PC: Hald Ctrl-tasten nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Mac: Hald Cmd-tasten (Command) nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Talende web har to lesemoduser:

Pek og lytt

Når ikonet med fingeren på er markert, leser Talende Web opp teksten du peker på, samtidig som du får en visuell tilbakemelding.

Marker og lytt

Markere teksten og deretter klikk på play-knappen for å få den opplest

  1. Hjem
  2. Kultur og fritid
  3. Tur og natur
  4. Den grønne byen

Hvordan Stavanger ble den grønne friluftsbyen

Dette er historien om hvordan Stavanger gikk fra å være byen med alt for lite natur til å bli den grønne byen, der så å si alle innbyggere har en bit av det finmaskede turveinettet like nær der de bor.

Den nasjonale arven og det lokale problemet

Friluftsliv og kontakt med naturen ligger i den norske folkesjela. At kontakt med naturen gir god folkehelse, har vi kjent på siden Fritjof Nansens dager, og vel så det.

I Stavanger ble Byparken åpnet for folk flest i 1866. Dagens bøkeskog i Mosvannsparken ved Eiganesveien ble plantet i 1884, og kommunen fikk sin første bygartner få år etter. Det året arrangerte Turistforeningen turistutstilling i Bjergstedparken, og rundt år 1900 ble det bygget borg på Ullandhaug. Strømvig fikk friluftsbad i 1914 og Vaulen badeplass – langt utenfor byens grenser – ble innviet i 1938. Slik fortsatte det.

Flyfoto i svart hvitt over Vaulen badeplass
Vaulen badeplass i 1954 (Foto: Widerøes flyfotosamling / Stavanger byarkiv)

Stavangers skjebne var at byen lå der på ei halvøy, uten naturområder som kunne ligne på marka rundt Oslo og Trondheim, bergensernes bynære fjell og vidder, eller heiene rundt Kristiansand. Og byen på sørvestlandet ble gjennom årene stadig mer bygget ut...

Begrensningene tvang fram løsningen, å satse på urban nærnatur, å sikre arealer til grønne områder og stier, slik at alle innbyggerne kunne få kontakt med en bit av den sammenhengende bynaturen like i nærheten av der de bor.

Det har vi klart, takket være

  • visjonær lokal politisk vilje gjennom mange tiår
  • dyktige folk i kommuneadministrasjonen
  • statlig lovverk og støtte
  • begeistrede innbyggere
  • og med det et 11-talls viktige hendelser på veien:

Kart fra generalplanen 1965

1965: Stavangers første generalplan

I Stavanger kommunes første generalplan, vedtatt i 1965, lå det meste av den finmaskede, urbane grønnstrukturen som vi kjenner i dag allerede på plass. Målet var å gi folk flest en nær og lett atkomst til grønne områder, fysisk aktivitet og nær-naturen-opplevelser.

1970-tallet: Turvei rundt Store Stokkavatnet

Grillmat på folie i forgrunnen, folkeliv på turstien langs vannet i bakgrunnen
Speidermarka er et stedene som byr på finfine rasteplasser langs turstien rundt Store Stokkavatnet.
Turveien ble etablert i slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, blant annet med hjelp av statlig sikring. Tallet på turgjengere rundt vannet økte fra 50 til opp mot 3000 på en fin søndag. Turveien rundt Store Stokkavatnet ble «alle turveiers mor» i Stavanger.

Nettside: Store Stokkavatnet

1980-tallet: Turveier på kommunale arealer

Turvei med folk på i et grønt drag ned mot et større vann
Fra Sandal ned mot Store Stokkavatnet. (Foto: Torgeir Esig Sørensen)
På 1980-tallet bygde kommunen mange turveier av enkel standard i kommunalt eide friområde og grøntdrag.

Der de planlagte turveiene i kommuneplanen lå på private eiendommer, gikk det langt tregere å få turveier på plass – og med det få å fullført planene om et sammenhengende nett av turveier og friområder.


«Vi må aldri glemme at vi opererer i et hundreårs-perspektiv
når vi snakker om friluftspolitikk for nærområdene»

Parksjef Torgeir Esig Sørensen,
Rogaland fylkeskommunes friluftskonferanse 1984.

Siste del av 1980-tallet: Turveien Breivig – Godalen – Strømvik

Den sammenhengende strekningen langs kysten av Storhaug ble til siste del av 1980-tallet.

Den gikk over private eiendommer, og banet vei for den allmenne oppfatningen om at de med eiendom langs kysten av Stavanger by må frigi turvei-arealer til allmenn ferdsel og folkehelse.

30 år senere, i Friluftsåret 2015, kåret Stavangers innbyggere denne strekningen til byens beste friområde.

Nettside: Friområdet Breivig – Godalen – Strømvig

Flyfoto av torvei i det grønne langs kysten, i bakgrunnen boliger og byen.

1991: Det finmaskede grønne nettverket på kartet

Stavanger kommune var i sterk vekst, og hadde fått kniven på strupen av myndighetene: Nye utbyggingsområder ville ikke bli godkjent før kommunen hadde en samlet plan for friområder for innbyggerne.

Dermed lagde kommunen Grønn plan i 1991 og viste at det faktisk var mulig å få til en sammenhengende, finmasket urban grøntstruktur i Stavanger. 

Alle innbyggere skulle få tilgang til det grønne turveinettet innenfor 500 meter fra sin bolig.

Det skulle bli sammenhengende turveier langs både østre- og vestre kystlinje, og langs midten av kommunen, fra sør til nord mellom havet i vest og fjorden i øst. Kartene viste også tverrforbindelser og grønne drag i bebyggelsen mellom de store turveiene.

Eldre kart som viser turveier og grønne årer gjennom Stavanger
Det skulle bli sammenhengende turvei langs både vestre og østre kystlinje, og i midten en grønn åre fra grensen til Sandnes sør til Randaberg i nord.

Første halvdel av 1990-tallet: Friluftsmillioner fra staten

Staten fikk øynene opp for hvordan en bykommune uten bymark hadde som mål å bringe naturen og innbyggerne tettere sammen. De ga kommunen seks millioner kroner i en «Friluftspakke» i første halvdel av 1990-tallet. Kommunen plusset på like mye.

Tursti på naturheller mellom naust og sjø i Kvernevik.
Turveien i Kvernevik (Foto: Torgeir Esig Sørensen)

Regulerte friområder og turvei-arealer i privat eie ble sikret for allmennheten, for eksempel en turvei langs kysten av Kvernevik.

Politikerne i kommunen gjorde sitt første vedtak om ekspropriasjon av et rent friområde, men i all hovedsak ble arealene sikret gjennom frivillige avtaler med de som avga grunn til turveiene.

Siste halvdel av 1990-tallet: Fellesskapet skal eie turveiene

Rundt Store Stokkavatnet hadde kommunen etablert turvei på leid grunn, men dette ble ressurskrevende og dyrt. Både fjerning av gjerdeklyverne og etablering av turvei-belysning krevde nye forhandlinger og avtaler. På lang sikt ville det altså bli rimeligere for fellesskapet å eie grunnen under turstiene, i stedet for å leie.

Med statlig sikring vedtok formannskapet i 1996 å ekspropriere turstiarealene rundt Stokkavatnet. Dermed var en av byens mest populære turområder sikret for all framtid.

Avisutklipp viser gutt med sykkel ved gjerdeklyver langs et vann.
"Fremdeles er området rundt vatnet uferdig", skrev Stavanger Aftenblad om Store Stokkavatnet 3. august 1979.

Slutten av 1990-tallet: Den smale sti langs Karistø

Karistø, et villaområde ned mot Hafrsfjord. Kommuneplan og reguleringsplan slå fast at over femti tomter med egen strandlinje skulle få turvei i strandsonen. 55 advokatstøttede protester havnet på ordførerens bord. Så kom 1100 underskrifter for turveien, som ble bygget.

Kommunen flyttet på naust, bygde nye murer og gjerder og rehabiliterte kaier og brygger for grunneiere som fikk en turvei i fanget, alt etter hva som passet og var mulig på hver enkelt sted. Aldri før hadde det vært investert så mye for å få fram en turvei.

Først i 2016 kom den aller siste biten av turveistrekningen langs hele vestre kystlinje på plass, forbi Håhammeren. Der fikk kommunen arkitekturpris for byggingen av turveien som går både gjennom og rundt fjellknauser.

To bilder, ett viser uframkommelig strandlinje før turstien kom, ett viser samme sted med ny turvei.
Kommunen fikk til mange ulike løsninger med de som måtte avgi arealer til turstien langs Karistø, alt etter hva som gikk an på hver tomt, hvilke behov den enkelte meldte og hva planer og lover tillot av tiltak.


Fra 2001: Friområdeprosjektet – for å fullføre oppdraget

Avisfaksimile om starten av friområdeprosjektet
Stavanger Aftenblad forteller 12. mai 2001 om Friområdeprosjektet, som hadde mandat om å sikre arealer til friområder, med ekspropriasjon som en mulig, men aller siste, utvei. (Klikk på bildet for å åpne et større i ny fane.)
I 2001 etablerte kommunens politikere Friområdeprosjektet. Egne fagfolk skulle arbeide for å løse noen vanskelige saker som gjensto, slik at byggingen av den planlagte sammenhengende grønnstrukturen i Stavanger kunne bli fullført.

Gjennom dette arbeidet har de fleste utfordringene blitt løst, et par utfordrende strekninger gjenstår våren 2024:

Det ene er turveien langs kysten av Gausel, det andre er strekningen fra Bjergsted til Dusavik.

2005: Bymiljøpris til kommunen og friluftskart til alle

Da Stavanger kommune fikk den nasjonale Bymiljøprisen i 2005, var begrunnelsen det arbeidet, som denne fortellingen handler om – langsiktig arbeid for friluftsliv i byen. Og at kommunen med det hadde klart å kombinere folks ønske om å bo urbant og likevel leve nær naturen.


"Vi har klart å sikre mulighet for godt friluftsliv for alle byens innbyggere, også barn, unge og funksjonshemmede. Tilgjengelige og trygge grønne områder der vi bor er viktig."

Kommunens internmagasin Komposten, nr 3, 2005

Fra 2011: De 52 hverdagsturene

Friluftskart for Stavanger

I 2006 hadde Stavangers første fullstendige friluftskart blitt sendt ut i alle postkasser. Men folk flest fortsatte å gå de turene de var vant til å gå fra før.

Fem år senere serverte kommunen innbyggerne 52 hverdagsturer, med en ny tur hver uke gjennom året. Sammen med Stavanger Turistforening ble det etablert rundturer i alle nabolag, med veivisning i terrenget.

Og innbyggerne begynte for alvor å ta i bruk hele det grønne nettverket som gjør Stavanger til den grønne byen. Mange kunen melde at de gikk alle de 42 milene med T-merkede turer allerede første året.

Staten ga Stavanger klapp på skulderen med andreplass i kåringen av Bymiljøprisen i 2015, for etableringen av hverdagsturene.

T-merket stolpe i ei eng, med bolighus i bakgrunnen
Bjørnøyturen – langs sjøen, mellom husene, under trærne, over bruene, gjennom engene.

Fra 2020: De grønne øyene

I 2020 ble Stavanger, Finnøy og Rennesøy én kommune, byen ble med ett en stor landsbrukskommune. Det krever en annen tilnærming til sikring av friluftslivet.

På de grønne øyene er det store sammenhengende landbruksarealer, og en godt etablert tradisjon at frivillige turlag og grendalag merker stier i privat utmark etter avtale med grunneierne.

Likevel er det behov også i utkantene av kommunen for godt tilrettelagte turveier, som Teigen på Finnøy, der kommunen har planer om å utvide friområdet og er tilbudt å kjøpe arealene.  

Folk går tur på en sti langs et tjern
Ved Dalestemmen på Rennesøy


«Det har vært vilje og kompetanse, både politisk og administrativt, til å gjennomføre versjonen fra 1965: sørge for en gjennomgående grunn struktur som binder sammen hele byen og som er tilgjengelig for alle.

Utviklingen i Stavanger har vekket positiv oppsikt i andre byer både i Norge og i andre land og statlige miljømyndigheter. Mange har lurt på hvordan Stavanger fikk det til. Stavanger har tatt i bruk de mulighetene som ligger i eksisterende lovverk på en måte andre byer ikke har våget, i alle fall ikke i samme grad.»

Tidligere park- og veisjef Torgeir Esig Sørensen,
«En fortelling om Stavangers grønne sider», 2021

***
Det meste av fortellingen om hvordan Stavanger
er blitt den grønne byen, er bygget på den boken.