Akvakultur i Norge er relativt ungt, og startet som attåtnæring for bønder og fiskere på 1960 tallet. Det har skjedd en enorm profesjonalisering siden den gangen, men prinsippene er likevel mye det samme som før. Næringen har vokst fram uten bruk av subsidier, og har vært kløktig forvaltet fra staten sin side.

I en ringvirkningsanalyse fra 2021 (Ringvirkninger av sjømatnæringen i 2020) konkluderer Menon med at samlet verdiskapingsbidrag fra sjømatnæringen i Norge ligger på 112 milliarder kroner årlig. 93600 er ansatte er tilknyttet næringen direkte og indirekte. 

Havbruk er Norges fjerde mest produktive næring, målt som verdiskaping per årsverk. Verdiskapingen var i årene 2016- 2018 på over 4 millioner kroner per årsverk. I 2019 var det en nedgang til under 4 millioner som skyldes vekst i antall sysselsatte sammenlignet med veksten i verdiskapingen (Sintef).

I Stavanger, som landet ellers, er det laks som dominerer i akvakultur. Ringvirkningene er leverandørene av tjenester og varer til de ulike delene av verdikjeden til laks. Disse er svært store for havbruk sammenlignet med andre næringer. Det er beregnet at 1. og 2. ordens ringvirkninger har større verdiskapingsbidrag enn oppdrettsdelen av verdikjeden (Sintef)

I en ringvirkningsanalyse av havbruk for Rogaland og Hordaland  (Nofima fra 2015), kommer det fram at havbruksnæringen i de to fylkene kjøpte inn varer og tjenester for 9,5 milliarder kroner i 2013. Dette utgjorde 3,4 millioner kroner per ansatt i verdikjeden. 90% av verdien av leveransene kom fra vestlandet. Dette betyr at den regionale effekten av havbruksnæringen er stor. 

For Stavanger kommune sin del var verdiskapingen på rundt en milliard kroner i 2020, i følge Menon. Stavanger var blant de 20 kommunene med høyest verdiskaping innen sjømatnæringen. I Rogaland bidro næringen med ca 9 milliarder i verdiskaping, og rundt 7400 sysselsatte tilknyttet næringen. Leverandørene stod for over 30% av de sysselsatte. 

Verdiskapingen i havbruksnæringen i Stavangerregionen har økt mye siden 2013. Dette fordi verdien på laks har økt mye i denne perioden, mens produsert volum har nærmest stått stille.

Grunnen til at produksjonen har bremset opp er i hovedsak lakselus, og problemer med dødelighet og sykdom.

De senere årene har man registrert lavere nivåer av lakselus per oppdrettsfisk enn tidligere. Dette skyldes intensiv bruk av ikke-medikamentelle metoder for å behandling mot lakselus. Behandlingene er svært kostnadskrevende, og spiser av profitten til oppdretterene. Dette fører til lavere profitt for oppdretter og større dødelighet og mer sykdom for laksen, men også økt aktivitet og innovasjon i leverandørleddet. Lakseoppdrett er kostnadsintensivt, og havbruksaktørene er  avhengige av høy laksepris for å tjene penger. Heldigvis er markedet for laks sterkt. Det er også ventet at etterspørselen kommer til å være høy i årene som kommer. De globale megatrendene bekrefter dette.

Vi står i en tid fylt av uro, og i dag vet vi ikke hvordan hendelsene i østlige deler av Europa vil påvirke norsk næringsliv generelt, og laksebransjen spesielt. Det går likevel an å peke på tema som vil spille en rolle for utviklingen:

Laksebransjen har alltid vært tilbudsstyrt, og det er forventet at tilbudsveksten i kommer til å være flat de nærmeste årene. I seg selv har dette gjort at lakseprisen har skutt i været ved utgangen av koronapandemien. Den generelle prisstigningen gjør også at alle andre varer stiger i pris, også innsatsfaktorene i havbruk. For eksempel skyter fôrprisen i været av flere grunner; Russland og Ukraina er noen av verdens største kornprodusenter. Kunstgjødselprisene stiger på grunn av høye energipriser, som også delvis skyldes invasjonen. Fôr er den største og viktigste kostnadsfaktoren i havbruk.

Det er forventet at rentene også skal øke i årene framover, ikke bare i Norge. Dette kommer i tillegg til den generelle prisstigningen. Det synes som at kjøpekraften kan komme under enda hardere press i tiden framover. Høye laksepriser kan føre til såkalt demand destruction, som betyr at de høye prisene fører til lavere etterspørsel, som i sin tur gir prisnedgang. Høye priser over lengre tid kan føre til at forbrukerne endrer vaner, og heller spiser andre produkter enn laks. Siden kostnadene ser ut til å øke, er det ikke sikkert alle selskapene vil tåle en prisnedgang, særlig dersom kostnadene overstiger salgsprisen. Inflasjonen gjør at alle får mindre penger å bruke, det er sannsynlig at fagforeningene vil kreve solide lønnsoppgjør. Dette kan løfte rentene videre oppover, som igjen gjør at det blir enda mindre å rutte med.

Det vil derfor vise seg med tiden om det er knappheten på laks i markedet som vil føre prisen oppover, eller om det er forbrukernes lommebok som vil sende prisen nedover.

Havbruksnæringen er en viktig næring nasjonalt, og en viktig næring i Stavangerregionen. Stavanger er Norges fjerde største havbrukskommune, målt i produsert mengde laks. Det ble i 2020 produsert ca 103 000 tonn laks i Rogaland og Agder. Det er hele 20 matfisklokaliteter innenfor Stavanger kommunes grenser (markert med røde sirkler på kartet).

Stortinget besluttet i 2015 å opprette et havbruksfond. Alle kommuner og fylkeskommuner som har klarerte lokaliteter for oppdrett av laks, ørret og regnbueørret i sjøvann, får en respektiv andel av inntektene, som fordeles årlig. Høyere lokalitetskapasitet gir kommunene høyere inntekter fra fondet. I 2020 ble det betalt ut over 40 millioner kroner fra Havbruksfondet til Stavanger kommune. i 2021 ble det utbetalt ca 18,5 millioner kroner.

Ordningen er nå blitt lagt om, slik at det skal betales 40 øre per kilo av det som produseres til havbruksfondet. Fra 2022 vil kommunene også få tildelt 40 % av inntektene fra kjøp av nye konsesjoner. Omleggingen vil gi en forutsigbar årlig utbetaling til kommunene, noe som vil gjøre disse inntektene lettere å budsjettere. Fordi grunnlaget for produksjonsavgiften er 40 øre per produsert kilo laks, vil det bli utbetalt mer fra fondet jo mer biomasse som produseres. Det er ca 500 millioner kroner som skal fordeles på havbrukskommunene fra 2022.

Historisk ble inntektene fra det statlige havbruksfondet i de gamle kommunene Rennesøy og Finnøy satt av til fond eller brukt direkte i drift. Noe av midlene ble satt av til samferdselsprosjektet Øyfast ved behandlingen av årsregnskapet for Finnøy kommune i 2019. Fra 2020 er inntektene fra det statlige havbruksfondet satt av på disposisjonsfond. Ifølge HØP 2022-2025 blir pengene prioritert til satsinger innen blågrønn næring, men finansierer også løpende utgifter kommunen har.

Verdiskapingen som skjer i havbruksnæringen har derfor direkte innvirkning i kommuneøkonomien gjennom overføringene fra det statlige havbruksfondet, disse midlene er frie, og kan brukes på kommunen sine satsinger

 

Produsert mengde biomasse henger nøye sammen med lusesituasjonen, fiskehelse og produksjonsstrategiene til de ulike selskapene. Generelt kan man si at jo bedre den biologiske situasjonen er, jo mer biomasse produseres innenfor rammene til tillatelsene. Kostnadene for oppdretteren vil bli lavere, og inntjeningen vil være bedre. Ved en økning i produksjonen, vil også kommunene få utbetalt mer. 

Stavanger kommune er ikke isolert fra nabokommunene. Det betyr at næringen er helt avhengig av det at det drives på en god måte i hele regionen. For eksempel settes det ut fisk i sjøen på lokaliteter fra settefisk og postsmoltanlegg i Ryfylke. Er denne fisken av god kvalitet, betyr det at lokalitetene i Stavanger sannsynligvis presterer bedre, og dermed også at havbruksfondet sitter igjen med mer penger. Den biologiske situasjonen tilsier likevel ikke at næringen kan vokse særlig mye gjennom kjøp av tillatelsesvekst i vårt produksjonsområde. Det er likevel rom for vekst gjennom bedre biologisk prestasjon og nye produksjonsmetoder. Med biologisk prestasjon menes lavere dødelighet og bedre tilvekst.

Havbruk er en næring som har gått litt under radaren i Stavangerregionen, og de fleste tenker nok på de fysiske anleggene man ser rundt omkring i sjøen og på land. Fakta er at Stavangerregionen sitter på et av de fremste forskningsmiljøene innen havbruksøkonomi ved Handelshøyskolen ved UIS. Forskningen her er med på å forme fremtidens havbruk. Den største og viktigste klyngen i verden i havbruksteknologi, Stiim Aquacluster, har base på Havets hus på Ullandhaug. I tillegg har vi fagmiljøer ved UiS som er verdensledende innen vannbehandling og renseteknologi. Bedriftene som er tilknyttet offshorenæringen har behov for å omstille seg, og har kompetanse som kan brukes innen akvakultur. Det er flere bedrifter, både internasjonale og nasjonale som velger å etablere seg med kontor i Stavanger med bakgrunn i at kompetansen og mulighetene i regionen er store. Det er registrert 95 bedrifter tilknyttet Stiim Aquacluster i Rogaland, i tillegg er det flere andre bedrifter som er representert med regionkontor i Stavanger. Stavangerregionen har derfor meget gode forutsetninger for å både utforme, og være ledende innen fremtidens havbruk i Norge og verden forøvrig. Verdens største utstyrsleverandør, Akva Group, har sitt hovedkontor i regionen. Det samme har verdens største fiskefôrleverandør, Skretting.

Næringsklyngen Stiim Aqua Cluster består av både etablerte bedrifter, gründere, offentlige myndigheter, forskning og utdanningsinstitusjoner og investorer. Innovasjon og ny teknologi skjer i størst grad hos teknologileverandørene. De kommer med løsninger på utfordringer som oppdretterene har. Det er innenfor leverandørleddet at næringslivet i Stavangerregionen har størst potensial for vekst. Løsninger for hav-, lukket- og landbasert akvakultur har enormt potensiale for eksport. Løsningene kan benyttes for mange forskjellige arter over hele verden, og ikke bare høyverdi-arter slik som laks.

Det er ventet at verdens befolkning vil være 9 milliarder mennesker i 2050. Det globale behovet for animalsk føde er estimert til å øke 70% i denne perioden (Creating a Sustainable Food Future | World Resources Report (wri.org)

Å øke proteinproduksjonen gjennom økning i landbruksareal vil kreve oppdyrking av natur tilsvarende 593 millioner hektar, to ganger Indias størrelse. I lys av IPBES/IPCCs spesialrapport om biodiversitet og klimaendringer er dette åpenbart en dårlig løsning.

En annen proteinkilde, fiskeri, er mange steder overutnyttet og ikke bærekraftig forvaltet. Science 2001

Noe av løsningen på dette tilsynelatende uløselige problemet kan være akvakultur av fisk og lavtrofiske arter (eksempelvis tare, tang, skjell og kråkeboller).

Selv om laksen er høyt oppe i næringskjeden, produserer den protein mer effektivt en planteetende dyr på land. Den største oversikten og sammenligningen av verdens proteinprodusenter, Colin Fairr, viste i 2021 at 5 av de 10 mest bærekraftige produsentene av animalsk protein er akvakulturselskaper. Mowi og Grieg Seafood topper denne listen, disse er sterkt representert i Rogaland og Stavanger kommune.

Den berømte havforskeren Jacques Costeau sa at vi må begynne å bruke havet som bønder, og ikke som jegere. Næringslivet i Stavangerregionen har en god utgangsposisjon for å utvikle og eksportere teknologien som trengs for bidra til dette.

 

For å forstå hvor vi er på vei, trenger vi først en oversikt over dagens produksjonsyklus for vårt mest tallrike husdyr, laksen (Salmo salar) :

Smolt, hva er det? Ute i naturen kalles laksunger som vandrer ut fra elva, og som er klare for å takle overgangen fra ferskvann til sjøvann, for smolt. Når de forlater elva og vandrer utover fjordene på vei til havet kalles de post-smolt. Begrepene brukes tilsvarende for oppdrettslaks som er klar for overgangen fra livet i ferskvann (i landbaserte anlegg) til utsett i åpne merder i sjø.

Laks og regnubueørret er arter som egner seg svært godt for akvakultur i Norge. Dette fordi yngelen blir klekket i ferskvann fra relativt store egg. Den er godt utviklet når "matpakken", energien i eggeplommen, er brukt opp. Det betyr at yngelen kan ta til seg pelletert fôr raskt, utnytte dette, og vokse kjapt. Til sammenligning er de fleste marine fiskearter meget små etter klekking, og krever levende fôr fra starten av. 

Oppdrett av laks i sjø har fram til nå vært drevet enkelt teknologisk. I prinsippet består produksjonssystemet av en flytekrage i sjøen, not med utspilingssystem og fortøyninger. De naturgitte forholdene i Norge er mange steder optimale for oppdrett av laks. Golfstrømmen bidrar med god og jevn sjøtemperatur vinterstid, mens temperaturen sommerstid sjelden kommer over 18 grader.

Havbruksnæringen står foran store omveltninger i årene som kommer. Den biologiske situasjonen gjør at det ikke er plass til mange flere anlegg i fjordene rundt Stavanger. Dette kan du lese mer om i avsnittet dyrevelferd og biosikkerhet.

En fragmentert forvaltning

Norsk vannforvaltning er bygd på mange forvaltningsmessige og politiske kompromisser, og forvaltning av kystområdene er ikke noe unntak. Flere forskere framhever at de mange faktorene som påvirker livet havet ikke blir sett i sammenheng, og at den totale belastningen på økosystemene derfor ikke blir tatt hensyn til. Lusemidlenes påvirkning på på andre arter er et eksempel på at problemer som berører flere sektorer lett kan falle mellom forvaltningens stoler.

For mindre endringer har søknadsprossessene blitt mer effektive. Den fragmenterte forvaltningen gjør likevel at oppdrettsnæringen ofte opplever søknadsprosessene som tungrodde. Mange sektorer er involvert:

• Kommunen regulerer arealbruken
• Statsforvalteren er forurensningsmyndighet. Dette er også fagorganet som vurderer påvirkningen etableringen vil ha på vill laksefisk. Statsforvalteren gir utslippstillatelse, som angir hvilke krav som settes til den enkelte lokaliteten. Miljødirektoratet jobber nå med at regulering av utslipp skal forskriftsfestes, målet med dette er å modernisere rettsgrunnlaget. Dette kan føre til mer likhet for oppdretterne.
• Mattilsynet fører tilsyn med dyrevelferd og mattrygghet (smittsomme sykdommer, lakselus, bruk av legemidler)
• Fiskeridirektoratet skal ivareta ivaretar hensynet til fiskeri. De fører også tilsyn med internkontrollen ved anleggene (teknisk standard, rømmingsfare) og operasjoner knyttet til drift (feks. bruk av brønnbåter)
• Fylkeskommunen har koordineringsansvaret for søknader om akvakulturtillatelser. Det er de som kan gi tillatelse til å drive fiskeoppdrett.

En mer detaljert beskrivelse av tildelingsprosessen kan finnes på fiskeridirektoratets nettsider Tildelingsprosessen (fiskeridir.no)

Kilde: Akvakultur - Miljødirektoratet (miljodirektoratet.no)

Trafikklyssystemet: Økning, status quo eller reduksjon?

I dag er systemet bygd opp slik at lakselusa sin påvirkning på utvandrende villaks er regulerende for produksjon av oppdrettslaks. Systemet styres av sannsynligheten for at vill laksemolt dør på grunn av lakselus på vandringen fra elva til havet. Mer at systemets grenseverdier baseres på risko for utvandrende villaks, ikke for sjøaure. Slik regulerer sannsynligheten for at vill laksmolt dør mulighetene for økning av produksjonen av oppdrettslaks:

• Grønt (mindre enn 10% av utvandrende smolt dør på grunn av lakselus) vurderes som at det er rom for noe økning
• Gult (10% - 30% av utvandrende smolt dør) moderat betyr ingen økning
• Rødt (over 30 % av utvandrende smolt dør) betyr at antall oppdrettsfisk - og dermed antall verter for lakselusa i produksjonsområdet- må ned.

Vurderingen av om produksjonen av oppdrettslaks kan øke eller må begrenses, gjøres innenfor geografisk avgrensede områder, produksjonsområder (PO). Boknafjorden og områdene rundt Stavanger tilhører produksjonsområde 2, Ryfylke.

Byggesteinene i trafikklyssystemet

Havforskningsinstituttet (HI) sin lusemodell bearbeider informasjon om biologi, temperatur og saltholdighet sammen med informasjon om mengde lus i oppdrettsanleggene.

Lakselusmodellen som HI bruker er en sammenkobling av flere ulike modeller. Først beregnes antall lus i rapporteringspliktige anlegg. Informasjonen som mates inn i modellen er offentlig tilgjengelig på https://www.barentswatch.no/fiskehelse

Lusetallene kombineres med en hydrodynamisk modell (temperatur, saltholdighet, strøm). Basert på kunnskap om biologi, atferd og dødelighet hos lakselusa blir det beregnet hvordan larvene spres med strømmen (spredningsmodellen). Modellen skiller mellom smittsome/ikke-smittsome stadier av lakselus. Men ut fra dette kan en ikke uten videre hente ut det absolutte smittepresset, derfor kombineres tettheten av lakseluslarver i et område med modell for utvanding av villfisk ("Postsmolt-modellen") og kalibrert smittepresskart. Her justeres modellerte resultater mot observasjoner av lus på oppdrettslaks som har stått ute i sjøen i små bur, og fra tråldata. Slik beregnes smittetrykket i et gitt område over en gitt periode. Kilde: Johnsen 2021

Data fra modellen blir vurdert av en ekspertgruppe. I tillegg til tall fra HI-modellen, inkluderes også data fra NINA, Veterinærinstituttet og SINTEF.  Ekspertgruppen gir sine anbefalinger til styringsgruppen, som igjen gir råd til Nærings- og fiskeridepartementet. Departementet setter fargen på "trafikklyset" i de enkelte produksjonsområdene. I de grønne områdene åpnes det for kapasitetsvekst. 

For 2022 og 2023 ligger den antatte dødeligheten i vårt produksjonsområde (Ryfylke, PO2) i intervallet 10% - 30% for den utvandrende, ville laksesmolten.  Dette plasserer Stavanger og Ryfylke i gul kategori. Maksimal tiltatt biomasse i PO2 skal derfor ikke endres.

	2016	2017	2018	2019	2020	2021	2022	2023
Produksjons-område 2, Ryfylke	Moderat	Lav	Moderat	Lav	Moderat	Høy	Moderat	Moderat

Bakgrunnen for denne vurderingen er basert på forskjellige datakilder, som kombineres i samlet vurdering (inkludert usikkerhet) for vårt produksjonsområde:

Metode	Trål (observert)	Ruse (observert)	Bur (observert)	HI smittemodell (ROC)	HI virtuell smolt	VI virtuell smolt	SINTEF virtuell smolt	Konklusjon
Status i PO2, måleparameter	Lav   Middels usikkerhet	Moderat  Stor usikkerhet	Lav Liten usikkerhet	Moderat   Middels usikkerhet	Moderat  Middels usikkerhet	Lav Middels usikkerhet	Lav Middels usikkerhet	Lav Stor usikkerhet

Utvalget som skal vurdere tillatelsesreguleringen av havbruksnæringen har også blitt bedt om å vurdere om systemet i større grad må ivareta hensynet til biosikkerhet. Trafikklyssystemet vil trolig videreutvikles etter anbefalingene fra komiteen som evaluerer det vitenskapelig grunnlaget.

Det er mulig for en aktør å søke fritak fra biomassereduksjon i et rødt produksjonsområde. Det må imidlertid vises til omfattende dokumentasjon på at anlegget ikke påvirker negativt for at dette skal kunne innvilges. Det er ikke vanlig at dette gis.

Det kan tenkes at en mulig måte å opprettholde produksjonen i et rødt produksjonområde, er at aktøren får muligheten til å flytte biomassereduksjonen over i et lukket anlegg. Dette forutsetter at det lukkede anlegget ikke påvirker lakselussituasjonen negativt.

Kilder; Dette er trafikklyssystemet,  Ny vurdering av lakseluspåvirkning på vill laksefisk til Trafikklyssystemet (vetinst.no) Havbruksfondet (fiskeridir.no) Lakselusinfestasjon på vill laksefisk langs Norskekysten i 2021 | Havforskningsinstituttet (hi.no) og HI- rapporten Modellert påvirkning fra lakselus på vill laksefisk 2021. 

Lusebehandling stresser oppdrettslaksen

Lakselusa som møter den utvandrende laksen på vei til havet er både et problem for villaksen, og for lokale stammer av sjøaure. 

Behandlingen for å redusere antall lus på oppdresslaksen volder på sin side stress og skade, og utgjør et velferdsmessig og økonomisk problem for næringa.

En oppdrettslaks kan ha 0,5 kjønnsmodne hunnlus per fisk før de må behandles. I perioden der den ville laksesmolten vandrer fra elvene og ut i havet, er grensen lavere; 0,2 kjønnsmodne hunnlus per fisk. Når nivåene av lus på oppdrettslaks er høyere enn dette, må oppdretterne behandle fisken mot lakselus. Lakselusa er et krepsdyr, og kjemisk behandling mot lakselus kan også påvirke andre krepsdyr, som feks. krabbe, hummer og reker. De senere årene er man i stor grad gått bort fra kjemiske behandlinger, og bruker stort sett mekanisk, ferskvanns- og termisk behandling. Behandlingene er svært belastende for fisken. Særlig vil gjentatte behandlinger stresse fisken. Resultatet kan bli at immunforsvaret til oppdrettslaksen svekkes slik at den blir mer mottakelig for smittsomme sykdommer. Den kan også få fysiske skader som gjør at den ikke overlever etter behandlingen. Dette fører til at en stor del av fisken dør før den når slakteriet, noen steder opp mot 25%. I vår region ligger dødeligheten hos oppdrettslaks nå mellom 15% og 20% Kilde: Veterinærinstituttet

Havforskningsinstituttet vurderer at  sykdom og avlusningsoperasjoner er med på å øke risikoen for dårlig velferd hos oppdrettslaksen i produksjonsområdene 2 til 5, kysten fra Ryfylke til Hustadvika.

Etisk og dyrevelferdsmessig er det ikke akseptabelt  med så høy dødelighet. Ressursmessig er det heller ikke bra at man produserer og frakter fôrråstoffer som til slutt går tapt når fisken dør. Kostnadsmessig er det et stort tap for oppdretteren som ikke får solgt fisken, og må betale for å bli kvitt den døde fisken. Vertskommunene får også mindre betalt i form av produksjonsavgift.

Veterinærforeningen har tatt til orde for at dødelighet hos oppdrettsfisken blir tatt inn som et kriterium i trafikklys-systemet.

Bedre å forebygge enn å behandle

Fysisk behandling av laksen er siste utvei. Alle oppdrettere satser i dag på forebyggende tiltak mot lakselus, slik at man skal slippe å behandle. Ved termisk avlusning utsettes laksen for vanntemperaturer mellom 28-34 grader i ca 30 sekunder. Dette er en belastning for fisken. Det finnes heldigvis en rekke forebyggende tiltak som viser seg å være effektive, og det mest effektive viser seg å være når man har flere forebyggende tiltak samtidig.

For eksempel benyttes rensefisk for å beite lakselus. Da er man avhengig av å bruke skjul som rensefisken kan gjemme og hvile seg i. Skjulene må stå på rett sted med tanke på hovedstrømretning og dybde slik at det blir kontakt mellom rensefisken og laksen. Disse stedene blir derfor som en biologisk rensestasjon hvor laksen stiller seg opp for å bli kvitt lusa.

Filmen under viser hvordan et rensefiskskjul kan se ut.

Videoen under viser god samhandling mellom laks og rognkjeks.

Videre er det nå mange steder vanlig å bruke såkalte luseskjørt på merdene. Dette er en duk som festes på flytekragen utenfor nota. Vanlige lengder på luseskjørt er fra 5 - 12 meter dybde, og må tilpasses den enkelte lokalitet og årstid. Skjørtet hindrer lus, som oftest opptrer i de øverste vannlagene, i å komme inn i merden og slå seg ned på fisken.

For ytterligere å hindre at lus og laks møtes kan man ta i bruk såkalt dyp fôring. Det betyr at man fôrer fisken nede i vannsøylen, i stedefor i overflaten som er det mest vanlige i dag. For å få fisken til å stå dypere bruker man gjerne lys i samme dybde slik at fisken naturlig vil gå dypere. En ulempe med dette er at det er kaldere nede i vannsøylen på sommeren, noe som gir lavere tilvekst. På vinteren derimot, er det varmere i dybden, det gir dermed bedre tilvekst på denne årstiden.

Det finnes også såkalte tubenøter som fysisk holder fisken nede i dypet, med en tett "snorkel" i midten slik at fisken kan søke overflaten for å hoppe og fylle svømmeblæren med luft.

Stor smolt - en lønnsom investering

Et annet viktig tiltak mange oppdrettere nå bruker er utsett av stor smolt (postsmolt). Dette betyr kort fortalt at man setter ut større fisk ut i åpne merder enn det som var vanlig tidligere. Rundt 2010 var vanlig utsettsvekt et sted rundt 80 gram, i dag ligger den rundt 150 gram. Vekten ved utsett er ventet å øke mer i årene som kommer. Fordelen med dette er at fisken lever i åpne anlegg i kortere tid fra utsett til slakt, det betyr at fisken er eksponert for lusesmitte og annen smitte i en kortere periode. Altså blir risikoen for behandling mot lakselus redusert, det fører til bedre tilvekst og lavere dødelighet.

Enkelte aktører setter nå ut fisk som er mellom 500 og 1000 gram. Bildet under viser en "normal" smolt 170 gram sammenlignet med en postsmolt på 940 gram.

Oppdretterene må omstille smoltproduksjonen sin for å få produsert større fisk til utsett, og investerer derfor i resirkuleringsanlegg (RAS) på land med høy produksjonskapasitet. Det betyr ikke at det blir produsert mer fisk i antall enn før, men at man produserer større fisk. Disse investeringene fører til at smoltkostnaden (kostnaden per fisk som skal settes ut) blir høyere enn før. Tidligere lå denne rundt 11 kroner (80 gram), for en 500 grams fisk ligger den rundt 30 kroner. Likevel er det en stor fordel å produsere større fisk til utsett, fordi man ser at dødeligheten og antall behandlinger går ned. 

En annen fordel med utsett av fisk av høyere størrelse er at man får utnyttet lokalitetskapasiteten bedre (maksimal tillatt biomasse). Den største fisken vil normalt nå slaktevekt først, og man kan begynne å slakte ut fisk nokså tidlig i produksjonssyklusen. Har man fisk med god helsestatus kan man også sortere ut den største fisken til slakt når man nærmer seg kapasitetstaket. Dette kan sammenlignes med å skumme fløten, eller å ta ut rentene i banken. Målet er å ligge tett opptil biomassetaket og ta ut overskuddet, det gir høy utnyttelse av lokaliteten, som er det mest lønnsomme.

 

Selv om gjenomsnittlig antall lus pr oppdrettslaks gikk nedover, økte utslippet av lakselus fra oppdrettsanlegg i produksjonsområde 2 Ryfylke i perioden 2012–2021 i forhold til perioden 2012-2015. Denne negative trenden gjør at Havforskningsinstituttet i siste risikovurderinger (2021 og 2020) regnet tilstanden som henholdsvis dårlig og moderat. Vi aner en variasjon mellom år som mest sannsynlig er et utslag av den toårige produksjonsyklusen for oppdrettslaks.

Smittepresset på villaksen varierer alt ikke bare med antall oppdrettsfisk, men også med produksjonsintensitet, og kjemisk/fysiske faktorer i sjøen.

I produksjonsområde 2 er det overlapp mellom lakselus og utvandrende villaks i tid og rom, men utvandringsrutene og oppholdstiden i fjorden er ikke godt nok kartlagt. Dette gjør at kunnskapsstyrken blir moderat.

Risiko for villaks 2020:

 

Risiko for villaks 2021:

Sjøauren vandrer ikke ut i havet, men holder seg inne i fjordene hele sommeren. Der er forholdene gunstige for lakselusa. Sannsynlighet for smitte blir dermed høyere for sjøaure enn for villaks. Risiko for negative effekter på sjøauren som følge av lakselus fra fiskeoppdrett vurderes som høy.

 

Risiko for sjøaure 2020 og 2021:

 

Vurdering sjøaure pr juni 2022:

I Boknafjorden (PO2) var infestasjonen på sjøørret generelt høy i hele fjordsystemet, og det ble funnet mer lus på sjøørret enn i 2020 og 2021. Foreløpige data  indikerer en høy negativ effekt av lakselus på sjøørret i de undersøkte områdene av Boknafjorden.

Dersom du ønsker å følge med på lusesituasjonen i sanntid, kan du finne informasjon om status ved anleggene (oppdateres ukentlig) på basis av tellinger:  Fiskehelse - BarentsWatch

Virussykdommer er et alvorlig problem i oppdrett av laks i "vårt" produksjonsområde, PO2.

Risikovurderingen for 2021 fra Havforskningsinstituttet vurderer faren for spredning av de vanligste virussykdommene hos oppdrettslaks i dag; ILAV (infeksiøs lakseanemi), SAV (salmonid alfavirus) og PD (pankreassykdom). 

Villaksen kan lett komme i kontakt med smitte fra oppdrettsanleggene.

Direkte observasjoner av sykdom hos villaks er vanskelig, fordi vi sjelden finner syke dyr i naturen. Det er også lite kunnskap om hvilken smitteevne de forskjellige virusene har under naturlige forhold. Kunnskapsstatus for smitteeffektivitet  vurderes derfor som svak: 

Oppdrettsfisk på lokaliteter med pankreassykdom står ofte i sjøen over land tid, noe som gir høy sannsynlighet for spredning til villaks. Kunnskapen om faktiske utslipp av virus er likevel svak. Det samme gjelder smittepress på villaks. Overvåkningsdata tyder ikke på at dette er et vesentlig problem i dag, men forsøk i lab, og erfaring med smitte internt i anlegg tyder på at vi må ta høyde for at denne typen utbrudd kan skje. Derfor er smittepress på villaks fra SAV i oppdrettsanlegg merket med en "svart svane":

Avløp, industri, jordbruk og akvakultur bidrar alle med næringssalter til kystvannet. Mens næringsrikt vann fra sør dominerer tilførselen på øst- og sørlandskysten, er akvakultur den dominerende kilden fra Rogaland og nordover.

Oppdrettsfisken lever tett og spiser mye. Gjennom fiskens metabolisme dannes oppløst nitrogen og fosfor som slippes ut over fiskens gjeller. Utslippsmengden av løste disse næringssaltene øker i takt med fiskeproduksjonen. Det er stor usikkerhet rundt hvor mye kysten og fjordene påvirkes av næringssalt fra akvakultur.

Avfallsstoffer fra akvakultur bidrar faktisk med en større mengde næringssalter til kystvannet enn jordbruk, landbasert industri og avløp til sammen. Det næringsrike vannet fra anleggene fortynnes raskt, men forhøyede verdier kan likevel spores opptil 2 km fra anlegg med høy produksjon. Dette kan påvirke naturtyper som tareskog, kalkalger og ålegrasenger i anleggets nærområde.  I fjæra vil slik næringsbelastning føre til at trådalger ("lurv") fortrenger tang og tare.

Når vi skal vurdere tilstanden i kystvannet, gir biologiske kvalitetselementer mest pålitelige svar, fordi de viser utviklingen i miljøet over tid. Dette er kostbare undersøkelser, og metodikken er ikke alltid godt nok utprøvd. Derfor blir vurderingene av kystens "helse" ofte basert på klorofyll-a (et indirekte mål for algebiomassen) og kjemiske støtteparametre.

I vårt produksjonsområde regnes risiko for negativ påvirkning av kystmiljøet på grunn av tilførte næringssalter som liten. Det knyttes likevel noe usikkerhet til vurderinger av tilstanden for tareskog.

Fra årsrapporten til programmet Marin overvåkning i Rogaland 2020 utført av Rådgivende Biologer på oppdrag fra Blue Planet:

Kartleggingen i 2020 dokumenterte generelt mye små og trådformede opportunistiske alger som påvekst både på hardbunn og makroalger. (..)  Flere stasjoner hadde eutrofierende (dvs overgjødslede) forhold (...) som i foregående år.

De eutrofierende forholdene gjenspeiles imidlertid ikke i vannkvaliteten sentralt i fjordene i Rogaland som viser til gode tilstander etter gjeldende grenseverdier for næringssalter. (..)

I ØKOKYST-programmet har Rambøll utført tilsvarende undersøkelser i Nordsjøen Sør på oppdrag fra Miljødirektoratet. Programmet omfatter 9 stasjoner i Stavanger.  Tilstanden, basert på klorofyll-a, varierte i 2020 mellom "god" og "svært god". Dersom oksygenverdier i bunnvannet også trekkes inn, kommer Hidlefjorden ut som "moderat".

Undersøkelser av flere biologiske elementer ble gjort i 2019, men resultatene spriker og det er vanskelig å trekke klare konklusjoner. Kilde:  ØKOKYST delprogram Nordsjøen sør 2019 (miljodirektoratet.no)

Havforskningsinstituttet vurderer tilstanden for produksjonsområde 2 for god.  Kunnskapsstyrken vurderes også som god, på tross av at noe usikkerhet rundt indikatoren ‘makroalger på hardbunn’.

Ved produksjon i åpne merdanlegg slippes det ut organiske partikler fra fôr som ikke spises av fisken, og fra fiskens avføring. Lokal påvirkning av organiske utslipp under og nær oppdrettsanlegg er ikke til å unngå med åpne merder.

Utslippet påvirker miljøet i anleggets nærområde i større eller mindre grad, ut fra belastning, bunnforhold og strøm. Når belastningen opphører, skal naturen under anlegget over tid kunne reparere seg selv. Dette forutsetter at forbindelsene som slippes ut er lett nedbrytbare, og at det finnes organismer under anlegget som kan omsette dem. 

Risikovurderingen er basert på data fra overvåkingen som gjøres etter Norsk Standard NS9410:2016 og dekker bunnforholdene i et område opp til en avstand på maksimalt 700–800 m fra anleggene. 

For bløtbunn er metodikken for prøvetaking og vurdering av tilstanden utprøvd over lengre tid. Her har vi en metodikk som setter grenser for hvor stor bunnpåvirkning som aksepteres fra partikulære organiske utslipp både rett under anleggene, og i nærområdene. 

Standarden NS 9410 Miljøovervåking av bunnpåvirkning fra marine akvakulturanlegg beskriver en metode for måling og overvåking av bunnforhold i oppdrettsanlegg Undersøkelsene som gjøres etter standarden kan deles inn i B-undersøkelse, C-undersøkelse og forundersøkelse. Miljøovervåkningen skal utføres av et organ som er akkreditert for å gjøre undersøkelsen.  B-undersøkelsen omfatter grabbprøver av bunnen like under anlegget. Det er her påvirkningen fra anlegget er størst. Frekvensen på denne type undersøkelse bestemmes av miljøtilstanden lokaliteten har ved maks belastning, dvs når man har høyest biomasse og utfôring i anlegget. Undersøkelsen er en enkel og kostnadseffektiv undersøkelse der tilstanden måles ut fra tre hovedkriterier: Tilstedeværelse av fauna (som for eksempel børstemark) Kjemisk tilstand (pH/EH) Lukt, farge og evt gassbobling fra sedimentet Summen fra funnene gir en lokalitetstilstand fra "meget god" 1 til "meget dårlig" 4, der tilstand 4 regnes som overbelastning. Ved tilstandsgrad 2 eller dårligere ved maks belastning må oppdretteren ta nye undersøkelser før utsett av ny fisk, for å se om om lokaliteten har mulighet til å restituere seg mellom utsettene av fisk. Ved tegn på overbelastning kan forurensningsmyndigheten vedta at produksjonen på lokaliteten må begrenses, eller opphøre helt. C-undersøkelsen er en trendovervåkning av lokalitetens nær-, overgangs- og fjernsone. Denne type undersøkelse er en mer omfattende undersøkelse som sier noe om lokalitetens påvirkning på bunnfauna og kjemisk sammensetning fra nærsonen, via overgangssonen til en sone der man antar at påvirkningen er liten. Her kvantifiseres sammensetning av bunnfauna, hvor mange individer det er av hver art og om disse er forurensingstolerante eller ikke. De kjemiske målingene undersøker forholdet mellom fosfor og nitrogen, pH og redokspotensial. Totalt organisk karbon (TOC) benyttes som en støtteparameter. I tillegg er det vanlig å ta prøver av kobber og sink i sedimentet.  Den samlete tilstanden i overgangssonen forteller noe om hvor ofte denne undersøkelsen skal utføres. Normal frekvens er ved maksimal belastning hver tredje produksjonssyklus. Resultatet av undersøkelsen gir også grunnlag for å vurdere om produksjonen kan økes, holdes på samme nivå eller må begrenses. Forundersøkelsen har stort sett samme form som C-undersøkelsen, og brukes som grunnlag når man skal etablere en ny lokalitet. Denne kan vise om lokaliteten er egnet, og kan brukes som referanse ved første C-undersøkelse. Da kan man danne seg et inntrykk av om lokaliteten har blitt vesentlig påvirket, og hvor langt fra anlegget det partikulære utslippet påvirker sjøbunnen. Resipientundersøkelser i forbindelse med utslipp fra settefiskanlegg har ikke sin egen metodikk, men gjøres ofte som en kombinasjon av b- og c- parametre og strandsoneundersøkelser. Rapportene fra undersøkelsene blir lagt ut på fiskeridirektoratet sitt kartverktøy, og sikrer åpenhet rundt miljøtilstanden på de enkelte anleggene.

På hardbunn omsettes ikke det organiske materialet på samme måte, for her lever det mest filtrerende dyr som kan være svært følsomme for nedslamming. Dersom mengden partikler blir for stor, vil de filtrerende dyrene dø.

Denne typen lokaliteter kan ikke overvåkes med de "vanlige" undersøkelsene som brukes på bløtbunn. For blandingsbunn og hardbunn finnes ennå ingen standardisert overvåking med grenseverdier. En må da overvåke området med andre metoder som ikke gir så god oversikt over den totale påvirkningen fra anlegget.

Prosjektet Marine grunnkart bidrar med mer detaljert kunnskap om forholdene på sjøbunnen. Dette vil gjøre det enklere å finne de stedene for prøvetaking som gir det mest representative bildet av anleggets miljøbelastning.

Oversikt over undersøkelser ved/nær det enkelte anlegg finner du hos Fiskeridirektoratet 

 

Alternative/supplerende overvåkningsmetoder

Sporing av terrestre fettsyrer er en effektiv metode for å spore utslipp av organisk materiale fra matfiskanlegg til bunnsedimenter og til dyr som spiser mye av oppdrettsavfallet. Sporing av DNA fra soyaprodukter i fiskefôr er en ny metode som viser om filterfødere (som feks blåskjell eller kamskjell) får i seg partikler fra fiskeoppdrett (Woodcock mfl. 2017). 

For å unngå begroing impregneres nøtene med antibegroingsmiddel. Det vanligste middelet er fremdeles kobber, som er giftig for organismene som prøver å etablere seg på nota. Kobber lekker ut i vannet, og noe synker ned på bunnen.  Der kan det over tid akkumulere i sedimentet. 

I C-undersøkelsene etter NS9410:2016 (se boks med informasjon om MOM-systemet) inngår målinger av kobber og andre miljøgifter i sediment. Data for kobberinnhold i sediment regnes derfor som svært pålitelige (illustrert ved grønn ring i figuren under).

Både utslippsmengde og forholdene for spredning og fortynning av kobber vurderes som moderat i vårt produksjonsområde. Miljøundersøkelser viser at over 1/5 av lokalitetene har dårlig miljøtilstand i anleggssonen, basert på kobberinnhold. Dette kan selvsagt også bygge på at flere av lokalitetene har blitt brukt over lang tid. Selv om vi vet hvor mye kobber som ligger i sedimentene, er det usikkert rundt hvor mye som løses i vannmassene, og hvor giftig dette er for organismene som lever der (symbolisert ved orange ringer i figuren under).

Mange oppdrettere er idag i ferd med å gå bort fra å bruke kobber og andre biocider som impregnering på not. Det finnes teknologiske løsninger på markedet som muligjør kontinuerlig rengjøring med vaskerobot. Denne rengjør nota skånsomt slik at man unngår slitasje på notlinet, samtidig som man unngår påvekst av groe.

Teknologien er under stadig utvikling, og vil på sikt være en fullverdig alternativ til kobber og andre biocider ved de fleste lokaliteter. Et eksempel på dette er Aquarobotics, som utvikles på Bryne.

 

Lakselus tilhører dyregruppen krepsdyr, og medikamenter mot lakselus vil også kunne påvirke andre krepsdyrarter, som for eksempel reke og hummer. I tillegg kan det tenkes at legemidlene kan påvirke planktonarter som hoppekreps og krill. Arter som "rammes" av legemiddel uten at det er tilsiktet, betegnes i figurene under som "non-target"-arter.

Lusemiddel gis enten som badebehandling eller i fôret til laksen. Temperatur, bølger og strømretning avgjør hvor medisinrestene havner. Bademidler fortynnes fort i åpen sjø, mens medisiner i fôret kan ligge på sjøbunnen i flere måneder etter behandling. Hvor stor skade legemiddelrestene gjør på "non-target"-arter er avhengig av hvordan bruken av legemiddelet sammenfaller med aktiviteten hos disse artene.

Badebehandling med legemidler mot lakselus i oppdrettsanlegg som ligger nærmere enn 500 meter fra rekefelt skal skje i brønnbåt. Det har vært diskusjoner rundt hvordan tømming badebehandlingsvannet skal foregå. Fiskeridirektoratet har derfor utarbeidet en Veileder for tømming av badebehandlingsvann fra brønnbåt tilsatt legemidler mot lakselus (fiskeridir.no)

Detaljerte data for bruk av avlusningsmidler kan hentes ut (via Excel) fra  Nedlasting - BarentsWatch

Merk at figurene under visualiserer risko for alle produksjonsområdene, og at vuderingene ikke er spesifikke for vårt produksjonsområde eller kommune.

Bademidler

Hydrogenperoksid har blitt brukt over lengre tid, med noe lavere mengder enn før de siste årene. Behandlingsmiddelet tynnes relativt raskt ut i vannmassene, men når det er kaldt i sjøen kan de synke ned mot bunnen. Der kan det komme i kontakt med arter som feks dypvannsreke. Mange arter er svært følsomme for hydrogenperoksid. Eksempler er hoppekrepps, krill og larver av europeisk hummer. Dypvannsreke tåler eksponering over kortere tid, mens arter som torsk, hyse og kråkeboller tåler høye konsentrasjoner.

Bruken av azametifos er sterkt redusert de siste årene, men vi kjenner mindre til potensielle skadevirkninger. Vi vet at larvestadiet til hummer er følsom for dette middelet, særlig ved gjentatt eksponering over flere dager.

Deltametrin er en nervegift som gir paralyse og død hos lakselus. I motsetning til azametifos og hydrogenperosid er deltametrin er lite vannløselig, og binder seg til partikler og sediment. Det ser ut til at lakselusa utvikler redusert følsomhet mot middelet. Larver av europeisk hummer og dypvannsreker er følsomme, men tålegrensene er ikke godt nok kjent.

Fôrmidler

Flubenzoner virker ved å påvirke kitinsyntesen hos krepsdyr og er derfor effektiv i stadier der lakselusa gjennomgår skallskifte. Opptaket i laksen er lite, og mesteparten går  ut gjennom avføringen. Flubenzoner binder seg til organisk materiale, og samles i sedimentet. Krepsdyr har høy følsomhet for flubenzoner. Den lange halveringstiden gjør at miljørisikoen ved denne typen avlusningsmiddel vurderes som høy. 

Ememektin(-benzoat) tilsettes laksefôret og medfører paralyse og død hos lakselus. Følsomheten lakselusa har for emamektin varierer imellom produksjonsområdene.  Dette er det mest vanlige middelet i bruk i vår kommune/produksjonsområde.

Emamektin bider seg til organisk materiale i marine sedimenter og brytes langsomet ned. Studier fra Skottland og Canada tyder på at hummer og sjøkreps lite følsomme for ememektin, men vi mangler kunnskap om tålegrense for norske arter.

Forbruket av avlusningsmidler varierer mellom produksjonsområdene og på grunn av dette vil derfor effekten på miljøet også variere. Selv om vi har kunnskap om hvor mye legemiddel som brukes, vet vi ikke hvor mye som akkumuleres i naturen, og hvordan det påvirker bestandene av krepsdyr langs kysten.

Leppefisk og rognkjeks brukes som rensefisk for å bekjempe lakselus. All rognkjeks som brukes kommer fra oppdrett. 

Storparten av leppefisken som brukes er villfanget, og fisket langs kysten, særlig på Sørlandet, er intensivt. Dette påvirker de ville bestandene av leppefisk. Fisket er regulert i soner, der Stavanger kommune tilhører sone 2, Lista til Stadt. Kvoten i sone 2 er på 10 millioner fisk. Siden forbruket av leppefisk er stort, blir fisken flyttet både internt i sone 2 og nordover fra sone 1.

Transport av villfanget leppefisk er unntatt forskrift om transport av akvakulturdyr. Regelverket stiller dermed ikke de samme kravene til desinfisering av transportvannet ved frakt av villfanget leppefisk som for transport av oppdrettede akvakulturdyr. Dette gjør at forhold knyttet til smittespredning i figuren under er merket med svart svaner. Situasjonen kan, ifølge Havforskningsinstituttets riskovurdering "gi opphav til en overraskelse med potensielt alvorlige negative konsekvenser". Ideelt sett bør derfor kun lokalfanget leppefisk brukes.

Det intensive fisket kan gi en endring i sammensetning av bestandene hos leppefisk. Dette har vi moderat med kunnskap om. Det er ukjent hvor mye leppefisk som rømmer fra oppdrettsanlegg, og om rømt leppefisk sprer smitte eller påvirker ville bestander på andre måter (symbolisert ved rød sirkel i figuren under).

 

Begroing skjer på alle strukturer under vann, som not, fortøyninger og båter. De vanligste arterne er alger, muslinger, nesledyr, sekkedyr og mosdyr.

Nota i oppdrettsanlegget må være ren, slik at fisken får gjennomstrømming av oksygenrikt vann. I Norge håndteres slik groe med impregnering (se 3.6) og/eller med hyppig vask av nota på stedet.

Begroingen på anlegget og på nota kan være et reservoar for smittestoffer. Den kan også være oppholdsted for fremmede marine arter. En art som har fått mye oppmerksomhet i den siste tiden er havnespy, eller japansk sjøpung. Dette er en fremmed art med svært høy risiko i fremmedartlista. Arten legger seg som store tepper på havbunnen, og fortrenger alle andre arter. Dette kan få store konsekvenser for økologien og naturmangfoldet i norske havområder.

Det er kjent fra andre land at havnespy får konsekvenser for oppdrett av skjell som følge av gjengroing av anlegg. Det vekker derfor bekymring at det er gjort funn av arten i nærheten av anlegg for fiskeoppdrett. (Kilde; mdir/NTB)

Spredning av havnespy vil være dramatisk både for biomangfoldet og for driftsforhold ved oppdrettsanleggene. 

Det er viktig å unngå unødvendig aktivitet i områder der havnespy er påvist, fordi dette kan føre til spredning av arten. Alle som driver aktivitet i disse områdene må være nøye med inspeksjon og rengjøring av båter og utstyr.

Stavangerskjærgården har en rik sjøfuglbestand både sommer og vinter. Flere av sjøfuglene som har leveområde i kommunen er oppført på nasjonal rødliste som truet på grunn av betydelig bestandstilbakegang.

Sommerstid er det hekkende måker, terner, gås, skarv, ender samt noe alkefugl som dominerer sjøområdene. Om vinteren overvintrer mye sjøfugl i kommunens skjørgård, og da endres artssammensetningen en del til overvintrende sjøfugl som kommer trekkende fra nord. De overvintrende fuglene domineres av måker, dykkender, lom, dykkere, gressender og alkefugl. Vår og høst passerer store mengder trekkfugl som vadefugl.

De viktigste leveområdene for sjøfugl og andre fugler som lever ved sjøen er knyttet til viktige marine naturtyper i Stavanger. Dette er eksempelvis store tareskogsforekomster, ålegraseng, strandenger og mudderbanker som er gode fødesøksområder for sjøfugl. 

Sjøfugl er en artsgruppe som ligger høyt i næringskjeden i havet og påvirkes derfor lett av endringer i havet. Fuglenes hekketid er forsommeren når det er god tilgang på mat, og ungeoverlevelse er avhengig av god tilgang på mat i hekketiden og særlig ved eggklekking. Dette forutsetter god næringstilgang i nærheten av koloniene. Vinteren er flaskehalsen for mange av fuglene med mindre tilgang på mat, og sjøfugl som overvintrer her er avhengig av stabil tilgang på mat for å overleve.

Som følge av dette ser vi de viktigste hekkeområdene og overvintringsområdene ligger i nærheten av store marine naturtyper hvor det er mye fisk og andre byttedyr.

Det er mange artikler og rapporter som omtaler miljøeffekter av akvakultur, men svært få som omtaler effekter av forstyrrelser på fugler og marine pattedyr. Der konflikter mellom akvakultur og fugler/marine pattedyr omtales, er det som regel knyttet til skader på eller tap av fisk eller skalldyr, som følge av at fugler og pattedyr trekkes til anleggene for å finne mat. Det finnes imidlertid en litteraturstudie som beskriver kunnskapsgrunnlaget pr 2015: Effekter av forstyrrelser på fugl og pattedyr fra akvakulturanlegg i sjø NINA-rapport 1199

Makroplast

Fiskeri og havbruk er en kilde til plast i havet. I følge organisasjonen In the Same Boat, kommer 80% av søppelet de finner langs strendene fra disse sektorene. Dette underbygges delvis av en analyse gjort av Mepex i 2020. Likevel varierer dette langs kysten.  Et sammendrag av resultatene kan ses her. Når det gjelder marint avfall utgjør særlig tau (avkapp) en stor del, målt i vekt. Isopor utgjør også (i antall og volum) en stor del av avfallet som skylles inn langs kysten.

Andre undersøkelser som kan være relevante i videre arbeid:

FHF finansierte i perioden 2018-2019 prosjektet HAVPLAST, der plast fra havbruksnæringa i Nordland blei forsøkt kvantifisert, bla. ved strandsoneundersøkelser. Senter mot marin forsøpling (MARFO) har også en oversikt over eksisterende kunnskap om makroplast. 

Mikroplast

Det har blitt funnet mikroplast både i oppdrettslaksens gjeller og i bunnsedimentene under oppdrettsanlegg. Vi kan anta at funnene i gjeller stammer fra fôret, men situasjonen på bunnen er mer kompleks; det finnes i trolig mikroplast i alle hav og bunnsedimenter, og kildene er mange.

Kilder til mikroplast fra oppdrettsanlegg er være slitasje fra innsiden av fôrslanger, og partikler fra slitasje på tauverk og not. Sistnevnte frigjøres særlig når nota spyles for groe.

I en pilotstudie som i 2018 ble inititert av Lerøy SG og utført av Norce oppdrag av FHF  ble det funnet flere typer plastpolymerer i sediment og vannsøyle. Denne resulterte i en mer omfattende studie som ble publisert i 2020; TrackPlast. Ved lokaliteten Kjeahola nord for Ombo undersøkte NORCE både miljøet rundt anlegget og selve oppdrettslaksen. Det ble også funnet mikroplast i noen av råstoffene til fôret, og i vill laksefisk.

Produksjonsområdene 2–5  (Ryfylke til Hustadvika) er særlig utsatt for sykdom og lakselus.

Sannsynligheten for stress og skader, samt sykdom og parasitter, vurderes som høy og tilstanden for disse faktorene som langt fra ønsket tilstand. Basert på dette vurderes risiko for dårlig velferd hos oppdrettslaks i produksjonsområde 2 til 5 som høy. Siden vi har gode data på høy forekomst av PD, høy frekvens av avlusing og høy dødelighet i forhold til resten av landet, vurderes kunnskapsstyrken som god.

Laksen og de ulike rensefiskartene har helt ulike behov, som alle må dekkes i samme system. 

De senere årene har velferd og biosikkerhet for rensefisk fått mer oppmerksomhet. Mye av rensefisken dør. I Mattilsynet sin rensefiskkampanje rapportere oppdretterne om en samlet median dødelighet hos rensefisken på 46%. Veterinærer utrykker bekymring over situasjonen. 

Rensefisken er stort sett villfanget leppefisk (grønngylt, bergnebb og berggylt), og oppdrettet berggylt og rognkjeks. Rensefisken spiser lus som sitter fast på laksen. De ulike artene av rensefisk har ulike behov, med ulik toleranse for temperatur, salinitet og strømforhold. Grønngylt lever et kort liv i naturen, gjerne bare 4 år. Berggylt kan bli over 25 år gammel, og har en en helt annen livssyklus. For å fungere godt, trenger rensefisken skjul, vern mot strøm, tilpasset fôr og rene nøter. 

Oppdrettet rensefisk kan vaksineres mot flere typer sykdommer, men vaksinene er ikke effektive nok idag. For eksempel dør veldig mye oppdrettet rognkjeks av bakterielle sykdommer ved temperaturer over 12 grader. Oppdrettet berggylt klarer seg ofte bra ved høyere temperaturer, men går i en dvalelignende tilstand ved lave temperaturer. Dette gjør at de kan bli veldig stresset når man tar skjulet ut av merdene, for eksempel før kjemisk/fysisk behandling mot lakselus.

Villfanget leppefisk er uvaksinert og har mindre beskyttelse mot sykdom. Spesielt grønngylt kan ha høy dødelighet. Uvaksinert fisk kan spre sykdommer fra at område til et annet. Noen sykdommer kan også spres fra rensefisken til laks. I dag kjøpes villfanget leppefisk fra områder langt unna lokalitetene der de settes ut (jf kapittel 3.8). I noen tilfeller fanges fisken i Sør-Sverige og flyttes til Nord-Vestlandet. Dette kan flytte sykdommer over landegrensene.

Statusbeskrivelse for velferd hos rensefisk er hentet fra Havforskningsinstituttet sin risikorapport, kapittel 10. Resultatene er felles for alle produksjonsområdene.

Leppefisk er utsatt for mye stress og skader. Velferden ligger langt fra der vi ønsker å være. Kunnskapsstyrken bak vurderingen regnes som god. 

Rognkjeks som brukes i laksemerder kommer fra oppdrett. Etter utsett i sjø dør mange rognkjeks fordi den har helt andre krav til livsmiljøet enn laksen. Den er også sårbar for sykdom og parasitter, fordi den ikke kan behandles når den lever side om side med laksen.

Storparten av de direkte utslippene fra oppdrettsnæringen inngår i sektoren sjøfart. Sjøfarten utgjør, etter veitrafikk, den største delen av kommunens utslipp.

Men oppdrettsnæringen bidrar kun med 5% av utslippene fra sjøfarten. De direkte utslippene fra havbruksnæringen stammer fra større fartøy (som brønn- og slaktebåter) og fra fôrflåter, anlegg og småfartøy, som service- og arbeidsbåter.

DNV har hatt kontakt med de fire største oppdrettsaktørene i kommunen og anslår at opp mot 90% av anleggene er koblet til landstrøm. Det finnes også noen oppdrettsanlegg i kommunen som ennå bruker fossil energi.

Storparten av fartøyene i oppdrettsnæringen bruker fossil energi. 

Brønnbåter og slaktebåter (AIS-førende fartøy) utgjør den største direkte utslippskilden fra akvakultur. I 2019 utgjorde dette utslippet for Stavanger kommune sin del 2600 tonn CO2-ekvivalenter. De samlede utslippene fra skipsaktiviteten i kommunen var på 123 800 tonn CO2-ekvivalenter.

Kilder: DNV-rapport 2022-0169, Sjøfartsutslipp i Stavanger - Kunnskapsinnhenting og vurdering av kommunens handlingsrom. Asplan Viak 2021 Potensialet for reduserte klimagassutslipp og omstilling til lavutslippsamfunnet for norsk oppdrettsnæring

Vi regner det som sannsynlig at alle onshore anlegg i kommunen vil være tilknyttet landstrøm før planperiodens utløp.

Eventuelle offshore-anlegg vil være avhengige av andre løsninger for å bli utslippsfrie, som hydrogendrift. 

I regjeringens klimaplan er et av tiltakene å fase inn lav- eller nullutslippsløsninger for servicefartøy. Hydrogendrevne arbeids- og servicebåter er under utvikling.

DNV sine framskrivninger mot 0-utslipp for oppdrettsanlegg, service og arbeidsbåter fram mot 2030 baserer seg på en akkumulert vekst på 38%, det samme som for hele Europa i DNVs "Marine Aquaculture Forekast", 2021.

Ut fra dagens kommersielt tilgjengelige løsninger er det ikke realistisk å nå 80%-målet for større fartøy uten overgang til alternative drivstoff. Det er viktig å ha med seg at brønnbåtene i dag brukes til flere formål enn å frakte fisk, for eksempel sortering og lusebehandling.

Nye brønnbåter/slaktebåter (AIS-førende fartøy) med dieselhybrid og mer effektive kjølesystemer kan gi utslippskutt på rundt 13 -20 % i forhold til dagens båter (se feks "Ny brønnbåt kutter utslipp", Teknisk Ukeblad 26.04.2021, "Hybride brønnbåter kutter utslipp", NTB 4.11.2021). 

For at disse fartøyene skal bli null- eller lavutslippsfartøy kreves betydelig større investeringer i hydrogen- og ammoniakkteknologier som i dag ikke er konkurransedyktige.

Om vi løfter blikket fra kommunegrensene og ser på de samlede utslippene fra næringen, ser vi at ca 70% av disse stammer fra fôret, som illustrert her i figuren Asplan Viak har laget på oppdrag fra ENOVA:

Marine ingredienser er en nødvendig del av fiskefôret. De består av fiskemel og oljer, samt konsentrert protein fra hel fisk (bifangst) eller avskjær fra fisk til direkte konsum, og utgjør 30% av fôret.

Plantebaserte ingredienser i fôret utgjør utgjør rundt 40% av fiskefôret, og bidrar til en betydelig del av utslippene. Soya skiller seg ut med det høyeste bidraget, fordi det har blitt fjernet skog for å dyrke disse avlingene. Det betyr ikke nødvendigvis at skogen har blitt fjernet som en direkte konsekvens av at det skal dyrkes soya - kanskje har arealet blitt beitet av storfe i en periode før det ble dyrket opp. I følge sertifiseringsorganet ProTerra har det ikke blitt hugget regnskog siden 2004 som følge av soyaimport til norsk husdyrfôr.  Til tross for dette er klimagassutslippene fra arealbruksendringene som har funnet sted fremdeles store, og ligger i dag på 6 kg CO2-ekvialenter pr kg produsert soya.

Norske fôrselskaper benytter kun sertifisert soya i sine produkter. I januar 2021 fikk en gruppe aktører fra norsk laksenæring, ledet av fiskefôrselskapet Skretting og oppdrettsselskapet Grieg Seafood, sine brasilianske soyaleverandører til å forplikte seg til å stanse all handel med soya dyrket på land som har blitt avskoget etter august 2020 (kilde; Regnskogfondet). Se også artikkel om bransjens arbeid på feednavigator.com 

Her kan du lese ProTerras egen beskrivelse av problematikken rundt klimagassregnskapet for avskoging og soyaproduksjon.

Transport av importerte fôringredienser bidrar også til utslippene fra fôret, men utgjør faktisk bare 4% av utslippene. Grunnen til dette er at ingrediensene blir transportert på båter, i store kvanta. Utslippene fra transport utgjør derfor en mindre andel av fôrråvarens totale utslipp (jf. tabell 3-14).

Mikroingredienser i fôr er svært viktige for fiskens vekst og trivsel. Slike ingredienser (som vitaminer, mineraler og pigmenter) utgjør mindre enn 3% av fôrets vekt, men dette er stoffer som gir store utslipp pr kg som blir produsert. Noen steder er det eksempelvis oppgitt at pigmentet astaxanthin bidrar med nesten 90 kg CO2-ekvivalenter pr kg tilsatt pigment i fôret. Asplan Viak antyder utslipp på rundt 50 -190 kg CO2-ekvivalenter.

Oversikt over sammensetningen av fôret til norsk oppdrettslaks er tilgjengelig i rapporten Greenhouse gas emissions of Norwegian seafood products in 2017 (tabell 2-10). Kilde: SINTEF Ocean 2020

Ved produksjon av fiskefôr innenfor kommunes grenser benyttes naturgass som oppvarmingskilde. Energiforbruk og utslipp er tilgjengelig på norskeutslipp.no Disse utslippene føres på sektoren "industri" i Stavanger kommunens klimaregnskap. Produsenten oppgir at utslippene vil øke i takt med fôrproduksjonen, og at det så langt ikke er planer om overgang til fornybar energi. Å legge vekt på disse direkte utslippene fra fôrproduksjonen vil ikke redusere det totale bidraget fra fôret i vesentlig grad, men det vil ha effekt på direkte utslipp i Stavanger kommune, jf. målet vårt om 80% reduksjon av direkte utslipp innen 2030.

Utslipp pr kilo produsert laks vil kunne reduseres ved bedre fiskehelse. Den økonomiske fôrfaktoren er en særlig viktig parameter når vi skal finne klimaavtrykket til oppdrettsfisk og andre husdyr.

Fôrfaktor

Fôret er den største innsatsfaktoren i havbruk, både i volum og kostnad. Derfor er det nyttig å se på hvor effektivt laksen omdanner fôret til fisk. Dette er viktig i et økonomisk perspektiv, men også med tanke på laksens klimafotavtrykk. Biologisk fôrfaktor sier noe om hvor mange kilo fôr som går med til å lage en kilo fisk. Den forteller likevel ikke hele bildet. Et bedre mål på effektiviteten er økonomisk fôrfaktor, som betyr total mengde fôr brukt i forhold til hvor mange kilo fisk som går til slakt. Det vil alltid være fisk som dør før slakt, eller som ikke egner seg til konsum. Disse har også spist sin del av fôret før de går ut av produksjonen. Den økonomiske fôrfaktoren vil derfor være høyere enn biologisk fôrfaktor. Økonomisk fôrfaktor gjelder den delen av fisken som faktisk går til konsum. Lavere dødelighet og bedre fiskehelse senker den økonomiske fôrfaktoren.

 

Når denne planen skrives står næringen mellom tradisjonell norsk lakseoppdrett og nye produksjonsformer. Rammeverket for fremtidens næring er ikke på plass, og må utformes i de nærmeste årene. Som nevnt tidligere er det lite rom for vekst gjennom kjøp av tillatelser innen tradisjonelt oppdrett. Produksjonsveksten man ser for seg skal komme, må derfor skje på andre måter.

Det blir forsket og utredet mye på mulige nye produksjonsmetoder. Man er allerede godt i gang med bruk av postsmolt for å få ned produksjonstiden i sjø. Aktørene melder alt nå om økt produksjon og lavere dødelighet. Næringens framtid er i støypeskeia, og det er ikke mulig å si akkurat hvordan fremtidens akvakulturnæring vil se ut. Likevel kan vi peke på noen mulige veier næringen kan gå.

Det er sannsynlig at den tradisjonelle akvakulturnæringen kommer til å bestå i lang tid framover. De tidligere nevnte utfordringene næringen står ovenfor kommer sannsynligvis til å være styrende for hvordan, hvor og hvor mye som kan produseres på tradisjonelt vis. Det kommer signaler fra politisk hold om at både fiskevelferd og miljø kommer inn som indikatorer i trafikklyssystemet i årene som kommer, i tillegg til lakselus. Dynamikken og mulighetene for vekst kommer sannsynligvis til å endre seg.

Post-smolt i lukkede sjøanlegg

Den nevnte satsingen på storsmolt/postsmolt er mange steder kommet i gang. Postsmolten kan produseres på flere måter. Fisken kan for eksempel produseres fra den klekkes til den er mellom 500 - 2000 gram i samme anlegget på land. Eller den kan produseres i et settefiskanlegg, og flyttes til egne postsmolt-anlegg på land. En tredje mulighet er å flytte fisken fra settefisk-anlegget til lukkede/semilukkede anlegg i sjø.

 

Matfisk i lukkede sjøanlegg

Fra post-smoltanleggene kan fisken flyttes til åpne konvensjonelle anlegg i sjø, eller de kan flyttes over i havbaserte akvakulturanlegg. Teoretisk sett kan laksen vokse i lukkede anlegg helt til slaktetidspunkt. Teknologien for dette er ennå ikke moden, men den er under utvikling. Et prosjekt som tar sikte på å produsere laks fram til slaktevekt er Egget.

Havbaserte anlegg

Havbruk til havs vil ikke foregå på sjøarealer som kommunen forvalter etter plan- og bygningsloven, men er likevel viktig for oss, fordi en satsing på havbruk til havs krever at hele verdikjeden endres og tilpasses.

Det er idag flere aktører som satser på havbaserte akvakulturanlegg, blant annet har Salmar og Nordlaks bygget og testet slike anlegg gjennom ordningen med utviklingstillatelser.

Tanken er at de havbaserte anleggene kan plasseres langt ute i havet, med lavere risiko for lakselus og spredning av sykdommer. Lusesmitte til sjøaure, og kanskje også til villaks, kan reduseres ved en slik omlegging.

Den lokale miljøpåvirkningen fra organiske utslipp (fra avføring og fôr) vil sette mindre synlige spor i åpent hav enn inne i fjordene, der vannutskiftningen er lavere. Men selv om utfordringene med den lokale miljøpåvirkningen kan løses på denne måten, er disse utslippene egentlig viktige ressurser som burde kunne inngå i verdikjeden. Havbruk til havs er derfor så langt ikke en løsning for å oppnå et mer lukket kretsløp for matproduksjon (Les mer om dette i  kap 6.2 ). Et konsortium bestående av aktører med hovedsete i Stavanger har begynt utredningen for hvordan man kan utvikle en lavutslippsverdikjede for havbruk til havs, gjennom ordningen Grønn plattform.

Det er mulig å søke om akvakulturlokaliteter til havs, men det er ikke bygget opp et eget forvaltningsregime for denne typen havbruk. Fiskeridirektoratet jobber i dag med tilrettelegging, og har samlet egnede områder i en felles kartbase, Yggdrasil. Her inngår blant annet Indrebakken (13) og Norskerenna Sør (2). Begge er trafikkerte områder, og har også overlapp med såkalte SVOer, havområder som er særlig sårbare og verdifulle. 

Erfaringene med plassering av Ocean Farm 1 viser at det er et konfliktpotensiale med andre næringer, som fiskeri og olje/gass. Men her ligger det også potensiale for felles vekst og utvikling av havvind (område 13). Mer informasjon om prosjektet Havbruk til havs finnes hos Fiskeridirektoratet.

Status pr august 2022 er at fiskeridirektoratet anbefaler å gå videre med område 2 Norskerenna sør:

 

Som nevnt tidligere gjenstår det mye arbeid før man kan begynne å benytte seg av produksjon i åpent hav, blant annet må reguleringene og lovgivingen utvikles. Det må sterke insentiver og risikoavlastning til for at aktørene skal satse på havbaserte anlegg, da slike anlegg er mye dyrere å bygge enn tradisjonelle anlegg inne i fjordene. Forsøkene med produksjon på eksponerte lokaliteter har ikke vært uten problemer. Det har blant annet vært både rømmingshendelser og store problemer med sykdom på enkelte anlegg. Det blir behov for å vurdere samlet påvirkning på kysten ettersom nye og eksisterende næringer utvikles og intensiveres. Spesielt fordi kystøkosystemene også er i endring som følge av klimaendringer. Kilde: Havbruk til havs – Fysiske miljøbetingelser og økosystempåvirkning | Havforskningsinstituttet (hi.no)

Landbaserte matfiskanlegg

En annen mulighet er produsere fisken i landbaserte matfiskanlegg. Man kan velge å produsere fisken fra den klekkes til den er ferdig matfisk i samme anlegg, eventuelt få transportert settefisk fra andre anlegg som produseres fram til slakt. Det er per i dag lite laks som produseres helt fram til slakt på land. Slike anlegg krever store arealer på land. Flere slike anlegg planlegges derfor på steder der man har hatt masseuttak. Disse stedene har allerede hatt store inngrep, er ferdig planerte, og ligger ofte nær sjøen. Arealene er også ofte regulert som industritomter.

Tillatelse til å drive landbasert oppdrett kan fås vederlagsfritt, så lenge man tilfredstiller kravene myndighetene stiller. Dette er et godt insentiv for å investere, siden en standard tillatelse i åpent sjøoppdrett ligger på rundt 200 millioner kroner.

Landbasert oppdrett er i rivende utvikling, men må redusere risikoene og kostnadene knyttet til produksjonen. For eksempel krever landbaserte mye strøm, og høye strømpriser vil spise av marginene. Strømnettet er også en flaskehals, det er ikke kapasitet i nettet til å ta ut nok kraft. Dette gjør at flere prosjekter har blitt satt på vent.

Det stilles også strenge krav til rensing av avløp fra landbaserte anlegg , noe som også er kostnadsdrivende og som også ofte resulterer i at prosjektene blir skalert ned fordi man ikke får store nok tillatelser. Per idag finnes det ikke gode og kostnadseffektive løsninger for rensing av løste næringssalter som fosfor og nitrogen.

Den største risikoen er likevel den biologiske. Fordi landbasert produksjon av laks er i stadig utvikling er ikke systemene optimalisert med tanke på fiskens biologi. Design og drift av anleggene er ekstremt viktig, og man har fremdeles mye å lære. Flere aktører har hatt hendelser med massedød i anleggene sine, som følge av H2S og nitrogenovermetning. Det er derfor mange investorer som enda sitter på gjerdet. Det er likevel flere som mener at Norge har en fordel også når det kommer til landbasert produksjon av matfisk. Her kan vi ta ut kaldt vann på dypet langs kysten. Dette eliminerer energikrevende kjøling slik man må ha de fleste andre steder i verden. 

På grunn av kostnadsutfordringene i Norge, er det flere som vurderer å starte landbasert produksjon nært markedet. Man kan også kutte kostnadene og klimaavtrykket fra transport av produktet. Dette kan lønne seg i oversjøiske markeder som Asia og Amerika. Her har Norge og Stavangerregionen en unik mulighet til å levere produkter, tjenester og teknologi til hele verden.

Kostnad/nytte for lukkede anlegg

En del av de skisserte løsningene i dette kapittelet krever store investeringer. Lukkede anlegg regnes ikke som privatøkonomisk (og heller ikke som samfunnsøkonomisk) lønnsomt uten omfattende satsing på FOU og testing (Lie m flere i Samfunnsøkonomen nr 6, 2021).

En del av årsaken til at tiltakene ikke kommer ut som samfunnsøkonomisk lønnsomme skyldes riktignok at miljøets tilstand vurderes som en eksternalitet (se feks NHH Bulletin 2, 2015). Det kan altså være metodiske svakheter som gjør at tiltakene ikke kommer ut som samfunnsøkonomisk lønnsomme.

Merk at investering i stor smolt skiller seg ut som et lønnsomt tiltak, uansett ståsted (se mer i kapittel 2.3)

Oppdrett av andre arter enn laks og regnbueørret

Når man skal beskrive framtidens havbruk, er det ikke bare laks og ørret man må tenke på. Det finnes et stort antall potensielle arter man kan drive med i havbruk. Noen av disse kan brukes direkte til humant konsum, andre arter er mer aktuelle som fôrråstoff til husdyr i landbruk eller havbruk. Noe årsaken til suksessen med laks, var at den oppnådde en svært høy salgspris. Det gjorde at man hadde råd til en del prøving og feiling. I tillegg var det mange aktører som holdt på samtidig, og som lærte av hverandre. Etterhvert som effektiviteten økte, gikk kostnadene ned. 

Akvaplan Niva og Havforskningsinstituttet har utarbeidet en rapport som tar for seg muligheter og utfordringer for produksjon av andre arter enn laks og regnbueørret. Her ble 60 arter vurdert med tanke på markedspotensial, lønnsomhet, miljømessig bærekraft, komparative fortrinn i Norge og utviklingsstatus. Av disse gikk man videre med et utvalg av arter som har potensiale i norsk havbruk.

De mest lovende artene er per idag er blant annet piggvar, røye, torsk, kveite, blåskjell, kråkeboller, hummer, kamskjell og flekksteinbit. I tillegg ser man på mulige arter makroalger og skjell til konsum og biomasseproduksjon, for eksempel blåskjell, kamskjell, sukkertare og butare. Ingen av disse artene har fordelene med høy pris og og mange produsenter, slik det var for laks i sin tid. Det er derfor mindre rom for prøving og feiling.

Torsk er nå inne i sin tredje bølge, etter at de to foregående bølgene endte med kollaps på grunn av fiskesykdommer og lav pris på villfanget skrei. Bransjen ser nå mulighetene for oppskalering igjen, og det er ventet en stor økning i produksjonen.

Kveite har man holdt på med i mange år. Denne arten har forholdsvis høy pris, men også høy produksjonskostnad og lang produksjonstid. Produksjonen har vært relativt stabil rundt 2000 tonn. Man begynner nå å knekke flere koder med tanke på yngelproduksjonen, som er den viktigste flaskehalsen. Det er også en aktør som har valgt å gå på børs, noe som forteller at det er flere som ser muligheter innenfor denne arten. 

Det er lovende tider også for hummeroppdrett. Flere aktører etablerer seg, og står i startgropa for kommersialisering. En av disse aktørene er Norwegian Lobster Farm som skal etablere seg på Rennesøy. Selskapet skal flytte ut av Havbruksparken på Judaberg, der mye av utviklingsarbeidet har foregått. Stavanger kommune har gått inn med oppstartskapital i Havbruksparken.

En tommelfingerregel i bransjen er at det tar minimum 20-25 år fra man starter å utvikle en art til den kan kommersialiseres i stor skala. Dette var tilfellet også med laksen. Både kveite, torsk og hummer har man drevet aktivt utvikling på siden før år 2000. Hvis man legger denne regelen til grunn, så ser man at disse tre artene er helt i startgropa når det gjelder kommersialisering og oppskalering.

Makroalger

Makroalger (tang og tare) er primærprodusenter i havet. De tar opp nitrogen, fosfor og CO2 fra havet, og vokser uten behov for ekstra gjødsel eller ferskvann. Akvakultur av makroalger er vanlig i flere land, men er ikke noen stor næring i Norge enda. Potensialet for en slik næring er stort. Det kan produseres dyrefôr, matingredienser, biodrivstoff, alternativ til engangsplastikk eller helsekostprodukter. Flere arter har en meget rask vekstkurve, slik som for eksempel sukkertare. Produksjonen er lite energikrevende, for algene trenger bare sollys og næringssalt som finnes naturlig i sjøen. Med tanke på miljømessig bærekraft er derfor denne type produksjon lovende. Med tanke på økonomisk bærekraft er det flere flaskehalser som må løses, og det kreves også mye forskning på de beste produksjonsmetodene, prosessering og så videre. Dyrkingen må skaleres opp og gjøres kostnadseffektiv. Dyrking i stor skala er veldig arealkrevende, og vil kunne konkurrere med andre arealinteresser i sjøen. Sameksistens med andre næringer er likevel mulig, og vil gjøre arealbruken mer effektiv, slik som foreksempel vindturbinparker i havet. I dag skjer dyrking av tare nær kysten, men det er de åpne havområdene som tilbyr best forhold for taren. Kilde: Barentswatch.no

I motsetning til høsting av tareskog, så vil ikke dyrkingen påvirke det økologiske mangfoldet en naturlig tareskog har. Ved storskala dyrking kan det likevel være risiko for spredning av fremmede arter.

Naturlig tareskog er svært viktige "hotspots" for veldig mange arter i havet som tilbyr både mat og skjul. Tareskogen tar opp mye CO2, og bevaring av tareskogen er derfor et viktig klimatiltak. Ref: Karbonlagring i norske økosystemer, NINA 2020

Det er en pågående debatt om tråling av viltvoksende tareskog er bærekraftig. Taren har vist god evne til å reetablere seg etter tråling, men tareskogen er også et viktig habitat som rommer stort biologisk mangfold. Denne funksjonen går tapt ved tråling. Dyrking av makroalger i åpent hav kan derfor være et alternativ til taretråling langs kysten.

Les mer om tare hos Blå Skog / Blue Forest Network (nbfn.no)

Tunikater

Tunikater, eller kappedyr, er en dyregruppe som er mindre kjent for de fleste. Disse dyrene lever av å filtrere vann for partikler, organisk materiale, bakterier, alger og plankton. Dyrkingen er teknisk sett enkel, man henger ut tau i sjøen som larvene fester seg på. Her vokser de i ca. et år før de høstes og prosesseres. Mesteparten av dyret består av vann, og kun 5% tørrstoff (inkludert cellulose). Ved tørking og prosessering blir 5% av dette til dyrebart marint fett, mens resten kan kan brukes til å produsere proteinmel til dyrefôr. 

Den nasjonale havbruksstrategien anslår at "det fremtidige behovet for fiskeolje i oppdrettsnæringen forventes å overskride dagens forsyning i løpet av det neste tiåret, og det er lite sannsynlig at produksjonen av fiskeolje kan økes vesentlig. Det er derfor et behov for alternative fôrmaterialer for å erstatte de tradisjonelle fiskeoljekildene."

Oppdrett av tunikater har derfor potensial til både å bidra til å rense forurensede fjordsystemer og forsyne industrien med marine fettsyrer. Med tiden kan dette bli et viktig supplement i fôr til fisk.

Også denne formen for havbruk er arealkrevende, særlig i stor skala, og vil komme i konflikt med andre interesser. Produksjonspotensialet er aller størst der påvirkningen fra menneskelige utslipp er størst.

Multitrofisk havbruk

Multitrofisk havbruk, eller integrert akvakultur, betyr kort fortalt at man oppdretter to eller flere arter på ulike nivåer i næringskjeden i samme system. Et eksempel på dette er at man kan tenke seg at man dyrker makroalger nær lakseoppdrett slik at makroalgene kan ta opp næringssaltene som slippes ut fra anlegget. Et annet eksempel er dyrking av blåskjell i forbindelse med fiskeoppdrett. Man kan se for seg at næringsstoffene sirkulerer mellom organismene i systemet. Fordelene er økt diversitet i produksjonen, bedre ressursutnyttelse og lavere miljøpåvirkning.

Det er imidlertid flere flaskehalser. Blant annet tillater lovverket i liten grad multitrofisk havbruk med begrunnelse i mattrygghet. Det kan likevel tenkes at tare kan dyrkes råstoff til for eksempel biodrivstoff, og ikke til humant konsum eller dyrefôr. En annen bekymring er om arter som kultiveres i nærheten av oppdrettsanlegg fører til at vanngjennomstrømmingen går ned i anlegget, og dermed at oksygennivået synker. Dette kan føre til dårligere fiskevelferd. Det kan også tenkes at spredningen av organisk materiale blir dårligere, noe som vil øke den lokale belastningen på lokaliteten.

Multitrofisk havbruk er per idag ikke en vanlig driftsform i Norge, men er vanlig i mange andre land. I Kina har man for eksempelvis oppdrettet karpefisk i risåkre i flere tusen år.

Vekst - men hvordan?

Stavanger kommune har begrenset areal for både konvensjonelt havbruk, post-smolt i sjø og til landbasert matfisk. Stavanger kommune skal være Regionmotoren, og kan legge til rette for at havbruksnæringen kan etablere seg med nye produksjonmetoder i vår region. Man kan ikke regne med at Stavanger kommune vil oppleve mye vekst i tillatelsene i årene som kommer. Likevel har Stavanger kommune muligheten til å være en sentral aktør i framtidens havbruk.

Som forklart i kapittel 2 er det stor verdiskaping i næringen, og Stavanger kommune kan bidra med å legge til rette for alle leverandørene som skal levere nye tjenester og produkter. Dette vil sikre flere arbeidsplasser og mer verdiskaping i og rundt kommunen.

Stavangerregionen har en unik mulighet til å ta førersetet i utviklingen av fremtidens havbruk. Vi har verdens største teknologileverandør, Akva group, med hovedkontor på Klepp. Steinsvik, nå ScaleAq har dype røtter på Haugalandet. Skretting og Cargill, to av verdens største fiskefôrprodusenter, har FoU-avdelingene sine i regionen. Fiskefôr er den største innsatsfaktoren i havbruk, og er en nøkkel når det kommer til reduksjon av fotavtrykket til næringen. Stiim Aqua Cluster som er lokalisert på Havets hus på Ullandhaug representerer spydspissen i utviklingen av morgendagens havbruk. UiS er de fremste i verden når det gjelder havbruksøkonomi, i tillegg finnes det ledende miljøer innen vannbehandling og miljøteknologi som er helt avgjørende for fremtiden til havbruksnæringen. Regionen huser også en av de viktigste fagutdanningene innen akvakultur, nemlig Strand videregående på Tau. Kompetansen til disse elevene er svært ettertraktet, fordi det er mangel på fagarbeidere, særlig innen landbasert produksjon. Den tradisjonelle havbruksnæringen er også i stor grad tilstede i regionen, i tillegg til offshorenæringen som har behov for flere bein å stå på i fremtiden.

Det unike med Stavanger-regionen er at alt dette finnes innenfor et relativt  lite geografisk område, med et stort bo- og arbeidsmarked i norsk målestokk. Man har hele næringen dekket innenfor en 2- timers kjøretur, det finnes ikke andre steder i landet. Både oppdrettere og leverandørbedrifter er ellers plassert svært spredt langs kysten med dårlig infrastruktur i mellom. Stavangerregionen er derfor det naturlige midtpunktet når morgendagens havbruk skal utvikles. Stavanger kommune må derfor være med å legge til rette for at næringens tyngdepunkt legges til Stavangerregionen.

Som beskrevet i temaplan for klima og miljø i landbruket har all matproduksjon påvirkning på miljøet rundt oss. Havbruk er åpenbart en nøkkel til å produsere animalsk protein på en mer effektiv og miljøvennlig måte. Men vi har en vei å gå:

I Solberg-regjeringens havbruksstrategi går det fram av om lag 90 % av fôrråvarene til den norske oppdrettslaksen må importeres. 

SINTEF-rapporten “Bærekraftig fôr til norsk laks” anslår at 75% av proteinet i fremtiden må fremstilles fra andre råvarer og gjennom andre industrielle prosesser enn dem vi har i dag, dersom veksten i fôrforbruket til oppdrettsnæringen ikke skal dekkes gjennom økt import av soya. 

Framtidens fôr må trolig baseres på ny og tilpasset bruk av eksisterende fôringredienser, men også på bruk av restråstoffer og sidestrømmer fra hav-, skog- og jordbruk. Her kan kommunen spille en rolle ved å legge til rette for møteplasser og kontakt mellom de som sitter med restråstoffer og de som kan tenkes å ha bruk for biomasse som innsatsfaktor.

Et hav av muligheter - og barrierer Utfordringene for å lykkes med en mer sirkulær økonomi er ofte sammensatte. Ny teknologi og kunnskap må tas i bruk for å utnytte ressursene i større grad enn det som blir gjort i dag. Det handler også om å utvikle nye forretningsområder på tvers av etablerte verdikjeder rettet mot nye markeder. Dette fordrer igjen dokumentasjon på at ressursene er trygge å bruke, slik at vi kan få gjennomslag for endringer i regelverket for å få godkjent produktene. For å lykkes med utvikling av slik ny næringsvirksomhet er det nødvendig med samarbeid og koordinert innsats mellom næringsliv, forsknings- og innovasjonsmiljøer og myndigheter.

Kommune kan støtte opp om den sirkulære bioøkonomien ved å sette lys på barrierer i regelverket som gjør at verdifulle sidestrømmer destrueres og/eller benyttes til lavverdige formål, som varme/energiproduksjon.

Kommunen ønsker, sammen med Stavanger næringsforening, å legge til rette for sirkulære forretningsmodeller på tvers av bransjer og sektorer.

Våren 2018 la Europakommisjonen frem en handlingsplan for finansiering av bærekraftig vekst, for å legge til rette for at finansnæringen kan bidra til omstillingen til en lavutslippsøkonomi. Mot slutten av 2021 vedtok Stortinget Lov om offentliggjøring av bærekraftsinformasjon i finanssektoren og et rammeverk for bærekraftige investeringer.

I 2021 eksporterte Norge sjømat til en verdi av 120,8 milliarder kroner (kilde: fisk.no). Eksport av sjømat til EU (inkludert laks til videreforedling) hadde en verdi på 70 milliarder (kilde: NRK Nordland). Innføring av taksonomi for bærekraftig finans blir trolig viktig for eksportnæringene, også i vår region.

Klassifiseringen av bærekraftige aktiviteter skal klargjøre hvordan man definerer bærekraft og de ulike aktivitetene bedrifter utfører. Dette vil kreve en innsats hos bedriftene som er omfattet av det nye klassifiseringssystemet. Vi vet ennå ikke hvilken virkning taksonomien vil ha for havbruksnæringen, men det er liten tvil om at det vil komme føringer etterhvert som stadig flere sektorer inkluderes i EØS-avtalen.

Kilde: Special Report 22/2021: Sustainable finance (europa.eu)

Kommunen har flere roller i møtet med havbruksnæringen. Kommunen skal legge godt til rette for næring i det kommunale planverket, og ha et høyt servicenivå for eksisterende virksomheter og etablerere. Kommunen som innkjøper skal stimulere til nyskaping og grønn vekst i lokalt næringsliv. Se også Næringsstrategi for Stavanger.

For å støtte satsningsområdene og skape gode vilkår for næringslivet, vil kommunen bidra som forvalter, tjenesteprodusent og entreprenør:

• Forvaltningsrollen handler om å ivareta brede samfunnsmessige interesser i henhold til offentlige lover, forskrifter og regler. Det handler om å ta ansvar for forvaltning av felles goder.
• Produsentrollen handler å yte tjenester overfor lokalnæringsliv (bedrifter og etablerere).
• Entreprenørrollen handler om å starte og gjennomføre utviklingsprosjekter i samarbeid med næringslivet, utvikle og følge opp strategiske planer, delta på lokale næringslivsarenaer, gjennomføre bedriftsbesøk, og generelt være "på".

Kommunen bestemmer selv sin arealdisponering i sjø gjennom utarbeidelse av kommuneplanens arealdel.

All arealplanlegging skal være en kunnskapsbasert avveining mellom hensyn. Naturmangfoldlovens bestemmelser skal ligge til grunn i alle kommunale vedtak der natur berøres, og kommunen har plikt til å ta hensyn til hvordan sumvirkningene av flere aktiviteter og inngrep påvirker livet over og under vannflaten.

Som kunnskapsgrunnlag for planleggingen har kartlegging av kystnære områder blitt utført i regi av pilotprosjektet PREMARGIN (marine grunnkart i kystsonen). Stavanger kommune deltar også i prosjektet «Interkommunalt samarbeid om kunnskap om sjøareala 2021 – 2023».

Kommunen kan og bør være en pådriver for en mer kunnskapsbasert forvaltning av naturen under vann. Et virkemiddel kan være å gå i dialog med sektormyndighetene for sikre at de marine overvåkningsprogrammene har en representativ fordeling av overvåkningsstasjoner, der data basert på biologiske kvalitetselementer hentes inn og analyseres systematisk og over tid.

Tillatelse til akvakultur kan ikke tildeles i strid med kommunens arealplaner. Kommunen kan i forbindelse med kommuneplanens arealdel også vedta hvilke artsgrupper eller arter som kan etableres ved en spesifikk akvakulturlokalitet.

Kommunen kan også, uavhengig av arealformål, vedta bestemmelser om miljøkvalitet, for eksempel om vannkvalitet. Der det finnes nasjonale mål, bør disse legges til grunn. For eksempel har Norge som nasjonalt mål at alt vann, både ferskvann og sjø, som minimum skal ha god økologisk tilstand. Vannforskriften inneholder likevel ingen direkte styringsmulighet, siden vedtakene gjøres etter sektorlover.

I rundskriv H-6/18 om lover og retningslinjer for planlegging og ressursutnytting i kystnære sjøområder, kan vi imidlertid lese at: "kommunene bør være svært tilbakeholdne med å sette vilkår for akvakultur som reguleres av annet sektorregelverk i sine arealplaner."

Det er grunn til å stille spørsmål ved om særlovgivningen (her: akvakulturloven) virkelig kan overstyre kommunens handlingsrom etter plan- og bygningsloven. De fleste andre sektorlovene er nemlig sidestilt med plan- og bygningsloven, og kun energiloven skiller seg ut som et klart unntak. 

Likevel er det slik at dersom kommunen vedtar bestemmelser som vanskelig kan følges opp, vil dette gi mye usikkerhet, støy og merarbeid, og på sikt kunne undergrave kommunens autoritet og styringsevne når det gjelder arealbruk i sjø.

I sjøen strekker kommunens myndighet for arealplanlegging ut seg til en nautisk mil utenfor grunnlinjen. Etablering av offshoreanlegg ligger utenfor kommunens myndighetsområde.

Stavangerregionen er i en særstilling når det kommer til utvikling av fremtidens havbruk. Det er flere ting som ligger godt til rette for at Rogaland skal ta den ledende posisjonen. Regionen har en offshorebransje som trenger å omstille seg, samtidig som det tradisjonelle havbruket har behov for omstilling. De havbaserte løsningene som i drift, springer ut fra miljøet på Forus. Regionen har ledende forskningsmiljø på havbruksøkonomi som er med på å synligjøre mulighetene for næringen. UiS er også ledende på renseteknologi, noe som er svært aktuelt for de landbaserte anleggene og for å gjøre næringen mer sirkulærøkonomisk. Det planlegges investeringer for flere milliarder kroner innen sektoren i vår region de nærmeste årene. Stavanger kommune sin oppgave i dette blir å legge til rette for at vår region skal ta førersetet.

For å lykkes med næringsstrategien har Næringsavdelingen valgt å utarbeide handlingsplaner som strekker seg over to år. Bakgrunnen for dette er at næringslivet i regionen er i rask endring og står ovenfor viktige veivalg knyttet til globale trender som klima og miljø, energiomstilling og digitalisering. Kommunen må derfor være fleksibel og tilpasningsdyktig i møte med næringslivet. Vi må være i stand til å gripe tak i muligheter på kort varsel og prioritere områder som er viktige for næringslivet, og som har stort potensial når det gjelder verdiskaping, arbeidsplasser og grønn omstilling. To-årlige handlingsplaner skaper god fleksibilitet gjennom hele strategiperioden, fra 2021-2030.  

Handlingsplanen for næring innenfor havbruk kommer til å følge hovedsatsingene til den generelle handlingsplanen for næringsavdelingen. Her er det definert tre innsatsingsområder som kommer til å bli særlig prioritert:

• Omstilling - bygger opp under det strategiske grepet Fremtidsrettet næringsliv.
• Stavanger business region - bygger opp under de strategiske grepene Attraktiv storbyregion og Internasjonalt samarbeid.
• Velkommen til Stavanger - bygger opp under de strategiske grepene Beste vertskapskommune og Attraktiv storbyregion

Innsatsområdene er ikke utelukkende og kommer i tillegg til basisoppgaver som kommunen allerede ivaretar med hensyn til strategier og planer, som for eksempel forvaltning av støtteordninger, høringssvar, analyse og bruk av nærings- og arbeidslivdata, samarbeid i nettverk (NFKK, Storby Marin) samt å formidle informasjon om, og tilrettelegge for, internasjonale prosjekter.  

 

Omstilling - Innovasjon og utvikling

Tiltak	Mål	Kommentar
Styrke Havbrukskommunen-Stavanger – jobbe for at forvaltning, næring og politikk jobber mot et felles mål	Jobbe for en helhetlig forvaltning av havbruksnæringen, enklere saksbehandling. Jobbe for større grad av tillit mellom næring og forvaltning. Forvaltningen må være forutsigbar, og behandle saker på en mest mulig rettferdig måte. Jobbe for å få etablert havbruksdirektorat og et selvstendig havbrukstilsyn. Sørge for at både politikk og forvaltning spiller på lag, og at forvaltningen har nok ressurser og kompetanse til å kunne bidra i omstillingen.	Forvaltningen må være kunnskapsbasert, og vurderingene må tas på et faglig sterkt grunnlag.
Støtte prosjekter som omhandler grønn omstilling innen sjømatnæringen.		Støtte i form av økonomi, prosjekt, rådgiving og arbeidstimer
Bidra i prosessene som omhandler regulering av havbruksnæringen.	Sikre at næringen blir regulert på en miljømessig, samfunnsmessig og økonomisk bærekraftig måte i fremtiden.
Bidra til at næringen får testet ut nye driftsformer
Jobbe for nye retningslinjer med tanke på biosikkerhet.	Lavere dødelighet, bedre lønnsomhet. Bedre omdømme.	Havbruksregelverket er under revidering. Det finnes nå en sjanse for å påvirke slik at det kommer nye nasjonale regler for biosikkerhet. Eksempelvis krav om bruk av bløggebåter ved slakt, egne smoltbåter og  behandlingsbåter. Dette kan bidra til færre sykdomstilfeller, bedre fiskevelferd, bedre lønnsomhet og omdømme.
Jobbe for at UiS skal løfte sin kompetanse på havbruk. Støtte fagarbeiderutdanningen ved strand vgs.	Kompetanseløft for hele næringen.
Oppmuntre myndigheter, kommuner og fylkeskommuner om å satse på Marine Grunnkart	Bedre forvaltning av kystsonen i hele Norge.	En kunnskapsbasert forvalting av kystsonen gir bærekraftig bruk av arealene.
Utvikle samarbeidet med Stiim aquacluster og Havets hus	Stimulere til verdiskaping og arbeidsplasser innenfor havbruksnæringen	Klynger bidrar til innovasjon og verdiskaping, styrker synlighet ​ og kapitaltilgang og er et verktøy for internasjonalisering
Satse på utvikling av Havbruksparken på Judaberg	Stimulere til testing og utvikling av nye arter innen oppdrett.
Jobbe for økt andel lokal foredling  av produkter.	Økt lokal verdiskaping, og flere arbeidsplasser. Muligheter for mer automatisering og robotisering.

Stavanger Business Region

 

Tiltak	Mål	Kommentar
Styrke kontakt med linjeforeningene innenfor havbruk ved universitetene.	Bidra til at Stavanger er attraktivt for etablerere innen havbruksnæringen.
Støtte etablering av en større havbrukskonferanse og expo. Samarbeide med viktige interessenter	Stå samlet som havbruksregion og tilby relevante aktører i næringen gode markedsplasser.
Fortelle og løfte fram gode historier fra havbruksnæringen i egne kanaler samt nasjonale og internasjonale medier.	Styrke Stavanger-regionen som attraktiv havbruksregion og bidra til relevante diskusjoner innen næringen, nasjonalt og internasjonalt.
Identifisere arenaer (messer, konferanser, arrangement) både nasjonalt og internasjonalt for profilering og tilstedeværelse	Synliggjøring og profilering av Stavanger-regionen gjennom målrettede aktiviteter og samarbeid. Gjøre regionens verdikjeder kjent for det globale markedet.
Bruke relevante nettverk for å tiltrekke oss bedrifter som kan etablere seg her.	Flere etableringer

 

Velkommen til Stavanger

Tiltak	Mål	Kommentar
Sørge for at forvaltningsoppgavene i kommunen som omhandler havbruksnæringen blir utført på en forsvarlig, effektiv og smidig måte	Det skal være enkelt og attraktivt å etablere seg i Stavanger.
Påvirke planprosessene slik at bestemmelsene blir effektive for etablering av havbruksbedrifter, leverandørbedrifter og gründere.	Effektiv saksbehandling
Være en støttespiller ved etableringer innen sektoren, bruke Havets Hus aktivt.	Det skal være attraktivt å etablere seg i Stavanger.

 

 

 

 

Målene tar utgangspunkt i hovedmål fra Stavanger kommunes klima- og miljøplan 2018 - 2030

• Å redusere klimagassutslippene med 80 prosent innen 2030, og være en fossilfri kommune innen 2040
• Å bevare livsbetingelsene for plante- og dyreliv, og øke det biologiske mangfoldet

Mål	Strategi	Tiltak	Indikator	Kommentar
Robuste  økosystemer i sjø, med intakte  økosystemfunksjoner	Kunnskapsbasert forvaltning av kommunens sjøareal	Videre samarbeid HI, NGU mfl. for at  Marine grunnkart skal brukes aktivt i forvaltning av sjøareal Samarbeid med Rogaland fylkeskommune og andre kommuner i produksjonsområde 2 om arealplanlegging i sjø og i overgangssone sjø/land	Økologisk tilstand basert på biologiske kvalitetelementer   Indikatorsett knyttet til tilstand for naturtyper i sjø	Marinbiolog (ved Idrett og utemiljø) ansettes ila 2022
		Kvalitetssikring og supplering av nasjonale og regionale overvåkningsprogram	Nye stasjoner for overvåkning av biologiske kvalitetselementer	Krever økt  egenfinansiering av overvåkning i sjø, eller omfordeling av nasjonale/regionale midler
		Ta inn status fra risikovurdering for oppdrett i produksjonsområde 2 som en fast del av kommunens årsrapport for klima og miljø Etablere et årlig møtepunkt for statusoppdatering/ kunnskapsutveksling mellom næring, politisk og administrativt nivå i kommunen		Kan knyttes til kommunens rolle i Havbruksrådet
		Kartfeste sjøfuglhekkeplasser, overvintringsområder og fødesøksområder for bruk i saksbehandling	Lokalitetenes overlapp med viktige funksjonsområder	Park og natur har ansvar for produksjon og vedlikehold av kartet i forbindelse med årsrapport klima og miljø
Bærekraftig  produksjon av oppdrettslaks	Kjenne status i eget produksjonsområde 2 godt, slik at vi kan gi gode innspill til planarbeid og høringer, internt og eksternt	Oppdatere politisk nivå årlig	Dødelighet hos oppdrettslaks i PO2 Status lakselus ihht. trafikklyssystemet Status som kontrollområde for sykdommer (ILA/PD/SAV)	Kommunen har ikke myndighet, men bør være oppdatert på situasjonen i produksjonsområdet vi hører til, og evt påvirkning fra tilgrensende områder
Intakte karbonrike arealer og naturtyper i sjø	Kartfeste og bevare karbonrik natur under vann	Marin kartlegging av karbonrike areal og naturtyper (se tiltak 4.1 i handlingsplan klima og miljø 2022)	Dekning, kartlagt areal	Oppstart (karbonrike sedimenter) NGU tidligst feltsesongen 2023. Vurdere å søke delfinansiering gjennom Klimasats.
Reduserte utslipp av miljøgifter til vannsøyle og sedimenter	Få en samlet oversikt over status ved aktive lokaliteter i kommunen	Sammenstille eksisterende data for kobber og prioriterte miljøgifter i sedimenter fra MOM-undersøkelser, og arbeide for supplerende overvåkning slike data mangler. Kreve alternativ til kobber-impregnering når tilgjengelige, trygge alternativ foreligger	Utvikling, miljøgifter i bunnsediment	Data fra fiskeridirektoratet, Statsforvalteren.   Statsforvalteren arbeider med oppdatering av eldre utslippstillatelser der måling av kobber og andre prioriterte stoffer inngår i nye overvåkingskrav.
Bedre utnyttelse av restråstoffer og sidestrømmer	Etablere møteplasser på tvers av bransjer	Treffpunkt for erfaringsutveksling og "marked" for restråstoffer fra fiskeri, havbruk, landbruk, næringsmiddelindustri	Antall samlinger	Ønsker videre samarbeid med Næringsforeningen
Mindre plast på avveie	Få oversikt over omfang	Kartlegging av marint søppel under vann	Lengde, kartlagte transekt	Ved analysearbeid må det forsøksvis skilles mellom plast fra havbruk og fra fiskeri. Dette vil gi bedre grunnlag for videre prioriteringer mhp tiltak.