Friområdeprosjektet i Stavanger
Friområdeprosjektet i Stavanger kommune er en viktig del av historien om hvordan Stavanger er blitt den grønne byen. En by uten store naturområder, men med et finmasket nett av turveier og friområder, tett på der innbyggerne bor.
Hva er Friområdeprosjektet?
Stavanger kommune etablerte Friområdeprosjektet i 2001. Bakgrunnen var mange tiår med bred politisk vilje til å sikre arealer for tur- og naturopplevelser. Mye var på plass der ute i det grønne, men det gjensto noen områder og turveistrekninger som var krevende å få sikret.
Friområdeprosjektets mål var å fullføre arbeidet med å gjøre turstiene og friområdene i Stavanger tilgjengelige og sammenhengende for felleskapet, for folkehelsa og for framtida.
Når arbeidet var fullført, skulle innbyggerne i Stavanger – en av landets minste byer i area – ha ikke mindre enn 18 mil med sammenhengende turveier å boltre seg på.
Per A. Thorbjørnsen (V) |
Friområder prosjektet har jobbet med
- Turveiforbindelser mellom Store- og Litle Stokkavatnet og Byhaugen / Tasta.
- Tursti rundt Hålandsvatnet
- Vestre kystlinje langs Hafrsfjord
- Friområdet Lundsneset og turveien på strekningen Tømmervika – Lundsvågen
- Østre kystlinje langs Gandsfjorden
- Blå promenade langs havnene og andre grønne spasérdrag som binder friområdene sammen.
- Tursti langs Byfjorden fra Bjergsted til Dusavik
Det aller meste av dette er i dag sikret som friområder, og turveiene er etablert og tatt i bruk.
Disse turveistrekningene gjenstår å få sikret og etablert:
- Strekningen langs Gauselvågen, fra Boganes til Sandholmen på Gausel, der byggingen er i gang, men prosjektet har vært preget av juridiske utfordringer gjennom mange år.
- Strekningen Bjergsted – Dusavik langs Byfjorden, der en studie er til politisk behandling våren 2024.
Gjennom prosjektet har kommunen sikret 2100 dekar friområder for kommende generasjoner. Skog, myr, strandsoner, enger, kratt og knauser og stier, med alt som hører til av plante- og dyreliv. Det tilsvarer nær 300 fullvoksne fotballbaner. Prosjektet har gitt Stavangers befolkning 16,5 kilometer med nye turveier.
Flere mindre arealer og turveistrekninger, som ikke er en del av den sammenhengende hovedgrøntstrukturen, er også prioritert, særlig der det har manglet leke- og aktivitetsområder.
Hva betyr å sikre et friområde?
Når reguleringsplan for en tursti eller friområde er vedtatt av de folkevalgte, og midler satt av til formålet, kan en kommune enten leie arealene av grunneierne eller overta grunnen. I Stavanger har det vært bred politisk enighet om at kommunen skal eie arealene til friområder og turstier. Fordi:
- Erfaringene fra etableringen av turveien rundt Store Stokkavatnet viser at det blir svært ressurskrevende å leie slike arealer. Da stien rundt vannet ble etablert på 1970-tallet, leide kommunen en del av grunnen. Hver gang det skulle skje en nødvendig oppgradering, som å fjerne gjerdeklyvere til fordel for barnevogner og rullestoler, eller etablere tursti-belysning, måtte kommunen forhandle med grunneiere på ny.
- Å sikre friområder er et arbeid med hundreårsperspektiv. Vi sikrer områdene på vegne av kommende generasjoner. Å leie grunnen er på så lang sikt både dyrt og uforutsigbart.
Derfor har politikernes oppdrag til Friområdeprosjektet vært at kommunen, på vegne av fellesskapet, skal overta de arealene som trengs og er regulert til friområder og turveier.
Hvordan kommunen overtar friområder og turveier
I arbeidet med å sikre friområder i Stavanger har disse prinsippene vært viktige:
- Like muligheter i møte med kommunen, kombinert med hver grunneiers ulike behov og variasjonene som finnes fra eiendom til eiendom. Forskjellsbehandling må altså være saklig begrunnet.
- Ekspropriasjon er siste utvei, kommunen skal gjøre det som er mulig for å komme til enighet med hver enkelt grunneier.
Grundigere forklart:
1 Grunneiernes like muligheter – og ulike behov
Arealer som kommunen ikke eier fra før, blir sikret ved at kommunen forhandler med grunneieren. I disse forhandlingene gjelder et likhetsprinsipp, som betyr at
- alle skal kunne forhandle med kommunen, bli hørt og få vurdert sine individuelle behov og muligheter.
- utgangspunktet for erstatningen er det samme for alle grunneierne kommunen kjøper arealer fra.
- kommunen skal strekke seg så langt som mulig for å få til en frivillig avtale.
- kommunen dekker de berørte grunneiernes advokatutgifter ved behov i forhandlingene. Det har vært tilfellet for de fleste grunneierne.
Politikerne i Stavanger har strukket seg langt for å slippe å ekspropriere. Mange ulike avtaler med grunneiere vitner om det. Vi har bygd murer, satt opp gjerder og porter, flyttet på naust og ryddet opp i strandsonen. Noen har ønsket å skjerme eiendommen sin fra en ny tursti, andre har ønsket åpne løsninger.
Ulike tomteforhold har krevd ulike løsninger. Går du turen langs Karistø, ser du mange eksempler på indviduelle tilpasninger som ble gjort, og som gjorde at det til slutt ble mulig å bygge tursti i strandsonen over mer enn 50 berørte eiendommer.
Noen berørte grunneiere har ønsket erstatning i form av penger. Men erstatningssummene en grunneier etter loven får for arealer som går til friområder, er mye lavere enn om det for eksempel var boligtomter man kunne solgt. Det har flere opplevd som urimelig. Derfor har mange grunneiere like gjerne ønsket lokale tilpasninger på tomten (avbøtende tiltak) i stedet for penger. Noen har ønsket en kombinasjon av penger og tiltak.
For kommunen handler slike forhandlinger om å ivareta hver enkelt grunneier og eiendom, og samtidig ivareta offentlige interesser. Alt må skje etter boka. Vedtatte planer, lover, regler, politiske vedtak og budsjetter gir rammer for hva som er mulig.
De aller fleste stedene har kommunen og grunneier fått i stand en avtale, uten behov for at saken havner i retten. Områdene ved Hålandsvatnet, fra Møllebukta mot Karistø, og fra Hestnes til Hafrsfjord bru er alle kjøpt gjennom frivillige avtaler.
2 Ekspropriasjon er aller siste løsning
Der vi dessverre ikke klarer å komme til enighet, er ekspropriasjon og en rettslig avgjørelse den eneste mulige løsningen. Det betyr at politikerne vedtar å overta de nødvendige arealene til turvei eller friområde med tvang, og at retten fastsetter erstatningen. Kommunen betaler advokatutgiftene og saksomkostningene for de berørte grunneierne.
For mange grunneiere er møte med kommunen og muligheten for ekspropriasjon vanskelig, enten de hører hjemme langs Stokkavatnet, ved Hafrsfjord, på Hundvåg eller på Gausel. Flere grunneiere har oppleved det urimelig å miste deler av en eiendom til fellesskapet, og å få tilkjent lavere erstatning av retten enn de menter de burde få.
Uavhengig undersøkelse av Friområdeprosjektet
Da kommunen ble kikket i kortene i en uavhengig revisjonsrapport i 2014, slo den fast at kommunen har opptrådt korrekt overfor de berørte grunneierne, og gjort arbeidet i tråd med lover og regler.
Men vi kunne med fordel se på om kommunikasjonen med den enkelte grunneier kunne bidra til å dempe konfliktnivået. Vi fikk vedtatt retningslinjer for hvordan vi går fram i slike saker, for å holde konfliktnivået nede, og for å få til en avtale som ivaretar både grunneieren og allmennheten, så langt det er mulig.
Etter undersøkelsen valgte bystyret i 2015 å følge en annen anbefaling i rapporten, å la tidligere grunneiere som opplevde seg urettmessig behandlet søke om å få tilbakeført arealer kommunen hadde overtatt til turveier og friområder. Åtte søknader kom inn, og noen av disse fikk arealer tilbakeført.
Bystyret vurderte også muligheten for en gjennomgang og reforhandling av eldre avtaler og planer, men fant ut at at dette ikke lot seg gjøre.
Statlig sikring av friområder i Stavanger
Flere steder i Stavanger – som ellers i landet – er friområder sikret med støtte fra Miljødirektoratet. På kort sikt gjør statlig støtte det lettere for lokale politikere og kommuner å prioritere friluftsliv og folkehelse.
Fordelen på lang sikt er betingelsene staten setter for å bidra: Områdene skal være tilgjengelige og attraktive for små og store, og vi må ta hensyn til naturen og det biologiske mangfoldet.
Dessuten sier kommunen fra seg retten til å gjøre noe annet med disse friområdene. Staten fått en tinglyst rett til å bestemme at områdene skal være nettopp friområder.
Sagt på en annen måte: Vi beskytter naturen mot mulige skiftende lokale forhold og prioriteringer. Mot at noen en dag heller vil tillate at det bygges boliger, bilvei eller butikklokaler i det grønne.
Når kommunen sikrer friområder, beskytter vi dem mot private interesser. Når vi sikrer med statlig støtte, beskytter vi beskytter naturen like mye mot oss selv.
I Stavanger er blant annet disse områdene statlig sikret:
- Turstien langs Hafrsfjord ved Karistø
- Hinnamarka i Sørmarka
- Vaulen badeplass og friområdet rundt
- Store deler av friområdene rundt Store Stokkavatnet og Litle Stokkavatnet
- Turstien langs Hålandsvatnet
- Lunde og Lundsneset på Hundvåg
- Langøy og andre mindre øyer og holmer
- Friområdet på Fjøløy
- Deler av den kommende turstien langs Gauselvågen.
Lær mer om sikring av friområder
- Miljødirektoratet: Forvalte statlig sikrede friområder
- Miljødirektoratet: Friluftsliv for alltid, statlig sikring og tilrettelegging av friluftsområder (pdf)
- Stavanger kommune: Retningslinjer for grunnerverv (pdf)
- Rogaland revisjon: Undersøkelse av arbeidet med grunnerverv i Friområdeprosjektet, 2014 (pdf)