Når kunsten speglar arkitekturen

I løpet av 2019 fikk over 37 000 besøkende i Stavanger svømmehall stifte bekjentskap med kunst av høy kvalitet. Her kan du lese kunster Marit Aanestads og kunsthistoriker Astrid Helen Windingstads samtale om kunstprosjektene i hallen.
- Det er helt utrolig at svømmehallbygget alene har så mange gode kunstverk, sier Aanestad. 

Astrid Helen Windingstad: Hva tenker du Marit om forholdet mellom fotografi og arkitektur i kunstprosjektet til Hagen?

Marit Aanestad: Først vil jeg si noe om arkitekturen fordi Olav Kyrres gate 19 er et av Stavangers mest markante bygg. Arkitekturen omtales som brutal modernisme og kjennetegnes i stor grad av ubehandlet betong med stor vekt på synliggjøring av de enkelte konstruktive element. Det er et bygg med en svært tydelig karakter som man gjerne elsker eller misliker.

Astrid Helen Windingstad: Ja, man kan vel si at Hagen har latt seg inspirere av denne brutalistiske arkitekturens karakteristikk, slik som den ubehandlede betongveggen. Men også av trappekonstruksjonen og spileveggen på heissjakten selv om de er nye elementer. Vanlig for brutalismen var jo, som du nevner, eksponering av bygningenes forskjellige tekniske installasjoner som heiser, trapper og ventilasjonssjakter.

Hagen bruker den nye trappen som ble etablert i forbindelse med ombyggingen/renoveringen, og som har til hensikt å åpne bygget opp vertikalt, og å binde sammen svømmehallen med administrasjonsavdelingen til sitt prosjekt. Hun velger trappen som sin hovedfigur, sin protagonist, og bruker dette arkitektoniske elementet til sin utforsking. Foto er hovedmediet hennes, men hun dokumenterer ikke selve trappen. Hagen bygger en modell av den og setter den opp mot reflekterende og malte bakgrunner og «oppløser» den i en verden av speiling og foto. Derfor blir metoden en form for å «male» med foto. Dette er en arbeidsmetode Hagen ofte bruker; bygge modell av rommet, fotografere modellen for så igjen å sette fotoet inn i modellen og fotografere videre, slik at det opprinnelige rommet endrer karakter og man ikke lenger er helt sikker på hva man ser. Dette aspektet av dekonstruksjon og rekonstruksjon av både arkitektur og figur er et gjennomgående tema i Hagens kunst.

Astrid Helen Windingstad: Du nevner Odd Tandberg. Han har jo gjort en utsmykking i dette bygget. Inne i bassenghallen, ved barnebassenget, finnes et abstrakt relieff innstøpt i betongveggen. Tandberg jobbet store deler av sitt liv med å utvikle sitt modernistiske formspråk, både i former og materialer. I forbindelse med Erling Viksjøs oppføring av det nye regjeringsbygget i Oslo 1957–58 fikk han i oppdrag, sammen med Tore Haaland, Carl Nesjar og Inger Sitter, å lage en utsmykking på veggene i byggets trappeoppgang. Verket er et relieff i veggens sandblåste betong. Disse integrerte formene for utsmykning åpnet på den tiden opp for en ny dimensjon ved den nonfigurative kunsten som ble akseptert, og en utbredt tanke ble at det nonfigurative uttrykket kunne skape en form for dynamikk i forhold til arkitekturen og det offentlige rom.

Det tredje jeg vil påpeke er byggets tilpasning til tomta. De to nederste etasjene er trukket inn og minsket, slik at terrenget, den bratte bakken opp mot Løkkeveien og Vestre platå, kommer tydelig fram, og gir plass til trappearrangementer på begge sider av bygget. Det er viktig at byens topografi synliggjøres og inviterer til opphold i det offentlige rom, og ikke tilsløres av massive byggverk.

Innvendig i bygget er det særlig bruken av dagslys som er et gjennomgående tema. Overlyskonstruksjonen i taket er nå åpnet opp og gjennomlyser de fire øverste kontoretasjene. Å åpne opp for fri gjennomstrømming av daglys var det store grepet i ombyggingen. Slik har man fått åpne landskap i hver etasje. I tillegg ble den nye hovedtrappen bygget i tilknytning til overlyset gjennom alle etasjene. Det gjør at bygget oppleves som transparent og gjennomlyst. Også inne i svømmehallen er dagslyset sentralt med det store kjegleformede overlysarrangementet i taket. Her kan man svømme i bassenget og se ut på himmelen.

At kunstprosjektet til Hagen forholder seg til arkitekturen og til den sentrale ideen i ombyggingen, og på den måten formidler en opplevelse av transparens og lys, forsterker etter min mening opplevelsen av de enkelte kunstverkene og byggets karakter.

Terrenget stiger i høydemeter fra havets overflate og opp til Stavanger kunstmuseum, og det er plassert ut en jernmann for hver kroppshøyde (1,95 meter). De 23 skulpturene markerer slik høydeforskjellen fra museet til havet. Alle er vendt mot samme himmelretning, og til sammen utgjør de en imaginær brutt søyle. Skulpturene representerer ikke noen spesifikke personer, men hver skulptur påpeker et menneskes plass i det offentlige rommet. Slik rettes oppmerksomheten mot konteksten skulpturene befinner seg i – ikke de iboende kvalitetene i en skulptur, slik det har vært vanlig opp gjennom historien.