Hvordan Stavanger ble den grønne friluftsbyen
Dette er historien om hvordan Stavanger gikk fra å være byen med alt for lite natur til å bli den grønne byen, der så å si alle innbyggere har en bit av det finmaskede turveinettet like nær der de bor.
Den nasjonale arven og det lokale problemet
Friluftsliv og kontakt med naturen ligger i den norske folkesjela. At kontakt med naturen gir god folkehelse, har vi kjent på siden Fritjof Nansens dager, og vel så det.
I Stavanger ble Byparken åpnet for folk flest i 1866. Dagens bøkeskog i Mosvannsparken ved Eiganesveien ble plantet i 1884, og kommunen fikk sin første bygartner få år etter. Det året arrangerte Turistforeningen turistutstilling i Bjergstedparken, og rundt år 1900 ble det bygget borg på Ullandhaug. Strømvig fikk friluftsbad i 1914 og Vaulen badeplass – langt utenfor byens grenser – ble innviet i 1938. Slik fortsatte det.
Stavangers skjebne var at byen lå der på ei halvøy, uten naturområder som kunne ligne på marka rundt Oslo og Trondheim, bergensernes bynære fjell og vidder, eller heiene rundt Kristiansand. Og byen på sørvestlandet ble gjennom årene stadig mer bygget ut...
Begrensningene tvang fram løsningen, å satse på urban nærnatur, å sikre arealer til grønne områder og stier, slik at alle innbyggerne kunne få kontakt med en bit av den sammenhengende bynaturen like i nærheten av der de bor.
Det har vi klart, takket være
- visjonær lokal politisk vilje gjennom mange tiår
- dyktige folk i kommuneadministrasjonen
- statlig lovverk og støtte
- begeistrede innbyggere
- og med det et 11-talls viktige hendelser på veien:
1965: Stavangers første generalplan
I Stavanger kommunes første generalplan, vedtatt i 1965, lå det meste av den finmaskede, urbane grønnstrukturen som vi kjenner i dag allerede på plass. Målet var å gi folk flest en nær og lett atkomst til grønne områder, fysisk aktivitet og nær-naturen-opplevelser.
1970-tallet: Turvei rundt Store Stokkavatnet
Nettside: Store Stokkavatnet
1980-tallet: Turveier på kommunale arealer
Der de planlagte turveiene i kommuneplanen lå på private eiendommer, gikk det langt tregere å få turveier på plass – og med det få å fullført planene om et sammenhengende nett av turveier og friområder.
|
Parksjef Torgeir Esig Sørensen, |
Siste del av 1980-tallet: Turveien Breivig – Godalen – Strømvik
Den sammenhengende strekningen langs kysten av Storhaug ble til siste del av 1980-tallet.
Den gikk over private eiendommer, og banet vei for den allmenne oppfatningen om at de med eiendom langs kysten av Stavanger by må frigi turvei-arealer til allmenn ferdsel og folkehelse.
30 år senere, i Friluftsåret 2015, kåret Stavangers innbyggere denne strekningen til byens beste friområde.
Nettside: Friområdet Breivig – Godalen – Strømvig
1991: Det finmaskede grønne nettverket på kartet
Stavanger kommune var i sterk vekst, og hadde fått kniven på strupen av myndighetene: Nye utbyggingsområder ville ikke bli godkjent før kommunen hadde en samlet plan for friområder for innbyggerne.
Dermed lagde kommunen Grønn plan i 1991 og viste at det faktisk var mulig å få til en sammenhengende, finmasket urban grøntstruktur i Stavanger.
Alle innbyggere skulle få tilgang til det grønne turveinettet innenfor 500 meter fra sin bolig.
Det skulle bli sammenhengende turveier langs både østre- og vestre kystlinje, og langs midten av kommunen, fra sør til nord mellom havet i vest og fjorden i øst. Kartene viste også tverrforbindelser og grønne drag i bebyggelsen mellom de store turveiene.
Første halvdel av 1990-tallet: Friluftsmillioner fra staten
Staten fikk øynene opp for hvordan en bykommune uten bymark hadde som mål å bringe naturen og innbyggerne tettere sammen. De ga kommunen seks millioner kroner i en «Friluftspakke» i første halvdel av 1990-tallet. Kommunen plusset på like mye.
Regulerte friområder og turvei-arealer i privat eie ble sikret for allmennheten, for eksempel en turvei langs kysten av Kvernevik.
Politikerne i kommunen gjorde sitt første vedtak om ekspropriasjon av et rent friområde, men i all hovedsak ble arealene sikret gjennom frivillige avtaler med de som avga grunn til turveiene.
Siste halvdel av 1990-tallet: Fellesskapet skal eie turveiene
Rundt Store Stokkavatnet hadde kommunen etablert turvei på leid grunn, men dette ble ressurskrevende og dyrt. Både fjerning av gjerdeklyverne og etablering av turvei-belysning krevde nye forhandlinger og avtaler. På lang sikt ville det altså bli rimeligere for fellesskapet å eie grunnen under turstiene, i stedet for å leie.
Med statlig sikring vedtok formannskapet i 1996 å ekspropriere turstiarealene rundt Stokkavatnet. Dermed var en av byens mest populære turområder sikret for all framtid.
Slutten av 1990-tallet: Den smale sti langs Karistø
Karistø, et villaområde ned mot Hafrsfjord. Kommuneplan og reguleringsplan slå fast at over femti tomter med egen strandlinje skulle få turvei i strandsonen. 55 advokatstøttede protester havnet på ordførerens bord. Så kom 1100 underskrifter for turveien, som ble bygget.
Kommunen flyttet på naust, bygde nye murer og gjerder og rehabiliterte kaier og brygger for grunneiere som fikk en turvei i fanget, alt etter hva som passet og var mulig på hver enkelt sted. Aldri før hadde det vært investert så mye for å få fram en turvei.
Først i 2016 kom den aller siste biten av turveistrekningen langs hele vestre kystlinje på plass, forbi Håhammeren. Der fikk kommunen arkitekturpris for byggingen av turveien som går både gjennom og rundt fjellknauser.
- Les mer: Nå kan du endelig gå på tursti langs hele stavangersiden av Hafrsfjord (Aftenbladet, 2, juni 2016)
Fra 2001: Friområdeprosjektet – for å fullføre oppdraget
Gjennom dette arbeidet har de fleste utfordringene blitt løst, et par utfordrende strekninger gjenstår våren 2024:
Det ene er turveien langs kysten av Gausel, det andre er strekningen fra Bjergsted til Dusavik.
2005: Bymiljøpris til kommunen og friluftskart til alle
Da Stavanger kommune fikk den nasjonale Bymiljøprisen i 2005, var begrunnelsen det arbeidet, som denne fortellingen handler om – langsiktig arbeid for friluftsliv i byen. Og at kommunen med det hadde klart å kombinere folks ønske om å bo urbant og likevel leve nær naturen.
|
Kommunens internmagasin Komposten, nr 3, 2005 |
Fra 2011: De 52 hverdagsturene
I 2006 hadde Stavangers første fullstendige friluftskart blitt sendt ut i alle postkasser. Men folk flest fortsatte å gå de turene de var vant til å gå fra før.
Fem år senere serverte kommunen innbyggerne 52 hverdagsturer, med en ny tur hver uke gjennom året. Sammen med Stavanger Turistforening ble det etablert rundturer i alle nabolag, med veivisning i terrenget.
Og innbyggerne begynte for alvor å ta i bruk hele det grønne nettverket som gjør Stavanger til den grønne byen. Mange kunen melde at de gikk alle de 42 milene med T-merkede turer allerede første året.
Staten ga Stavanger klapp på skulderen med andreplass i kåringen av Bymiljøprisen i 2015, for etableringen av hverdagsturene.
- Nettside: 52 hverdagsturer
Fra 2020: De grønne øyene
I 2020 ble Stavanger, Finnøy og Rennesøy én kommune, byen ble med ett en stor landsbrukskommune. Det krever en annen tilnærming til sikring av friluftslivet.
På de grønne øyene er det store sammenhengende landbruksarealer, og en godt etablert tradisjon at frivillige turlag og grendalag merker stier i privat utmark etter avtale med grunneierne.
Likevel er det behov også i utkantene av kommunen for godt tilrettelagte turveier, som Teigen på Finnøy, der kommunen har planer om å utvide friområdet og er tilbudt å kjøpe arealene.
|
Utviklingen i Stavanger har vekket positiv oppsikt i andre byer både i Norge og i andre land og statlige miljømyndigheter. Mange har lurt på hvordan Stavanger fikk det til. Stavanger har tatt i bruk de mulighetene som ligger i eksisterende lovverk på en måte andre byer ikke har våget, i alle fall ikke i samme grad.» Tidligere park- og veisjef Torgeir Esig Sørensen, *** |