håpe at Mablis er kommet for å bli, og motbeviser at det ikke er mulig å drive en god rockefestival i Stavanger. 

Festivalsamarbeid

Samarbeid mellom kulturaktører i byen er viktig. I flere år har vi sett et viktig og spennende samarbeid mellom Maijazz og Universitetet i Stavanger, til gjensidig glede for begge parter.  Publikum har fått oppleve store talenter blant studentene, som igjen har fått opptre både i egne konstellasjoner og sammen med verdensstjerner.

Maijazz og Stavanger Jazzforum var dessuten blant de mange bidragsyterne til Obstfelder-jubileet. Avslutningskonserten til Maijazz var dedikert Obstfelder med Kitchen Orchestra og et flott arrangement på Rogaland Teater. Mens Stavanger Jazzforum hadde eget Obstfelder-arrangement med Jan Erik Vold kvintett på Spor 5.

I 2016 fikk vi nye interessante samarbeidsrelasjoner mellom festivaler og andre aktører. Årets Kapittelfestival inngikk samarbeid med både Orgelfestivalen og elektronikkmusikkfestivalen Perkapella, og de tre festivalene lykkes med å vise nye og overraskende forbindelser mellom litteratur, orgelmusikk og elektronisk musikk.

«Stavanger er en relativt liten by, så vi får mye ut av å slå sammen innsatsen vår», sa Kapittelsjef Espen Røsbak til Aftenbladet.

«Vi er som et fotostativ. Vi er tre stødige bein som lener opp mot felles et mål», så festivalsjef Arnfinn Tobiassen i Orgelfestivalen.

Mens Perkapella-sjef Tarjei Nygård ville ha nattklubb til klokka fire blant bøkene på Sølvberget.

Nattklubb på Biblå i regi av Perkapella og Kapittel

På den måten ble samarbeidet reelt og konkretisert med blant annet felles festivalpass, felles markedsføring, sammenkopling av bokklubb og klubbkveld med DJ og dansing, en synlig litteraturfestivalorganist på flere av arrangementene osv.

Gladmatfestivalen var en annen festival som markerte seg med nye og interessante samarbeidsrelasjoner i år, blant annet med Fredsfrokost i Domkirken. Samarbeidet mellom Gladmat og Fargegata tok virkelig av, og det ble rene sydenstemning i Fargegaten med utvidet serveringsareal med grilling og Gladmat-retter, DJ-er og dans i gaten.

Fargegatens «far», Tom Kjørsvik, var strålende fornøyd med å bli en integrert del av Gladmat, og sa til Aftenbladet at Fargegaten var i stand til bevare sin identitet, uten at de dermed trengte å fremstå som et alternativ til Gladmat. Både Kjørsvik og Gladmat-sjef Mona Vervik opplevde samarbeidet som utrolig fruktbart.

«Me håper å kunne samarbeide mer med Gladmat – og dra det enda lenger», sa Kjørsvik. «Dette er helt topp og gir gode synergier», sa Tom Brekke på Bøker og Børst. «Det er herlig at flere er med. Jeg opplever samarbeidet med Fargegaten som utrolig fruktbart», sa Vervik.

Sånn kan det gå når parter ser synergier og gevinster av å samarbeide. Det er alltid bedre å snakke seg selv og hverandre opp, å gjøre hverandre bedre, enn å snakke andre ned, enten man anser dem som konkurrenter eller som et alternativt tiltak.

Det mest interessante som ellers skjedde på festivalområdet i 2016, var at statsbudsjettet foreslo å fjerne den såkalte knutepunktordningen. I høringsrunden før dette vedtaket, uttrykte vi et ønske om at dette skulle skje. Dette var riktig av kulturministeren.

Stortinget har gitt ordningen ett år til før alle festivalene overføres til Norsk kulturråds ordinære ordning om støtte til festivaler. I går hadde Kulturrådet møte hvor de forhåpentlig behandlet kriterier for tildelinger til festivaler

I så fall vil vi få svar på om Kulturrådet nå vil innrette seg bedre for å ivareta festivaler med kulturuttrykk som ikke nødvendigvis selger mange billetter og derfor har et større behov for drahjelp.

Kreativt Norge?

Som en del av regjeringens satsing på kultur og næring, skal Kulturrådet etablere kontoret Kreativt Norge, og det er bestemt at dette kontoret skal flyttes ut av Oslo.

Stavanger er en av de norske byene som konkurrerer om å få dette kontoret, og for noen uker siden inviterte Kulturdepartementet til Audition i Oslo, hvor vår ordfører presenterte Stavangers kvaliteter og forutsetninger.

I et intervju i Morgenbladet forrige uke, uttalte lederen for vårt kommunalstyre for kultur og idrett, Annamaria Gutierrez, blant annet at:

«Kreativt Norge er ikke bare en støtteordning til kulturprosjekter. Kontoret skal egentlig se på hvordan vi kan løfte kulturprodukter (…) Da trenger vi faktisk investeringskunnskap, næringskunnskap, og her har vi veldig høy kompetanse i Stavanger (…) I tillegg har vi veldig høy kulturkompetanse».

Det er ventet at Regjeringens beslutning om hvilken by som velges, vil bli tatt i nær fremtid.

Studentbyen

Stavanger ønsker å være en god studentby, og bystyret vedtok nylig at det fra neste år skal etableres et studentråd, etter modell fra landets største universitetsbyer. Rådet skal primært sikre en bedre og tettere kontakt mellom studentene og Stavanger kommune.

Det skjer også andre kjekke ting når det gjelder studenter og studenttrivsel. Folken har i år hatt en økning på 50 prosent i antall solgte billetter, sammenlignet med i fjor. Tidligere års underskudd er snudd, og Folken styrer mot et solid overskudd for andre år på rad.

Etableringen av arrangørstedet Spor 5, har også vært en viktig arena for mange dyktige studenter til å vise frem sine talenter. I tillegg har det gitt byen, og Stavanger Jazzforum spesielt, en viktig ny scene. I løpet av 2016 er det blitt gjennomført hele 160 arrangementer på Spor 5.

Kraft i filmen

Filmkraft Rogaland har opplevd sitt mest hektiske år. Antall søknader har vært doblet siden i fjor, og både innvilgede søknader og støttebeløp har økt betydelig.

18 av 33 innvilgede søknader, dvs. 2,3 millioner kroner, gikk til rene Stavanger-prosjekter, samtidig som det var flere filmskapere fra Stavanger involvert i de øvrige prosjektene også.

Det drives god bransje- og talentutvikling, og Rogalerret, som nå er i sitt tredje driftsår, har blitt en viktig og filmfaglig interessant visnings-, dialog- og møteplass for lokale og nasjonale filmskapere og filminteresserte.

Tidligere Filmkraft Fond og Filmfondet Fuzz smeltet i høst sammen til Mediefondet Zefyr, og har etablert kontorer i både Bergen og Stavanger. Zefyr får 9,5 millioner kroner i statstilskudd, som er nesten halvparten av statens totale støtte til filmfond.

Før jeg forlater filmfeltet, er det vanskelig å komme utenom at Stavanger i år har mistet den som sannsynligvis har betydd mer enn andre for å skape interesse og kunnskap om film og kino, da Henning Larsen sovnet inn etter lang tids sykdom.

Areal for dans

Ferdigstillelsen av de nye dansearealene her på Tou er i rute, og klar for innflytting på forsommeren neste år. Det vil forhåpentlig få stor betydning for dansekunsten i regionen vår.

Blant ensemblene har dybwigdans utmerket seg med fem ulike produksjoner. Særlig interessant er produksjonen Zyg, som er et EØS-samarbeid og fremført i samarbeid med et portugisisk kompani.

Dybwigdans er forøvrig valgt som ett av tre ensembler som skal gi nasjonal retning til scenekunstfeltet for de aller yngste i årene fremover.

Findlay/Sandsmark har presentert «Re-remember study of X» både i Stavanger og i Kansas City. Molitrix Scenekunst viste «This is personal» på Dansens Dag, mens RAS – Regional Arena for Samtidsdans, som vanlig har presentert en imponerende serie med lokale, nasjonale og internasjonale danseensembler og kunstnere.

Opera Rogaland er inne på statsbudsjettet fra 2016. Selskapet opplevde også å få midler fra den statlige gaveforsterkningsordningen, etter å ha mottatt midler fra Ramslands Legat.

Kirken

St. Petri har i år markert kirkens 150 års jubileum. I den forbindelse ga Stavanger Kirkelige Fellesråd i samarbeid med St. Petri menighet ut boken «For Gud og hvermann», som i tillegg til å presentere selve kirkehistorien, også satte denne inn i en byhistorisk kontekst.

Domkirken Musikk har fortsatt sitt imponerende program med søndagskonserter, og vi har byttet ut verdens beste biskop med en ny biskop som ikke vil vie likekjønnede. Det synes jeg er trist. Trøsten og håpet er at Ivar Braut skal fremstå som den åpne brobyggeren han omtales som, og en som er god på dialog og til å dempe konflikter.

Kultur uten kommunegrenser

I vår presenterte TNS Gallup en kartlegging av befolkningen i de fire kommunene Sandnes, Stavanger, Sola og Randaberg sine interesser, ønsker og behov på kulturfeltet. Undersøkelsen kartla blant annet bevegelighetsmønsteret blant regionens kulturbrukere, og det kom klart frem at tilbudene besøkes på tvers av kommunegrensene.

Folk fra Stavangers nabokommuner deltar hyppigere på aktiviteter i de større kulturinstitusjonene i Stavanger, enn på aktiviteter i egen kommune. For eksempel så har drøyt halvparten av de bosatte i de tre omegnskommunene rundt Stavanger besøkt konserthuset i Stavanger i løpet av det siste året.

Publikum har med andre ord et avslappet forhold til kommunegrenser. Det var ikke et perspektiv som ble gjenspeilet da folk i de samme nabokommunene uttalte seg i folkeavstemminger om kommunesammenslåinger på forsommeren.

Flytter vi oss fra det regionale til det nasjonale, så publiserte Telemarkforskning i forrige måned Norsk kulturindeks, for sjette året på rad. Stavanger klatrer stadig på denne indeksen, og er nå på 7. plass blant landets over 428 kommuner, vi var den beste kommunen på Vestlandet, og den nest beste blant byene, etter Trondheim.

Stipender og priser

Vi har i år evaluert tre konkrete stipendordninger, nemlig Odd Noregers litteraturstipend for sakprosa og kritikk, filmmanusstipendet og kunstkuratorstipendet, og vedtatt å overføre disse ordningene til den generelle stipendpotten. Det betyr at midlene beholdes, tildelingen har blitt mer åpen og fleksibel, og kunstnere innenfor de tre nevnte stipendordningene kan fortsatt søke om kulturstipend.

Vi har delt ut flere priser og stipender i 2016:

  • Stavanger kommunes Kulturpris gikk til Martyn Reed
  • Årets Stavangerkunstner har vært Hanne Vasshus
  • Kulturstipendene gikk til Maria Drangeid, Kristin Hoffmann, Tove Kommedal, John Derek Bishop og Erik Slim Zahl
  • Stian Kristiansen fikk Filmmanusstipendet for 2016
  • Stavanger Symfoniorkester fikk Spellemannsprisen for verk av Ørjan Matre
  • Årets bok i Hele Rogaland Leser har vært Erika Fatlands Sovjetistan
  • Stavangers Byggeskikkpris gikk til et prosjekt i nabolaget her, som kalles Stavanger 5 grader Øst.

Og så har det selvsagt også vært noen priser og utmerkelser som det kan være verdt å nevne, selv om det ikke er Stavanger kommune som står bak dem.

Nowhere to hideDen aller største prestasjonen, stod sannsynligvis filmskaperen Zaradasht Ahmed for, da han gikk helt til topps i det som omtales som verdens største og viktigste dokumentarfestival, IDFA, med filmen Nowhere to Hide. IDFA er dokumentarfilmens Cannes-festival, og det å ha to Stavanger-filmer med i hovedprogrammet, den andre var Mogadishu Soldier, er helt utrolig.

"Folk forstår ikke hvor stort dette er, for dette er VM i dokumentarfilm", uttalte Sigve Endresen i forbindelse med prisutdelingen.

Både Piraya Film og Filmkraft Rogaland bidro på ulike måter til realisering av de to filmene, så her er det mange som kan gratuleres.

  • Filmkraft Rogaland har også kåret Årets Filmnavn, som ble Torstein Grude
  • Stavanger Aftenblads kulturpris gikk til skuespiller Nina Ellen Ødegård
  • Marius Samuelsen vant Idol
  • Mølsterprisen gikk til Cloroform,
  • RENAA fikk den første og eneste Michelin-stjernen til en norsk restaurant utenfor Oslo

Men mens noen har blitt hedret med priser og stipender, har det også vært et trist år der svært mange musikalske giganter forlot denne planeten.

Det startet med David Bowie. Siden fulgte Prince, Glenn Frey, Merle Haggard, George Martin, Mose Allison, Leonard Cohen, Leon Russell og både Keith Emerson og Greg Lake fra legendariske Emerson, Lake and Palmer.

Så med en god trøst, nemlig at Nobelprisen i Litteratur i år gikk til Bob Dylan, avsluttes min oppsummering av Kulturåret 2016.

Takk for oppmerksomheten.

Sentralbord 51 50 70 90

Varsle om feil

Stavanger kommune, Øvre Kleivegate 15, postboks 8001, 4068 Stavanger,
Org.nr: 964 965 226

Tlf: +47 51 50 70 90

Ansvarlig redaktør: Kommunikasjonssjef Marianne Jørgensen

Nettredaktør: Tone Gaard
Nyhetsredaktør: Øyvind Berekvam