Barn vil være med - temaplan for inkludering av barn i lavinntektsfamilier

Innledning

Over 3 500 barn i Stavanger bor i familier med vedvarende lavinntekt. Mange av disse barna vil klare seg bra, men noen vil oppleve at økonomi begrenser deres oppvekstsvilkår og muligheter til å delta i samfunnet.

De siste årene har levekostnadene blitt høyere og dette rammer familier med lav inntekt ekstra hardt. Pandemien viste hvordan en krise rammer de som er mest sårbare fra før hardest. Foreldre med lav utdanning og lav inntekt mistet i større grad enn andre sitt inntektsgrunnlag.

Uavhengig av hvordan utviklingen i andel barn i lavinntekt vil se ut de neste årene, må kommunen fortsatt gjøre en ekstra innsats for å sikre at disse barna får samme muligheter som andre barn til å delta i samfunnet.

Et fellestrekk for mange av familiene med lav inntekt er at foreldrene har kort utdanning og dårlig tilknytning til arbeidslivet. De mest betydningsfulle tiltakene man kan sette inn for å  løfte barn ut av fattigdom er tiltak som bidrar til å styrke og sikre familiens inntektsgrunnlag.

Kommunen må arbeide forebyggende over tid for å motvirke at fattigdom går i arv mellom generasjonene. Samtidig må det settes inn tiltak som kompenserer for konsekvensene av fattigdom her og nå, såkalte kompenserende tiltak.

Denne planen er en oppdatert versjon av «Barn vil være med. Temaplan for inkludering av barn i lavinntektsfamilier (2019-2022).

Temaplanen beskriver i all hovedsak kompenserende innsats, som vil bidra til at barn som vokser opp i Stavanger får like muligheter til å delta i samfunnet. Tiltak som kan bidra til å senke terskler for deltakelse for disse barna skal være et supplement og en støtte til de ordinære tilbudene.

For å lykkes i arbeidet for å inkludere barn i lavinntektsfamilier i fellesskapet må vi fortsette jobben med å skape gode barnehager, skoler og fritidstilbud for alle barn.

Hva er fattigdom i Norge?

Norge er et av landene i verden med lavest ulikheter. Likevel finnes det barn som ikke får delta i samfunnet på like vilkår som andre, fordi familien har dårlig økonomi.

Det er vanlig å skille mellom absolutt og relativ fattigdom. Absolutt fattigdom handler om at man ikke ha nok penger til å dekke primærbehov som mat, klær og bolig. Relativ fattigdom handler om at man har mindre penger enn det de fleste andre har.

Lavinntekt kan være forbigående eller vedvarende. De husholdningene som har lav inntekt over tid har større risiko for å oppleve fattigdom enn de som er i en lavinntektsgruppe i en kortere periode. Det er derfor vanlig å se på husholdningsinntektene over en lengre periode, for å fange opp de som har mer varige økonomiske utfordringer.

Barn i lavinntekt er et relativt mål på fattigdom. Inntekten til en gruppe sammenlignes med det som er «vanlig» inntekt i befolkningen, i dette tilfellet medianinntekten til befolkningen i Stavanger.

En familie med vedvarende lavinntekt er en familie, som over en periode på tre år, har en årlig samlet inntekt som er 60 prosent eller lavere enn medianinntekten etter skatt til alle husholdninger i Stavanger kommune. I 2021 var denne medianinntekten 609 000. 60 % av dette er 365 000.

I internasjonal sammenheng har Norge en liten andel av befolkningen under lavinntektsgrensen. Lavinntektsgrensen i Norge er blant de aller høyeste i Europa, selv etter at forskjeller i prisnivå er justert. Personer med lavinntekt i Norge har dermed et høyere inntektsnivå enn lavinntektsgrupper i mange andre land.

Et fellestrekk for mange av familiene med lavinntekt er at foreldrene har kort utdanning og dårlig tilknytning til arbeidslivet.

Status og utvikling i Stavanger

I 2021 bodde 12,9 prosent  av barn mellom 0 og 17 år i Stavanger i en husholdning med vedvarende lavinntekt, etter kommunal grense for lavinntekt. Dette er en nedgang på 0,2 prosentpoeng fra 2020, da andelen barn i lavinntektsfamilier i Stavanger nådde sitt høyeste nivå de siste ti årene.

SSB forklarer nedgangen med en moderat inntektsvekst i 2021. Inntektsveksten var størst for barnefamilier blant annet på grunn av økningen i barnetrygden for de yngste. Færre barn i befolkningen kan også delvis forklare nedgangen.

Til tross for nedgangen er andelen barn som lever i lavinntektsfamilier fortsatt høy i et historisk perspektiv, og går man bare 10 år tilbake var nivået nede på rundt 8 prosent.

Sammenlignet med gjennomsnittet i Norge ligger Stavanger høyere når det gjelder andel barn som lever med vedvarende lavinntekt målt etter lokal grense for lavinntekt.

Siste oppdaterte tall om barn som vokser opp i lavinntektsfamilier er fra 2021. Det er usikkert om nedgangen er et første signal om at trenden med økning i barn i lavinntekt er brutt, eller om det er en midlertidig utflating av kurven.

Kilde: SSB

I Stavanger er andelen barn i vedvarende lavinntekt ujevnt fordelt mellom kommunedelene. Andelen er spesielt høy i kommunedelene Storhaug og Hillevåg, hvor henholdsvis 19,2 prosent og 15,4 prosent av barna bor i familier med vedvarende lavinntekt.

For både landet som helhet og for Stavanger har det vært en liten nedgang i andel barn i lavinntekt fra treårsperioden 2018-2020 til treårsperioden 2019-2021. Andelen har derimot økt i samme periode i kommunedelene Rennesøy, Madla, Storhaug og Hillevåg.

Kilde: SSB

Husholdninger med barn som er i risiko for å erfare fattigdom tilhører ofte særlig utsatte husholdningsgrupper.I disse gruppene er det en høyere andel barn i lavinntekt enn i befolkningen som helhet.

Data fra Bufdir viser hvordan utviklingen i disse gruppene har vært i løpet av 5-årsperioden fra 2015 til 2020. Samlet sett er trenden at det har vært en økende andel barn i lavinntektsfamilier i Stavanger som kommer fra særlig utsatte husholdningsgrupper.

Statistikken viser at det fra 2015 til 2020 har vært en økning fra 33,7 prosent til 40,5 prosent i andelen barn med vedvarende lavinntekt som har enslig forsørger. Til sammenligning hadde 13 prosent av hele barnebefolkningen i Stavanger enslig forsørger i 2020.

For en stadig større andel av barna fra lavinntektsfamilier gjelder det at familiens primære inntektskilde kommer fra offentlige overføringer. I 2020 bodde 57 prosent av alle barna i lavinntekt i familier der over halvparten av inntekten kom fra offentlige ytelser, og dette er en økning på nesten ni prosentpoeng fra 2015.

I 2020 hadde 37,8 prosent av barna fra familier med vedvarende lavinntekt innvandrerbakgrunn fra enten Afrika, Asia, Latin-Amerika, Europa utenfor EU/EFTA eller Oseania utenfor Australia og New Zealand. Tilsvarende andel i 2015 var 28,7 prosent , noe som betyr at det på bare fem år har vært en økning på ni prosentpoeng i andelen barn fra lavinntektsfamilier som har innvandrerbakgrunn fra disse områdene.

Kilde: Bufdir

Hvordan opplever barn fattigdom?

Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier utvikler strategier for å håndtere utfordringer de opplever i hverdagen. Mange barn skammer seg over at familien har lite penger. De bruker krefter på å skjule overfor jevnaldrende hvilken situasjon de er i.

Noen av barna opplever å være annerledes enn venner. Det er belastende å være den som ikke kan gå i bursdag fordi familien ikke har råd til presang, eller aldri å ha ferieopplevelser å fortelle om ved skolestart.

Mange føler at de ikke passer inn og at de er mindre verdt enn andre barn. Dette skaper bekymring og virker inn på barnets identitetsutvikling og psykososiale utvikling.

Barn unngår å spørre foreldrene om penger for ikke å belaste dem. Forskning tyder også på at barn og unge i lavinntektsfamilier prøver å skjule marginalisering, ved å trekke seg tilbake eller helst ønske å være sammen med andre barn som kommer fra samme økonomiske familiesituasjon.

Redd Barna har snakket med barn om deres erfaringer med å vokse opp i en familie med lite penger. Mange av disse barna mener at å være fattig er vanskeligere i rike Norge enn i et land der alle er fattige.

For mange vil det være stigmatiserende å bli henvist til tiltak rettet særskilt mot fattigdom. Det er derfor viktig å jobbe helhetlig for å inkludere barn og unge fra familier med knapp økonomi. Tiltak bør knyttes til de generelle og universelle tiltakene i en kommune, i stedet for å utvikle mange særordninger.

Konsekvenser av å vokse opp i fattigdom

Barn som vokser opp i familier med lavinntekt bor oftere i områder med utfordrende levekår og de opplever oftere en ustabil bosituasjon. Samtidig kan en utrygg økonomisk situasjon påvirke foreldrenes mulighet til å gi stabil og trygg omsorg.

Er presset i familien for stort økonomisk og helsemessig, har foreldre mindre overskudd til positivt samspill, støtte og krefter til å følge opp barna. Dette kan føre til at de blir strengere, mindre involvert og mer inkonsekvent i sitt samspill med barna. Det er dokumentert at denne type stress som varer over tid i familien kan påvirke barna negativt både med tanke på sosial og kognitiv funksjon. Mange barn bekymrer seg så mye over familiens økonomi at det går utover søvn og konsentrasjon. Dette kan i sin tur få konsekvenser for innsats og resultater på skolen.

Karakterer fra grunnskolen påvirker unges muligheter til å gjennomføre videregående opplæring. Dårlige levekår i ung alder kan på denne måten forplante seg gjennom hele livet. Barn som vokser opp i familier med lavinntekt har økt risiko for dårligere helse og de blir oftere mottakere av offentlige ytelser.

Det er også en klar sammenheng mellom dårlig råd i familien og risikofaktorer relatert til rusmiddelbruk, kriminalitet, mobbing og vold. Barn fra lavinntektsfamilier har vesentlig større risiko for å utvikle psykiske og somatiske helseproblemer enn andre barn.

Norge er et land med forholdsvis høy sosial mobilitet. Det vil si at tendensen til at fattigdom går i arv ikke er like høy som i andre land. Til tross for dette har også barn i lavinntektsfamilier i Norge økt risiko for å selv få lav inntekt som voksen.

Ja, vi har færre muligheter. For da tenker jeg at «slik kommer det til å bli når jeg blir stor også.» Siden jeg hadde det sånn i familien selv. Fra Redd Barnas barnehøring

Forankring

FNs barnekonvensjon gir barn og unge under 18 år de samme grunnleggende rettigheter, uansett hvem de er og hvor de bor. Fra 2003 gjelder barnekonvensjonen som norsk lov. Den har en spesiell status ved at den går foran andre norske lover dersom de står mot hverandre. På den måten har Norge sørget for at myndigheter, enkeltpersoner og organisasjoner følger bestemmelsene i barnekonvensjonen.

Artikkel 27 slår fast at barn har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for barnets fysiske, psykiske, åndelige, moralske og sosiale utvikling. Foreldre eller andre som er ansvarlige for barnet, har det grunnleggende ansvaret for å sikre, innen sine evner og økonomiske muligheter, de levevilkår som er nødvendige for barnets utvikling.

Artikkel 31 omhandler barnets rett til hvile og fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer for barnets alder og til fritt å delta i kulturliv og kunstnerisk virksomhet.

Kunnskapsgrunnlag

«Like muligheter i oppveksten»
Solbergregjeringens samarbeidsstrategi for barn og ungdom i lavinntektsfamilier (2020-2023) legger vekt på økt deltakelse for barn, unge og familier med lav inntekt på arenaer som barnehage, skole, SFO og i arbeidslivet. Strategien legger også vekt på å styrke sosial mobilitet.

«Redd Barnas barnehøring»
I arbeidet med samarbeidsstrategien gjennomførte regjeringen Solberg i regi av Redd Barna høringer med barn mellom 9 og 14 år. Barna har kommet med forslag til tiltak som kan legge til rette for at alle barn kan delta i samfunnet på like vilkår. De foreslår tiltak som  skolemat, billig/gratis SFO, aktiviteter i skolen etter skoletid, flere helsesykepleiere, leksehjelp, sommeraktiviteter, gratis/billige aktiviteter, fritidsklubber i nærmiljøet, utlån av utstyr, bedre informasjon om støtteordninger, billigere kollektivtransport, enklere tilgang til jobb for ungdom, utdanning til foreldre mer barnetrygd, trygge bomiljø.

Bufdir veileder om arbeid for barn som lever i fattige familier
Veilederen er et verktøy som ansatte i kommuner og frivillig sektor kan bruke i sitt arbeid for barn og unge som lever i lavinntektsfamilier.

«Når barn må være voksne»
I arbeidet med denne rapporten har Røde kors dybdeintervjuet åtte unge i alderen 18 til 26 år om sine erfaringer med å vokse opp i lavinntekt. Det er også gjennomført en nasjonal spørreundersøkelse blant unge i alderen 15 til 25 år om dette temaet. I spørreundersøkelsen har de unge rangert ulike tiltak etter første­, andre­ og tredjeprioritet. Hyppigst rangerte tiltak var:

• gratis mat på skolen
• økt barnetrygd og/eller økonomisk støtte til familier med dårlig råd
• gratis sosiale tilbud
• gratis fritidsaktiviteter
• bekjempe arbeidsledighet

«Fritidserklæringen»
Fritidserklæringen bygger på barnekonvensjonen og har som mål at alle barn, uavhengig av foreldrenes sosiale og økonomiske situasjon, skal ha mulighet til å delta i minst én organisert fritidsaktivitet sammen med andre barn.

Kommuneplanen er kommunens øverste styringsdokument. Kommuneplanens samfunnsdel peker ut mål og strategier for den langsiktige utviklingen i kommunen. Disse målene er styrende for øvrige planer i kommunen.

Stavanger kommune har flere planer som har betydning for barn og unge som vokser opp i lavinntekt:

• Strategi for kvalitet i stavangerskolen
• Strategi for kvalitet i stavangerbarnehagen
• Strategi for samarbeid med barn
• Temaplan for overganger i utdanningsløpet
• Kvalitetsplan for barneverntjenesten
• Strategi for helse- og velferdsområdet i Stavanger kommune (2023 – 2030)
• Handlingsplan for selvmordsforebygging (ny 2023)
• Boligsosial temaplan
• Handlingsplan mot vold i nære relasjoner
• Handlingsplan for frivillighet

Ungdata er en kvalitetssikret spørreundersøkelse som gjennomføres hvert tredje år blant elever på ungdomstrinnet og i videregående opplæring. Gjennom Ungdata kan kommuner og fylkeskommuner få kartlagt sentrale sider ved ungdoms liv. Undersøkelsen er godt egnet som grunnlag for kommunalt plan- og utviklingsarbeid, og kan brukes i det lokale folkehelsearbeidet og forebyggende ungdomsarbeid. Undersøkelsene dekker sentrale sider ved unges livssituasjon. Gjennom Ungdata får vi blant annet vite hvordan ungdom har det på skolen, hva slags fritidsaktiviteter de driver med og hvordan de opplever foreldrene, vennene og nærmiljøet sitt. Ungdata kartlegger også fysisk og psykisk helse, rus, kriminalitet, vold og mobbing.

Utenforskapskommisjonen

Stavanger kommune satte i starten av 2021 ned en utenforskapskommisjon som skulle svare på denne problemstillingen:

Hvordan kan kommunen sammen med andre aktører bidra til å forhindre ungt utenforskap, og hva kan gjøres for å bidra til at unge som faller utenfor kommer i et langsiktig løp for utdanning, arbeid eller/og skape større sosiale nettverk?

Kommisjonen gjennomførte høsten 2021 dialogmøter om ungt utenforskap med aktuelle instanser i Stavanger. På dialogmøtene møtte representanter fra over 50 ulike instanser. Blant disse var interne virksomheter, frivillige organisasjoner, utdanningsinstitusjoner, trossamfunn, spesialisthelsetjenesten, næringslivet med flere. I tillegg ble 11 unge mellom 16 og 25 år intervjuet om sine egne erfaringer med utenforskap.

Kommisjonens anbefalinger

Innsatsområder

Barnefattigdom er et sammensatt problem, som det ikke finnes en enkel løsning på. Det er derfor behov for en bred tilnærming i tiltakene som skal bidra til å inkludere barn og unge i lavinntektsfamilier. Dette krever innsats fra mange aktører over tid. Innsatsen mot barnefattigdom bør bestå av tiltak som har både kort- og langsiktige perspektiver, og som er rettet mot både system- og individnivå. Kommunen må arbeide forebyggende over tid for å motvirke at fattigdom går i arv mellom generasjonene. Samtidig må det settes inn kompenserende tiltak for å redusere de negative konsekvensene av fattigdom her og nå.

Tiltakene i planen er sortert under innsatsområdene:

• Familie og bomiljø
• Skole og barnehage
• Fritid og sosialt liv

Innsatsområdene er de ulike arenaene som er sentrale i arbeidet med å nå den overordnede målsettingen om at «Barn i lavinntektsfamilier skal få mulighet til å delta i samfunnet på like vilkår som andre barn.»

Under hvert innsatsområde er det identifisert fem tiltak som skal bidra til å nå målsettingen.

Forebyggende tiltak kan hindre at fattigdom og levekårsutfordringer overføres fra en generasjon til den neste. Forebyggende innsats vil ha betydning både for barnas nåværende og fremtidige livssituasjon. Forebygging handler blant annet om å fjerne de barrierene som hindrer barn og unge i å delta.

Kompenserende tiltak reduserer ikke inntektsfattigdommen, men kan redusere konsekvensene av barnefattigdom her og nå. Disse tiltakene kan motvirke at barn fra lavinntektsfamilier blir ekskludert fra viktige oppvekstarenaer. Ved å bidra til å inkludere barna på samme arenaer som andre barn, kan kompenserende tiltak på sikt også ha en forebyggende effekt. Det er viktig å være oppmerksom på risikoen for at kompenserende tiltak ikke treffer de som har størst behov.

Tiltakene i denne temaplanen er i hovedsak kompenserende.

Innsatsområde: Familie og bomiljø

Foreldrenes økonomiske situasjon påvirker barnas oppvekst både direkte og indirekte. Dårlig råd kan føre til økt risiko for ulike helseutfordringer, ustabil bosituasjon og utenforskap.

Familiestresshypotesen er en mye brukt forklaringsmodell for sammenhenger mellom oppvekst i lavinntektsfamilier og uheldige utfall. Ifølge denne hypotesen fører økonomiske problemer til stress og foreldrekonflikter. Dette stresset og konfliktene kan påvirke foreldrenes muligheter til å være gode omsorgspersoner. Mange av disse foreldrene er alene med barn og noen av disse har mange barn, noe som gjør foreldrerollen enda mer krevende.

Det er dokumentert en klar sammenheng mellom oppvekst i lavinntektsfamilier og risiko for å oppleve vold, overgrep og omsorgssvikt i barndommen.

Barn som vokser opp i familier med lav inntekt må oftere flytte fra sitt nærmiljø, de bor trangere og dårligere og bor oftere i en leid bolig. Norske studier har vist en klar sammenheng mellom barnefamilier med lav inntekt og dårlige boforhold. Noen av disse familiene bor i bomiljøer som oppleves som utrygge for barn.

Nabolaget spiller en viktig rolle i barns oppvekst og har betydning for barns utvikling. Nabolaget kan være både en ressurs og en utfordring. En rapport fra 2017 om oppvekststedets betydning for barn og unge beskriver at mange barn fra lavinntektsfamilier, i tillegg til å ha færre ressurser hjemmefra, ofte er utsatt for kollektiv ressursfattigdom i nærmiljøet sitt.

Innsatsområde: Barnehage og skole

Barnehage og skole er sentrale arenaer i barns liv. Dette er arenaer som legger til rette for å gi barn like muligheter for å lære og utvikle seg. Særlig skolen er et viktig virkemiddel for å hindre at fattigdom går i arv.

Det er et grunnleggende prinsipp at den offentlige grunnskoleopplæringen skal være gratis (Opplæringslova § 2-15). Til tross for gratisprinsippet i skolen opplever fortsatt noen barn at dårlig økonomi i familien går ut over muligheten til å delta i aktiviteter i skolens regi, både i skoletiden og utenfor skoletiden. Det samme kan være en problemstilling i barnehagen.

I arbeidet med  rapporten «Når barn må være voksne» har Røde kors dybdeintervjuet åtte unge voksne i alderen 18-26 år, samt gjennomført en landsdekkende spørreundersøkelse blant unge i alderen 15-25 år om deres erfaringer med å vokse opp i en lavinntektsfamilie. De unge forteller om situasjoner i skolen hvor de opplever at ulikheter blir forsterket og synlige. Dette handler blant annet om skoleturer, deltakelse i SFO og i lunsjen.

Matfriminuttet trekkes ofte fram som et eksempel på en konkret situasjon hvor ulikheter blir synlige.

Barn som vokser opp i familier med dårlig økonomi mangler ofte et sosialt nettverk. De føler seg ofte mindre knyttet til medelever og lærere og har derfor større risiko for å ikke gjennomføre skoleløpet.  Gode og inkluderende barnehager og skoler er derfor spesielt viktig for barn i familier med lavinntekt.

Utdanning er avgjørende for at barn i lavinntektsfamilier får mulighet til deltakelse og selvstendighet. Samtidig kan barn som vokser opp i fattigdom møte flere hindre enn andre barn på veien mot å fullføre utdannelse. Å få flest mulig til å mestre skolen og gjennomføre et helhetlig utdanningsløp er helt sentralt for å hindre at fattigdom går i arv.

Innsatsområde: Fritid og sosialt liv

Fritidsarenaer er viktige for barns utvikling av sosiale ferdigheter. På fritidsarenaene får barn mulighet til å bygge vennskap og nettverk. Dette bidrar til tilhørighet og felleskap, og forbereder barn og unge på samfunnsdeltakelse senere i livet.

De fleste barn og unge i Norge er med i en eller flere organiserte fritidsaktiviteter i løpet av oppveksten. Barn i lavinntektsfamilier deltar i mindre grad enn andre barn. Ungdata-resultater viser at ungdom fra høyere sosiale lag er de som oftest deltar i organiserte fritidsaktiviteter, mens ungdom fra lavere sosiale lag bruker mer tid på skjermbaserte aktiviteter.

Dårlig økonomi, svake norskkunnskaper, kort botid og avgrensede sosiale nettverk kan begrense tilgangen til informasjon, og redusere sannsynligheten for deltakelse i både i organiserte og uorganiserte fritidsaktiviteter. Dette fører til at disse barna går glipp av en viktig arena for sosial utvikling, fellesskap og tilhørighet.

Frivillige organisasjoner er sentrale samarbeidspartnere for å kunne tilby barn og unge varierte fritidsaktiviteter. Stavanger kommune har et godt samarbeid med frivilligheten, og ønsker å videreutvikle dette ytterligere.

Ungdommer som vokser opp i lavinntektsfamilier foretrekker ofte fritidsklubber framfor andre fritidsaktiviteter. Fritidsklubber har en forebyggende funksjon og er en arena hvor barn og unge kan utvikle seg sosialt og treffe trygge voksne.

Tilbud i nærmiljøet med lav eller ingen egenandel er viktige for at flest mulig skal kunne delta. Tilbudene må utvikles i samarbeid med barn og unge.

Fritidserklæringen forplikter kommunene til å arbeide for å senke terskelen for deltakelse i ordinære ferie-, kultur- og fritidsaktiviteter i samarbeid med frivillig sektor.

Handlingsplan

Familie og bomiljø

Skole og barnehage

Fritid og sosialt liv