Vernepris til sjøhus på Bru

– Sjøhuset er satt i stand akkurat som det stod, som et minne om den viktigste næringen i regionen vår på 1800-tallet. Det er restaurert på en imponerende måte, med vekt på tradisjonshåndverk og gjenbruk, sa juryleder Anders Fjelland Bentsen under overrekkelsen av prisen torsdag 9. juni.

Det store sildesalteriet markerer på mange måter inngangsporten til Bru. Det er et majestetisk sjøhus, uten sidestykke i kommunen, heter det i juryens begrunnelse. Verneprisen deles ut av Stavanger kommune og Fortidsminneforeningen, og årets tema har vært godt bevarte sjøhus.

De to andre nominerte var et sjøhus på Ormøy i Hundvåg kommunedel, og Skagenkaien 35–37 i Stavanger sentrum. I kommunens sosiale medier har folk hatt muligheten til å heie fram sin favoritt, og det var det nesten 500 som gjorde. Sjøhuset på Bru dro i land flest publikumstemmer, og fikk dermed en ekstra stemme inn i juryen. Også da juryen hadde sagt sitt, var det Bru som vant.

Juryens begrunnelse

Stavanger kommune og Fortidsminneforeningens vernepris 2022 tildeles Andreas Sørbø og Andres Sørbø fordi de har restaurert og vedlikeholdt sjøhuset i Bruveien 222 i Rennesøy kommunedel på en imponerende måte, med vekt på tradisjonshåndverk og gjenbruk. Huset er istandsatt på sine egne premisser, og dagens bruk er godt tilpasset huset og stedet. Bygget framstår i dag som både velholdt og autentisk.

Sjøhuset/sildesalteriet i Bruveien 222 er bygd av den kjente haugianeren Daniel Danielsen rundt 1850, med en integrert boligdel hvor han bodde så lenge han drev gården. Bygningen er et majestetisk sjøhus, uten sidestykke i området og kommunen, utført i grind- og bindingsverkkonstruksjon og noe laft. Takkonstruksjonen er spesiell, og de enorme takflatene er noe av det mest iøynefallende med bygget. Bygningen er et minne etter regionens viktigste næring på 1800-tallet, og den utgjør en viktig del av et miljø ved havnen på Bru, hvor den også er et landemerke.

Sjøhuset har vært i Andreas og Andres’ eie siden ca. 1990, men den gang fordelt på tre eierbrøker. For rundt 18 år siden kjøpte Andreas og Andres ut den tredje eieren. Det en gang så stolte bygget stod til nedfalls da de begynte det møysommelige arbeidet med å sette det i stand. Fronten ble jekket opp, og råtne bjelker ble skifta. Taksperr og kledning ble erstattet med nye av tilsvarende utførelse og kvalitet, men mest mulig av de eksisterende materialene ble beholdt. Eierne samlet 10.000 sandnespanner fra gårder i området, for at taket igjen kunne tekkes med tegl, etter å ha stått med eternittplater siden 50-tallet.

Istandsettingen ble gjort i samarbeid med byggmester Inge Haugvaldstad, med råd og støtte fra Ryfylkemuseet og landbrukskontoret. Også en stor egeninnsats er lagt ned.

Noe av det som er spesielt med rehabiliteringen, ut over den gode kvaliteten på arbeidet, er at sjøhuset er satt i stand akkurat som det stod, uten ombygginger for en ny/helkommersiell bruk. Sjøhuset er istandsatt og ivaretatt «som seg selv», samtidig som bygget tjener mange ulike formål i lokalsamfunnet; eierne har klart å finne flere mindre inntektskilder som holder hjulene i gang.

Bygningen fungerer i dag som oppbevaringssted for fiskeutstyr og som vinterlager og opplagsplass for både eldre og nyere båter. Langs kaien leies det også ut noen båtplasser. Den lokale barnehagen låner et areal til sine aktiviteter. På loftet er det langbord og mulighet for sosiale sammenkomster. I det hele tatt er dette et eksempel på den typen mangesysleri som ofte preget sjøhusene – kystens stabbur – fra starten av, selv om det er slutt på sildesaltingen, som var hovedbruken opprinnelig. Her er ikke bare husets kropp, men også dets sjel bevart på en fin måte.

Andres’ sønn, Karl Magne Sørbø, bor i dag i boligdelen av salteriet. Som barn var han med på å barke tømmeret som ble brukt i restaureringen. I dag er han selv tømrer i firmaet HøieUeland, som har vært involvert i flere prosjekter som har fått eller vært nominert til verneprisen. Det lover godt for sildesalteriets fremtid!

 

De to andre nominerte

Sjøhuset på Ormøy

Eiere: Torstein Ormøy og Grete Eva Kvarøy

Dette sjøhuset ligger på Ormøy i Hundvåg kommunedel, og Torstein er 7. generasjon i Ormøyveien 14, der sjøhuset fortsatt er i bruk som lager for fiskeutstyr, garn og eldre gjenstander.

Ifølge en inskripsjon på en takbjelke ble sjøhuset oppført i 1877 av Ole Sivertsen Ormøy. Torstein forteller at han har vokst opp med sjøhuset, og med alle historiene som knytter seg til det, så han ville sørge for at det kunne vare i nye 150 år. Heldigvis hadde han økonomi til å gjøre det! At sjøhuset var vernet, hadde ingen betydning for valgene som ble tatt; han ville tatt vare på det uansett.

Sjøhuset var i skral forfatning og ble satt omfattende i stand for 10 år siden av Kjell Solheim og HøieUeland. Gode materialer som kjerneved og linoljemaling var en selvfølge. Samspillet mellom håndverkernes fagkunnskaper og huseiers kjennskap til hvordan bygget fungerte, var viktig.

Bygget måtte bevares både for familiehistorien og fordi familien hadde behov for nettopp et sjøhus, ikke et festlokale. Det var aldri aktuelt å bygge noe nytt. Mellom båter og fiskeredskaper kan man også finne et bredt utvalg historiske gjenstander fra nærområdet, og sjøhuset har nærmest blitt Ormøys lokale museum.

På eiendommen står også av et flott istandsatt hovedhus, og en gammel landhandel der familien tidligere drev butikk. De tre byggene sammen gjør at Ormøyveien 14 framstår som et flott sjøtun.

Kontorfellesskapet på Skagenkaien 35–37

Eier: Retail Office Stavanger

Kontorfellesskapet på Skagen er et godt eksempel på at gamle sjøhus er tatt i bruk som moderne arbeidsplasser. Skagenkaien 35–37 er rehabiliterte og sammenslåtte sjøhus, som fortsatt har form og uttrykk i behold.

Sjøhusene ble oppført i karakteristisk stil rundt 1860, etter Holmen-brannen som la området i aske. Sjøhusrekken står som en «bymur» foran den tette småhusbebyggelsen innenfor.

Rudolf Hodne kjøpte byggene i 1986, og løftet alle etasjer slik at de fikk gode etasjehøyder. Byggene ble dessuten slått sammen tidlig på 90-tallet. Dette ble gjennomført på en nennsom måte som tok vare på byggemåten og håndverket. Retail Office Stavanger overtok sjøhusene i 2019 og har modernisert ytterligere, med et skarpt blikk for det historiske.

I dag huser Kontorfellesskapet på Skagen fem etasjer med kontorer, og det har nylig blitt utvidet med gjennomgang til Øvre Holmegate 1. Huseierne har skapt et moderne kontorfellesskap i en unik atmosfære, hvor historien møter nåtidens krav og standard.

Sjøhusrekken vitner om glanstidene i Stavangers næringslivshistorie; seilskutetiden, sildesaltingen og hermetikkindustrien – og er viktige for å kunne forstå byens samfunns- og bygningshistorie. Det var her grunnlaget for Stavangers vekst ble lagt. Rehabilitering av sjøhusene viser betydningen av å bevare dette særegne bygningsmiljøet og å utvikle det videre gjennom bevisst utforming av nybygg der dette er nødvendig.

Hva er et sjøhus?

Lurer du på hva et sjøhus egentlig er, og hvorfor det er noe annet enn et naust? Vi tillater oss å sakse litt fra Helge Schjelderups artikkel «Brukshusene ved sjøen» i Stavanger Museums årbok 1991:

Sjøhuset (sjøboden, pakkhuset, bryggen) er gjerne et større hus som omfatter flere funksjoner, men er i hovedsak brukt til to ting: lagring og produksjon. Der sjøhusene var knyttet til fangst og fiske, var det naturlig å bruke dem som lager for alle typer fiskeutstyr; garn, nøter, glip, teiner, ruser osv. Det var også mye utstyr tilhørende båter og større fartøyer som hadde sin plass på sjøhuset, som seil, tauverk, blokker, master, bommer, rær osv.

Med handelvirksomhet fulgte et stort behov for lagerplass f.eks. for importvarer som korn og salt, eller eksportvarer som sild og annen fisk. Den lokale handelen i byen og distriktet krevde også lagerplass. Av produksjonsvirksomhet som hadde sin naturlige plass i sjøhusene var først og fremst sildesalting og fisketilvirking. Behovet for lokaler til saltingen under de store sildeinnsigene fra ca. 1810 og utover til 1870 gjorde at det i denne perioden ble bygget svært mange sjøhus, både i Stavanger og ellers på kysten.

Men også en del håndverkere fant sin naturlige plass i sjøhusene: blokkmakere, bødkere og seilmakere for å nevne noen. Seinere hadde også de første hermetikkfabrikkene i Stavanger tilhold i sjøhus. Det som skilte sjøhuset bygningsmessig fra naustet, var for det første at sjøhuset var et mer klimabeskyttet hus. Varene trengte beskyttelse, og det samme gjorde de som hadde sin arbeidsplass der.

Dernest hadde sjøhusene golv, både lagring og produksjonsvirksomhet krevde det. Som regel var det et kraftig tregolv allerede fra l. etasje. Golvene hadde ofte helning utover mot sjøen. Særlig i de husene hvor det ble saltet sild, var dette et poeng, her var det nemlig mye vannsøl.

Videre var sjøhusene plassert helt ut til sjøen på en slik måte at fartøyer kunne legge helt inntil, og lasting og lossing kunne foregå direkte mellom hus og båt. Heiseanordninger i form av store vindehjul drevet med håndkraft var plassert oppe på loftet. Vindehjulets aksling stakk ut forbi ytterveggen, og var opphengt i og beskyttet av en ark. Dette var en av grunnene til at huset ble lagt med gavlen mot sjøen. Heiseanodningen kunne da betjene alle etasjer, også de som lå oppe under skråtaket. Fra vindehjulet på loftet løp det tauverk nedover gjennom golvene slik at man kunne stå i en hvilken som helst etasje og drive heisen.

Dersom sjøhuset var snudd med langsiden mot sjøen, måtte man bygge egne takoppbygg for disse heiseanordningene. På Strandsiden i Stavanger lå det flere sjøhus av denne typen. Ett er ennå bevart, nemlig Nedre Strandgate 21, om enn i sterkt ombygget utgave. 1 Stavanger fantes to formvarianter av slike heisarker, den ene med markert utstikkende gavlform, som er det vanlige ellers på Vestlandet, og den andre med pulttaksform eller det vi kaller Stavanger-ark som stort sett bare forekommer i vårt distrikt.

(Kilde: Helge Schjelderup, Stavanger Museum Årbok 1991, “Brukshusene ved sjøen” s. 24-27).

Se også Stavanger kommunes plan for sjøhusrekken (1993)

Juryen

Verneprisen deles ut av Stavanger kommune og Fortidsminneforeningen, Stavanger lokallag. Prisen består av en diplom, en plakett til å feste på sjøhuset og 50 000 kroner.

Årets vernepriskomité består av:
Anders Fjelland Bentsen (Ap), nestleder for utvalg for by- og samfunnsplanlegging
Michael Heng, fra Fortidsminneforeningen
Ingrid Sekse, fra Stavanger arkitektforening
Hanne Windsholt, byantikvar 

I juryen inngår også en femte stemme: publikumsstemmen. Etter at juryen har plukket ut tre kandidater, blir Stavangers innbyggere invitert til å stemme på sin favoritt. Den flest heier på, får en ekstra stemme når juryen skal ta sin beslutning. 

Tidligere mottakere

Verneprisen har vært delt ut hvert år siden 1999. Disse har fått prisen tidligere:

2021: Anna Stråtveit Songe-Møller og Karl Grude Songe-Møller for Endre Dahls gate 8.
2020: Margret Millie Bru, Ingvar Bru, Solveig Qverneland og Kjartan Åsheim for Ingvarbakken på Bru
2019: Carl Egil Buch for Wessels gate 50
2018: Base Property for Hermetikklaboratoriet
2017: Bjarne og Ola Helland, Kongsgata 34
2016: AS Fjelde, Nygata 1
2015: Hege Benedicte Blom, Normanns gate 27
2014: Finn Gjedebo. "Absinthen", Nedre Banegate 41
2013: Borettslaget Tjensvold 2, Hans E. Kincks gate 2, 4 og 6
2012: Hilde Garlid og Tom Bjørn-Nielsen, St. Svithuns gate 33
2011: Petra Skarstein Valheim, Skogsbakken 28 på Jåttå
2010: Hulda Drange, Øvre Strandgate 60
2009: Else og Dag Lambrigtsen, Muségata 55
2008: Stavanger Tinfabrik AS, kontorbygningen i Ryfylkegata
2007: Else Buch, Nedre Tordenskjolds gate 1
2006: Marthe Isdahl og Ian John Walker, Bøkkersmauet 9
2005: Kitt Sandvik og Simon Rudkin, Admiral Cruys gate  15
2004: Sissel Anita Hanssen og Henrik Kobro, Jelsagata 49
2003: Kari og Kjell Helle Olsen, Prinsens gate 29
2002: Petter Hegre, Dronningens gate 36 (nå St. Svithuns gate 38)
2001: Kari Smådal og Sigurd Turøy, Storhaug allé 25
2000: Teknisk Bureau Eiendom AS, Køhlerhuset, Frida Hansens v. 5
1999: Kari Næss, Haugvaldstadminde, Haugvaldstadminde 8

Fram til 2021 ble verneprisen delt ut i desember hvert år, men fra og med 2022 deles prisen ut før sommeren.