Grønn plan del 2
Grønn plan del 2 er en temaplan som følger opp grønn plan del 1.
Temaplanen konkretiserer strategier og tiltak, samt planer, inkludert overvannshåndtering i friarealer.
1. Forberedende fase
2. Oppstartsak
3. Medvirkning og planarbeid
5. Høring
Under høringen kan du komme med innspill til "Grønn plan, del 2". Høringsfristen gikk ut 30. august.
Du kan lese hele planen her.
6. Planbearbeiding
Grønn plan del 2 var på høring til 30. august 2024, og nå jobber vi videre med planforslaget. Tusen takk for alle innspill!
7. Endelig behandling
8. Vedtatt
For å oppnå målene for natur og landskap, friluftsliv, trær og grønt nærmiljø er det mange store og mindre handlinger som må til. Dette kan f.eks. være oppfølging i juridiske planer, utarbeiding av handlingsplaner, gjennomføring av tiltak eller bedre forankring av temaene i andre fagområders normer.
I 2024 jobber vi med Grønn plan del 2 som skal konkretisere handlinger, strategiske grep og prinsipper innenfor innsatsområdene, samt vise til nødvendige oppfølgingsdokumenter.
Kort fortalt om planen:
Grønn plan er en plan for grønnstrukturen, naturmangfoldet og friluftslivet i Stavanger.
Den inneholder mål, strategier, virkemidler og handlinger for hvordan vi skal arbeide for å bevare og utvikle grønnstrukturen i Stavanger.
Les kortversjonen av planen her:
Planen består av to hoveddokumenter:
Del 1 – status, utfordringer og mål
Del 2 – strategier, prinsipper og handlinger.
Grønn plan del 1 var et delprosjekt i revisjon av kommuneplanens arealdel og ble vedtatt i kommunestyret 19. juni 2023. Innspill fra Grønn plan har blitt innarbeidet i kommuneplanen som areal, bestemmelse eller retningslinje, og kommuneplanen har med dette fått en mye grønnere profil.
Grønn plan har som hovedmål at grønnstrukturen skal bevares og videreutvikles for både mennesker, for naturmangfold og som bidrag til klimatilpasning.
Grønn plan er delt inn i fire strategiområder med sine målsetninger.
- Strategi for natur og landskap
- Strategi for grønt nærmiljø
- Strategi for friluftsliv
- Strategi for trær
I Grønn plan del 2 ligger det forslag for prinsipper, handlingsplaner, styringsdokumenter og konkrete tiltak for å bevare og videreutvikle en god grønnstruktur for mennesker og for naturmangfold.
Hele planen:
1. Innledning
Grønne områder er viktige både for naturmangfold og folkehelse, og Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler at alle bør ha maks. 300 m avstand til grønnstruktur. I Grønn plan forstås grønnstrukturen som et nettverk av mer eller mindre sammenhengende blå og grønne områder, med varierende størrelse, grad av opparbeiding og tilgjengelighet for allmennheten. Begrepet grønnstruktur omfatter i dette arbeidet veven av store og små natur- og kulturpregede områder både innenfor og utenfor byen og tettstedene.
Grønn plan skal bidra til å bedre tilgangen for mennesker, dyr og planter til de grønne områdene ved sikring av areal for natur og friluftsliv, etablering av turveier og grønne forbindelser samt ved etablering av leke- og rekreasjonsområder i byggesonen.
Grønn plan skal danne grunnlaget for Stavanger kommunes langsiktige planlegging innenfor områdene grønnstruktur, naturmangfold, friluftsliv og grønne nærmiljø. Planen skal være et overordnet styringsdokument, og de ulike målene må være politisk forankret slik at planen blir et godt fundamentert grunnlag for det administrative arbeidet på området. For at vi skal forstå naturens verdier må vi oppleve den, og kunnskap og respekt for naturens prosesser er viktig får å utvikle et verdigrunnlag.
1.1 Grønn plans formål og delleveranser
Grønn plan er temaplan for grønnstruktur, naturmangfold og friluftsliv i Stavanger kommune. Den skal være et overordnet strategisk dokument som samler mål, strategier og virkemidler for bevaring og utvikling av grønnstrukturen i Stavanger. Grønn plan består av to hoveddokumenter:
Del 1 – status, utfordringer og mål
Del 2 – strategier, prinsipper og handlinger
Grønn plan del 1 var et delprosjekt i kommuneplanrevisjon og beskriver kunnskapsgrunnlaget, mål og innsatsområder, og gir konkrete innspill til hva som bør sikres i kommuneplanens arealdel. Grønn plan del 1 legger derfor hovedvekten på den juridisk bindende sikringen av områder og verdier for friluftsliv, natur og grønnstrukturen i kommuneplanen. Grønn plan har pekt på en rekke grep og arealendringer som er innarbeidet i kommuneplanens arealdel, og som er relevante å innarbeide også i andre planer. Arealstrategiens punkt om arealnøytralitet for naturverdier har utgangspunkt i Grønn plan. Grønn plan del 1 brukes her i hovedsak som kunnskapsgrunnlag. Den inneholder informasjon om status på tema natur og landskap, friluftsliv, grønt nærmiljø og trær.
Grønn plan del 2 omtaler viktige målsetninger, strategier og forvaltnings- og utviklingsprinsipper samt handlinger for bevaring og videreutvikling av grønnstrukturen. Det forankrer flere eksisterende styringsdokumenter som handlingsplaner, normer, disposisjonsplaner eller avklaringsdokumenter for forvaltningen som skal legges til grunn for forvaltning og videreutvikling av grønnstrukturen. Grønn plan viser også til behov for en del nye eller reviderte styringsdokumenter, normer, handlingsplaner e.l. for bruk i forvaltning og utvikling av områder. I henhold til kommunens planstrategi vil dette være dokumenter på handlingsplannivå. Om disse dokumentene skal være handlingsplaner, forvaltningsplaner, strategiske avklaringsdokumenter e.l. samt hvorvidt dokumentene skal behandles politisk avklares endelig i årsprogrammet til idrett og utemiljø.
Kommunen må arbeide tverrfaglig for å bevare verdiene i grønnstrukturen for naturen, for klimaet og for menneskene. Temaplan Grønn plan berører og ansvarliggjør derfor flere avdelinger i kommunen for oppfølging. Dette vil tydeliggjøres i oppfølgende handlingsplan. Det koordinerende ansvaret for arbeidet ligger til Bymiljø og utbygging.
Gjennomføring av tiltakene vil kreve prioritering og finansiering gjennom årlige budsjettprosesser og arbeidsplaner i perioden frem mot 2034.
1.2 De viktigste grepene i Grønn plan del 1 og kommuneplanen
|
De viktigste grepene i kommuneplanens arealdel for grønnstruktur, natur, landskap, friluftsliv og trær er listet opp i boksen nedenfor. De viktigste bestemmelser og retningslinjer som er innarbeidet i kommuneplanens arealdel er gjengitt i vedlegg.
Følgende er noe av det som har blitt gjort i forbindelse med KPA:
- Forankre stedsanalyse i forkant av hver plan. Undersøk eksisterende grønne arealer og funksjoner
- Sikre areal iht. strategien for sikring av areal i Grønn plan: I byen og byggesonen sikres det med arealformål (hensikt: skal være offentlig). I landbruksområde brukes hensynssoner friluftsliv, grønnstruktur, natur eller landskap (med retningslinjer)
- Sikre viktige friluftsområder og sammenhenger til bebyggelsen i arealkartet for øyene (Finnøy og Rennesøy kommunedeler)
- Sikre eksisterende og framtidige turveier i arealplan med retningslinjer
- Sikre og utvikle nye grønne forbindelser som grønnkorridorer og «grønne gateløp» i plankart og bestemmelser.
2. Visjon, hovedmål og strategiområder
2.1 Visjon og hovedmål for grønnstrukturen i Stavanger kommune
Stavanger kommune har en livskraftig og variert grønnstruktur med høy verdi for natur, landskap og rekreasjon. |
Stavangers grønnstruktur skal bevares og videreutvikles som bruks- og rekreasjonsområder for mennesker, for naturmangfold og for å bidra til klimatilpasning. |
Den overordnede visjonen og hovedmålsetningen for grønnstrukturen er gitt i Grønn plan del 1:
Grunnprinsippene om sammenhengende, nær, variert og naturbasert grønnstruktur skal ivaretas i bevaring, forvaltning og videreutvikling av grønnstrukturen. Grunnprinsippene utdypes nærmere i Grønn plan del 1.
2.2 Strategi- og innsatsområder i Grønn plan
Grønn plan er strukturert etter følgende strategiområder/deltema: Natur og landskap, Friluftsliv, Grønt nærmiljø og Trær. Til hvert strategiområde er det satt opp et mål:
Deltemaene overlapper delvis hverandre. For eksempel er grensen mellom aktivitet og rekreasjon i nærmiljøet og friluftsliv glidende. «Overordnet friluftsliv» behandles under deltema friluftsliv, mens «friluftsliv i nærmiljøet» sorterer under temaområdet grønt nærmiljø. Bynatur, trær og grønnstruktur i byggesonen henger også tett sammen og omhandler de samme arealene. Illustrasjonen nedenfor viser overlapping mellom de fire strategiområdene, samt grunnprinsippene som er forankret i hovedmålet for grønnstrukturen og som skal anvendes innenfor alle strategiområdene.
Innenfor strategiområdene er målsetninger og handlinger videre organisert i flere tematiske innsatsområder. Inndelingen i innsatsområdene har blitt endret noe i forhold til Grønn plan del 1. Innsatsområdene er ikke prioritert i rekkefølge, selv om noen av dem er grunnleggende for andre. Slik som strategiområdene er bygget opp, er det naturlig at noen innsatsområder overlapper hverandre siden verdiene og funksjonene i grønnstrukturen overlapper hverandre. I tillegg er det innsatsområder som er felles for alle strategiområdene. Disse omtales innledningsvis i del 2, foran de ulike innsatsområdene under hvert strategiområde.
Målsetninger, strategier og handlinger for Stavanger sentrum er nedfelt i Byromstrategien. Da det er en egen prosess for oppfølging av byromstrategien tar ikke Grønn plan opp Stavanger sentrum spesielt.
3. Felles innsatsområder
Om det gjelder bevaring av naturverdier, tilrettelegging for mennesker, videreutvikling av grønnstrukturen eller sikring av nok trær, så er det noen felles interesser og like verktøy som skal brukes. Disse omtales i dette kapittelet:
- Arealsikring
- Arealnøytralitet
- Bærekraft
- Samarbeid
- Informasjon og formidling
3.1 Arealsikring
Delmål: Sikre areal for natur, friluftsliv og lek i planer, gjennom avtaler eller offentlig erverv. |
Nok areal er grunnleggende for å oppnå målet om en grønnstruktur for mennesker og for naturen som er sammenhengende, nær, variert og naturbasert. For alle fire strategiområdene, natur og landskap, grønt nærmiljø, friluftsliv og trær, forutsettes det sikring av areal over hele kommunen. Presset på grønne arealer i Stavanger er høyt, også med bakgrunn i økt fortetting og transformasjon. Arealsikring handler derfor både om å beskytte eksisterende grøntarealer mot omdisponering til andre formål og å sikre nye arealer og sammenhenger, både mtp. menneskenes og naturens behov.
Følgende lovverk åpner i dag for flere former for sikring av grønnstruktur og natur- og friluftslivsområder:
- Plan- og bygningsloven: sikring med arealformål, hensynssone og/eller bestemmelser i overordnede arealplaner (kommuneplan, kommunedelplan, reguleringsplaner)
- Naturmangfoldloven: sikring av de mest verdifulle naturområdene (nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat, biotopvernområde, frivillig skogvern)
For å stanse reduksjon og tap av natur- og friluftsområder og sammenhenger er det viktig å sikre grønnstruktur gjennom en juridisk prosess. For at arealet kan disponeres til fri bruk av allmennheten vil det være nødvendig at kommunen eier arealet eller lager langvarige avtaler med eieren. Det er ulike metoder til langsiktig sikring av grøntareal, og verktøy som brukes må tilpasses behovene og mulighetene for hvert enkelt området avhengig av funksjon, nødvendig skjøtsel og andre hensyn i prosessen.
En proaktiv sikring av nye arealer i grønnstrukturen kan ha følgende forløp:
Styrking og sikring av sammenhengende grønnstruktur i byområdet samt grønnstruktur på øyene er omtalt i Grønn plan del 1, kap. 6. Se også kapittel 5.2 sammenhengende grønnstruktur.
Strategi for sikring av tilgang til areal for grønnstruktur, natur og friluftsliv:
|
Prinsipper:
|
Hva vil vi gjøre?
Strategisk nivå
Tiltaksnivå
Mulige indikatorer
|
3.1.1 Sikring av grønnstruktur i reguleringsplaner og i kommuneplanens arealdel
Skal grønnstruktur sikres i arealutviklingen innebærer dette å prioritere og innpasse grønne verdier i planleggingen, slik at disse blir premissgiver for utviklingen av områder. Dette inkluderer å sikre tilstrekkelig areal for grønne formål, skape sammenhenger, bevare og forbedre naturmangfoldet, samt sikre tilstrekkelig økonomisk prioritering.
At arealer for grønnstruktur, natur- og friluftsområder legges inn i juridisk bindende arealplaner er et viktig steg i sikringsarbeidet. Plan- og bygningsloven gir mulighet for flere former for sikring gjennom ulike arealformål, hensynssoner og/eller bestemmelser i kommuneplan, kommunedelplaner og reguleringsplaner. Kap. 2 gir en oversikt over punkter fra Grønn plan del 1 som ble innarbeidet i kommuneplanens arealdel.
For områder der det er særlig viktig å sikre allmennhetens tilgang eller å beskytte naturverdier vil det i arealplaner være hensiktsmessig å sikre disse områdene i fremtiden gjennom offentlig eierskap (se Grønn plan del 1 vedlegg 7 for prinsipper for sikring og arealinnspill). I kommuneplanen vises det også statlig sikrede områder med arealformål friområde.
Overordnet grønnstruktur og hovedgrønnstruktur
Den overordnede grønnstrukturen og hovedgrønnstrukturen i byområdet er vist i temakart grønnstruktur i kommuneplanens arealdel og omtalt i Grønn plan del 1 (kap. 3 og 6), samt lagt inn i plankartet til kommuneplanen med arealformål, hensynssone eller samferdselslinje for turvei. Disse verdiene må en fremtidig byutvikling legge til grunn, styrke og videreutvikle. Mange «missing links» fra analysekartet i kap. 4.5.3 i Grønn plan del 1 er innarbeidet i kommuneplanen og må tas høyde for å sikre i fremtidige prosjekter. Dette gjelder også sammenhengene over kommunegrensene til Randaberg, Sola og Sandnes.
Tabell nedenfor viser hvor mye areal (daa) som er avsatt til grønne formål (park, friområder, lek ol.) i gjeldende kommuneplan. Av disse er ca. 67% sikret gjennom kommunalt eierskap. Analysekartet i kartportalen til Grønn plan viser hvilke av eiendommene som er avsatt til grønne arealformål i reguleringsplan eller kommuneplan kommunen ikke eier.
Areal i daa | Andre eiere | Kommunalt eierskap | SUM | Andel kommunalt eierskap |
Grøntareal i kommuneplan | 6972,9 | 14196,0 | 21168,9 | 67,1 % |
Grøntareal kun i reguleringsplan | 678,9 | 556,8 | 1235,7 | 45,1 % |
SUM | 7651,8 | 14752,7 | 22404,5 | 65,8 % |
*formål i reguleringsplan er kun tatt med utenfor områder avsatt til grønt i kommuneplan.
Arealer med regulert eierform felles er ikke inkludert.
Det meste av overordnet grønnstruktur i byen er sikret med arealformål friområde i kommuneplan. Likevel blir grøntarealer redusert og fragmentert hele tiden gjennom større og mindre bygge- og infrastrukturprosjekter. For en langsiktig sikring av overordnet grønnstruktur i byen tilstrebes derfor innløsing til offentlig eie eller langvarige avtaler. Det er viktig å beholde eksisterende grønnstruktur i utbyggingsområder, samtidig som det i planprosesser arbeides for nyetablering av grøntområder iht. bestemmelser for uterom i KPA. Det vurderes å innføre nye regler om reduserte krav for uteoppholdsareal i kommuneplanen. 20+10-regelen for uteoppholdsareal skal gjelde innenfor 200m fra bussveien i bysone B. 20+10 regelen vil føre til flere innbyggere per grøntareal i områder langs bussveien som allerede har lite grøntareal fra før av, uten at det tilføres nytt grøntareal. Dette betyr mer press på eksisterende grøntareal. Det må utvikles et godt og enkelt håndterbart system med avtaler og fond som kommunen kan bruke for videreutvikling for grønnstrukturen i disse områdene. Det må utarbeides gode interne rutiner for håndtering av denne ordningen og et egnet verktøy til å vurdere kapasitet på eksisterende anlegg.
Grønnstruktur i kulturlandskapet
Viktige natur- og landskapskvaliteter samt friluftslivsinteresser i kulturlandskapet er i kommuneplanen vist som LNF med hensynssone for bevaring av naturmiljø, landskap, friluftsliv eller grønnstruktur (se Grønn plan del 1 vedlegg 7 for prinsipper for sikring og arealinnspill).
3.1.2 Prosjekt friområde
Stavanger kommune har aktiv jobbet med planlegging og sikring av grønnstruktur og turnett på forskjellige måter siden den første generalplanen i 1965, og i samsvar med de til enhver tid gjeldende kommuneplaner etterpå. En viktig milepæl var da Grønn plan i 1991 ble vedtatt der hovedstrukturen ble fastsatt. Stavanger kommune vedtok i 2001 å opprette et eget prosjekt – Friområdeprosjektet – for å fullføre arbeidet med å gjennomføre sikring av kommuneplanlagte og regulerte friområder og tilrettelegge disse med turveier og stier, Stavangers urbane grønnstruktur. Formannskapet vedtok i sak 119/21 at en skulle jobbe videre med prosjektet, sikre den planlagte grønnstrukturen og tilrettelegge turnettet. At arbeidet blir videreført er viktig for å få sammenheng i grønnstrukturen, og med det kunne tilby et friluftsliv i nærmiljøet som er lett tilgjengelig og som gir et godt bidrar til folkehelse, både fysisk og psykisk.
Følgende rekkefølge for prioritering i sikrings- og tilretteleggingsarbeidet er vedtatt for Stavanger byområde (sak 119/21):
- Gauselstraen
- Vardeneset – Bjergsted
- Lierdal
- Byhaugen – Gramstadhaugen
- Hafrsfjord – Kvernevik
- Tastaveden
- Sørmarka
- Storhaug
- Madlatua
- Austre Åmøy
I tillegg jobber kommunen med områder der grunneiere tar kontakt om kjøp av private friområder selv. Andre områder definert i kommuneplanens arealdel kan prioriteres dersom det oppstår situasjoner som gjør dette fordelaktig. Prioriteringer framover vil fastsettes i en helhetlig og kommuneomfattende friluftslivs- og friområdestrategi som skal bygge på Grønn plan.
Prosjekt friområde har vært et viktig prosjekt for å gjennomføre grønnstrukturen i Stavanger. Organisasjon i prosjektet med medarbeiderne i både juridisk, park og plan gir kommunen mulighet til å reagere rask på initiativer og henvendelser om sikring av areal. Aktivt erverv bør framover styres gjennom prosjekt friområde eller lignende operativ organisering i administrasjonen. Arealene som er avsatt til grønnstruktur i kommuneplanen skal sikres primært gjennom forhandlinger og frivillige avtaler.
Som oppfølging av Grønn plan skal det fastlegges en helhetlig og kommuneomfattende friluftslivs- og friområdestrategi som skal vedtas i egen sak. Basert på dette må det utarbeides handlingsplan for strategisk oppkjøp av arealer for etablering av nye offentlige grønne områder.
3.1.3 Prosjekt for tilbakeføring eller salg av privatiserte offentlige grøntområder
Innenfor områder som er regulert til offentlige friområder er det store arealer som eies av kommunen, men som – av ulike årsaker – er tatt i bruk av private. Samlet er derfor store deler av offentlig grønnstruktur utilgjengelig for allmennheten. For å sikre likebehandling i åpning av områdene for allmenheten er det behov for kartlegging av omfang av privatisering, samt vurdering av behov for omregulering og salg, avtale om leie eller krav om opprydding og tilbakeføring til offentlig friområde. Det må lages en strategi for håndtering av disse problemstillingene som utgangspunkt for gjennomføringen.
3.1.4 Statlig sikring av areal til friluftsformål
Staten kan gi et område status som statlig sikret friluftslivsområde. Både kommunen og friluftsrådene kan søke staten om økonomisk støtte til å sikre friluftsområder. Området kan være i offentlig eller privat eie, og kan omfatte både sikring av nye områder og vederlagsfri statlig sikring av områder som allerede eies av kommunene eller friluftsrådet. For statlig sikra friluftslivsområder gjelder strenge retningslinjer for forvaltningen, og områdene kan ikke omdisponeres til andre formål uten tillatelse fra staten.
Statlig sikra friluftsområder skal forvaltes slik at de ivaretas for allmennheten til friluftsformål, skal være tilgjengelige og attraktive å bruke. Det skal tas hensyn til viktige natur-, kultur- og landskapsverdier i områdene. Prinsippene i naturmangfoldloven skal legges til grunn for forvaltningen. Kommunen eller friluftsrådet tar på seg drifts- og tilsynsansvaret for området. De kan også søke Miljødirektoratet om økonomisk støtte til tiltak i tråd med godkjente forvaltningsplaner som er laget for områdene.
I Stavanger kommune er det flere statlig sikrede områder. Kommunen vil prioritere å søke om frivillig statlig sikring for flere kommunale arealer i byen siden det er spesielt viktig å sikre sentrale og sammenhengende grønnstruktur i sentrumsnære og befolkningstette områder for framtidige generasjoner.
Kommunen vil også prioritere å søke støtte i tråd med egne forvaltningsplaner. Kommunale egenandeler må prioriteres ved årlig rullering av handlings- og økonomiplan. Oppfølging av forvaltningsplaner i kommunens statlig sikrede friluftsområder vil derfor være en viktig prioritering i planperioden.
Strandsonen er spesielt attraktiv og samtidig spesielt utsatt for utbyggingspress. Det vil derfor være særlig aktuelt med statlig sikring av arealer langs sjø eller vann. Statlig sikring kan også brukes for å gjøre viktige arealer som ikke omfattes av allemannsretten, tilgjengelige for folk – som for eksempel arealer friluftsloven definerer som innmark.
3.1.6 Sikring av areal eller turløyper gjennom avtaler
Særlig i kulturlandskapet i Rennesøy og Finnøy kommunedel jobbes det med å inngå langvarige avtaler med grunneiere om turstier, parkeringsplasser, badeplasser eller annet friluftslivsareal (Grønn plan del 1 vedlegg 7 kap. 2 om sikring av arealer)
Kommunen har inngått avtaler for flere turstier på privat grunn på øyene. Disse avtalene har gjerne en varighet på 10 år, og fornyes automatisk for 10 nye år dersom ingen av partene sier opp avtalen. Det er ønskelig å ha slike langvarige avtaler, da dette gir mer forutsigbarhet og forsvarer investeringer som blir gjort på områdene. For avtaler med 10 års varighet har kommunen opprettet en egen tilskuddsordning. Det er også mulig å inngå kortere avtaler.
Det er inngått leieavtaler for bruk av privat grunn på noen områder, f.eks. Kvitevik badeplass, dagsturhytta på Fogn og for enkelte parkeringsplasser. Det gjenstår flere områder der det er behov for nye eller reviderte avtaler på turstier og parkering.
3.1.7 Sikring av areal gjennom vern
Naturmangfoldloven, skogloven og andre lovverk gir grunnlag for sikring av viktige naturområder gjennom vern. Mulige vernekategorier er nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat, biotopvernområde, frivillig skogvern. For å oppfylle FNs naturavtale skal Norge verne 30% av land- og sjøarealene. Områder som er aktuelle for vern omtales nærmere under strategi for natur og landskap i kapittel. 4.2.1.
Bevaring av naturmangfold krever i mange tilfeller at områdene skjøttes, holdes åpne, at fremmede arter fjernes eller at området restaureres og forbedres. I kulturlandskapet er det mange arter som er tilpasset landbruksdrift. Det er derfor viktig å velge riktig verktøy for å sikre grøntarealene.
3.2 Arealnøytralitet
Delmål: Stavanger skal være en arealnøytral kommune uten tap av grønne områder og verdier. |
Arealnøytralitet for naturverdier (også kalt naturnøytralitet) betyr netto null tap av natur, i tråd med anbefalingene fra FNs naturpanel i forbindelse med naturkrisen. Det kan sammenlignes med klimanøytralitet som betyr netto null CO2-utslipp. Praktisering av arealnøytralitet for naturverdier vil gi god klimaeffekt, er viktig for naturmangfold og for matvaresikkerhet. Arealnøytralitet innebærer at man ikke skal omdisponere og ødelegge intakt natur. Framfor å bygge ut mer natur skal man gjenbruke og fortette allerede utbygde arealer, og restaurere naturen som er ødelagt. På denne måten skal naturverdiene i sum bevares på samme nivå og ikke forringes.
Stavanger kommune har forankret målet om arealnøytralitet for naturverdier i kommuneplanens arealdel som retningslinje: «Prinsippet om arealnøytralitet for naturverdier bør legges til grunn og dokumenteres i planleggingen». Dette betyr at nye naturinngrep må reduseres, i tillegg til å restaurere eller tilbakeføre naturområder slik at naturverdiene holdes i balanse. I oppfølgingen må kommunen konkretisere hvordan arealnøytralitet skal anvendes i praksis i planer og prosjekter. Kommunen må også selv etterleve arealnøytralitet i kommunens utbygginger og i den daglige forvaltningen av grønnstrukturen for å unngå bit-for-bit-reduksjon av naturverdiene. Derfor er det viktig at naturverdier og tap av natur får større oppmerksomhet både administrativt, politisk og i befolkningen.
Bruk av tiltakspyramiden (se kap. 6.4 GP1) og praktisering av økologisk kompensasjon er to viktige verktøy og rutiner for å gjennomføre arealnøytralitet i praksis. Praktisering av arealnøytralitet gjennom bestemte tiltak, rutiner og løsninger kan bidra til å redusere og stanse nedbygging av natur i Stavanger kommune.
Prinsipper
|
Hva vil vi gjøre? Strategisk nivå:
Tiltaksnivå:
Mulige indikatorer:
|
3.2.1 Arealregnskap
Arealregnskap er avgjørende for å oppnå arealnøytralitet, der kommunene må føre regnskap som dokumenterer tapet eller restaureringen av naturarealer. Mens et enkelt arealregnskap kan være en kvantitativ analyse, bør det videreutvikles til å inkludere naturverdier og -kvaliteter. Det er essensielt at systemet baserer seg på eksisterende kunnskap og data, samtidig som det kan oppdateres med ny informasjon over tid. Arealregnskapet gir innsikt i naturverdiene i avsatte områder for bolig- og næringsutvikling, og det kan brukes som grunnlag for å oppnå arealnøytralitet.
Arealregnskap til gjeldende kommuneplan viser at det ligger flere naturverdier i arealreserven for bolig- og næringsutvikling i Stavanger. Rogaland fylkeskommune har nylig lansert arealregnskap for hver kommune som vises både i kart og tall. Dette kan brukes som grunnlag for videre utvikling av arealregnskap og oppfølging av målet om arealnøytralitet.
3.2.3 Tiltakshieraki
Tiltakshierarkiet tydeliggjør at man i alle prosjekter må vurdere konsekvenser for naturverdier, og er et viktig verktøy for å oppnå arealnøytralitet i alle planer og prosjekter. Prinsippene om å unngå, begrense, istandsette og kompensere bør følges konsekvent for å tilpasse tiltakene og unngå forringelse av naturverdier.
Økologisk kompensasjon er en sentral del av tiltakshierarkiet, og prinsippet om at det ikke er gratis å bygge ned naturen, selv om konsekvenser på tiltaksområder ikke kan unngås, bør forankres i plan- og prosjektprosessene.
3.2.4 Økologisk kompensasjon
Økologisk kompensasjon er sentral for å oppnå arealnøytralitet, der utbygging av nye områder krever kompensasjon gjennom restaurering av tilsvarende naturarealer. Dette prinsippet innebærer at ved nedbygging av naturarealer skal tilsvarende eller større områder restaureres. Arealer som er egnet til kompensasjon vil i utgangspunktet ha dårligere kvalitet enn de ødelagte områdene, slik at økologisk tilstand kan forbedres. Kommunen må utvikle regler og rutiner for økologisk kompensasjon for planer og prosjekter som også kan inkludere en kompensasjonspool, økokonto og naturavgift.
Kompensasjonspool (eller arealbank) er et system som identifiserer og sikrer arealer for naturrestaurering som kompensasjon for nye utbygginger. Det er også mulig å restaurere arealer på forhånd og samle «naturpoeng» som kan brukes for å kompensere inngrep i naturen andre steder. Dette kalles økokonto. Naturavgift er en økonomisk avgift på utbygging av naturarealer, som gir insentiver for å begrense tapet av natur. Målet er at prosjekter som er privatøkonomisk lønnsomme, men som har høye klima- og naturkostnader, ikke bygges ut, reduseres i omfang eller at de flyttes til lokaliteter med lavere klima- og naturkostnader. Økologisk kompensasjon må også sikres som bestemmelse i kommuneplan.
Økologisk kompensasjon støtter nasjonale mål om naturrestaurering og bidrar til å opprettholde økologisk balanse i utviklingsprosesser. Det er likevel noen naturtyper som ikke kan erstattes eller der det vil ta veldig lang tid, som f.eks. myr. Det er også viktig å huske på at ulike naturtyper har ulike kvaliteter, og at mangfoldet i naturtypene må ivaretas. Man kan f.eks. ikke erstatte en myr med plantet granskog.
Bevaring av naturverdier må være første prioritet. I tillegg til dette vil tilbakeføring og restaurering av natur få mer betydning. I Meld. St. 14 Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold har Norge satt seg mål om å restaurere 15% av forringet natur. FN har erklært 2021-2030 som tiåret for naturrestaurering. I ny naturavtale (COP 15, 2022) setter FN mål om å restaurere hele 30% av de forringede økosystemene innen 2030.
Restaurering av økosystemer har som mål å hindre, stoppe og reversere forringelsen av økosystemer på land og i havet. Med naturrestaurering menes aktive tiltak som tar sikte på å forbedre tilstanden i økosystemer som er forringet eller ødelagt for å forbedre naturens evne til å produsere naturgoder (IPBES 2019, SER 2004). I tillegg er det mulig å gjøre større og mindre restaureringstiltak som ivaretar spesielle økologiske funksjoner og eller naturgoder.
Det må kartlegges områder i hele kommunen med potensiale og behov for restaurering av naturverdier (naturpotensialkart). Naturpotensialkartet er et strategisk kart for naturrestaurering og vil vise bevaringsverdige naturverdier, landskapsøkologiske sammenhenger og potensielle områder for naturrestaurering, eller for å skape eller styrke landskapsøkologiske sammenhenger. Dette kartet bør legges til grunn for målet om 30% av arealet som skal restaureres. I tillegg kan dette være et viktig grunnlag for å finne egnede arealer for økologisk kompensasjon og ev. etablere samletiltak i en kompensasjonspool.
Naturpotensialkartet vil ha flere bruksområder og kan videreutvikles, f.eks. som:
- Kompensasjonspool/arealbank ved eventuelle utbyggingsprosjekter som utløser krav om økologisk kompensasjon
- Grunnlag for kommunen til å søke om og/eller bevilge midler til restaurering av egne områder
- Grunnlag for å inngå samarbeid med frivillige lag/organisasjoner om restaurering av både kommunal og privat grunn
- Veiledningsgrunnlag for private grunneiere om restaureringsmetoder og søknadsmuligheter for tilskudd. Prioritering av områder og rekkefølge for restaureringsarbeid bør ta utgangspunkt i naturregnskap for kommunen sett i kombinasjon med kommunedelplanen for naturmangfold og Artsdatabankens rødliste for naturtyper.
Praktisk naturrestaurering omtales nærmere under strategi for natur og landskap i kap. 4.
3.3 Bærekraft
Delmål: Sikre at natur- og klimahensyn og bærekraft ivaretas i planlegging, bygging, forvaltning og drift av grønne områder. |
Klimakrisen og naturkrisen henger sammen. Velfungerende økosystemer er avgjørende for å bremse klimaendringene, og vi må bremse klimaendringer for å kunne bevare naturmangfoldet på sikt. Til det trenger vi også mer fornybar energi. Samtidig må samfunnet forberedes på og tilpasses klimaendringene. Derfor er det viktig å integrere natur- og klimahensyn i alle arbeidsområder til kommunen. I dette kapittel omtales hvordan dette påvirker planlegging, bygging, forvaltning og drift av grønnstrukturen.
Tiltak for klima og miljø omtales i kommunens klima og miljøplan og i handlingsplan for klima og miljø 2022-2026. Her ligger det flere innsatspunkter som berører forvaltning og videreutvikling av grønnstrukturen.
Prinsipper
|
|
3.3.1 Bærekraftig drift og vedlikehold
Det skal bygges robuste og funksjonelle anlegg som kan driftes i mange år før det er behov
for rehabilitering. Kommunen har i flere år jobbet for å ta i bruk mer miljøvennlige og bærekraftige driftsmetoder i anleggene (strategi for miljøvennlig drift). Dette inkluderer innkjøp av ulikt utstyr, blant annet elektrisk drevne maskiner, som også er skånsomme mot underlag. Slik unngås pakking av jordsmonn og det mikrobiotiske livet i jorda skånes. Videre gjennomgås det driftsmetoder, med sikte på permanent, mer miljøvennlig omlegging og bedre planlegging av nyanlegg for å sikre ressursbesparende drift. Eksempler er bruk av rett vegetasjon for å minimere drift, økning av det biologiske mangfoldet, og egnete jordblandinger for ugrasfri jord. Det er også et mål å ha mest mulig naturbaserte løsninger i anleggene, for blant annet overvannshåndtering og ressurssparing. Det testes bruk av jord med biokull som er ladet med mikroorganismer og ugressbekjempelse ved bruk av eddik. God informasjon og samarbeid med frivillige vil være viktig framover for å få kontroll på ugress, f.eks. i blomsterenger.
3.3.2 Bærekraft i anleggsvirksomhet
I Klima og miljøplanen er et av hovedtiltakene “Utslippsfrie bygge- og anleggsplasser i kommunens virksomhet innen 2025”. Kommunen stille stiller krav og vilkår til fossilfrie anlegg, og bruker fra og med 2024 tildelingskriterier som fremmer bruk av elektriske anleggsmaskiner og utstyr. Klima og miljø vektlegges med minimum 30 prosent i de kommunale anskaffelsene og vil omfatte kriterier for økt gjenbruk i prosjekter, massehåndteringsplaner og reduksjon av transportbehov for overskuddsmasser. Kommunens bruk av kriterier og krav skal utvikles i samråd med bransjen for å oppnå bærekraftige og utslippsfrie anlegg.
3.3.3 Bærekraftig jord ved nyplanting
Ved etablering av ny beplantning må bruk av stedegne masser og stedlig jord vurderes framfor transport av ny jord langveisfra. Bruk av stedlig jord vil kunne ha betydning for hvilke arter som kan plantes, og kan dermed føre til et redusert utvalg av arter. Ved bruk av stedlig jord er det viktig å tenke på hvordan denne lagres, med tanke på mikroliv og ugress. Ugressfri jord er viktig for å forenkle vedlikehold av anleggene og ha bedre voksebetingelser for artene som plantes. Metode for hvordan jorden behandles for å bli ugress må likevel ikke drepe viktige mikroorganismer og ødelegge jordstruktur. Kunstgjødsel kan ikke brukes der vi bruker jord med biokull som er ladet med mikroorganismer.
3.3.4 Stauder og sommerblomster
Det er mer bærekraftig å bruke stauder fremfor sesongblomster som kastes når sommeren er over. Å bruke rett plante på rett plass er viktig og bidrar til mindre vannforbruk, mindre jordutskifting, redusert behov for luking og utskifting av planter. Torvfri produksjon og mindre transport vil bidra til reduksjon av CO2-avtrykk og bør hensyntas ved innkjøp av planter.
Stavanger kommune har i løpet av de siste 10 årene redusert antall sommerblomster med ca. 40 %. Bed har blitt fjernet, krympet eller omlagt til staudebed. Tidligere var det blomsterbed rundt omkring i bydelene, nå prioriteres sommerblomster i sentrale parker i sentrumsområdene. Kommunen har god erfaring med bruk av stauder i anlegg med høy vedlikeholdsstandard. Staudebed må planlegges på en annen måte, hvor det velges planter som har ulik blomstringstid slik at vi har blomstring gjennom hele sesongen. Kommunen vil fortsette samarbeid med andre aktører om sommerblomster, f.eks. Stavanger havn eller Stavanger sentrum. I nye parker og bed skal det brukes stauder istedenfor sommerblomster.
Stauder er viktig for å skape variert biologisk mangfold og en viktig matkilde for insekter. Stavanger kommune ønsker å øke andel av pollinatorvennlige vekster i sentrum. Riktig valg av stauder kan derfor bidra til å øke antallet og mangfoldet av ville pollinerende insekter. Stauder kan også brukes i regnbed som da vil se ut som et vanlig blomsterbed, men bidrar til å forsinke avrenning av regnvann. Dette bidrar til overvannshåndtering utenom sluk og rør og skaper samtidig vakre, fargerike byområder.
Stauder krever vedlikehold, særlig i etableringsfasen, og det er en utfordring for kommunen å vedlikeholde staudebed i perifere anlegg. Det er derfor mest aktuelt å bruke stauder i anlegg med høy vedlikeholdsstandard. Omfang og bruk av stauder må sees opp mot funksjon og vedlikeholdsstandard på et anlegg. Naturlik utforming av staudebeplantning som krever mindre vedlikehold foretrekkes.
3.4 Samarbeid
Delmål: Samarbeide med innbyggere, frivillige organisasjoner, utbyggere, grunneiere og internt på tvers av fagområder i kommunen. |
Stavanger er en samskapingskommune. Samarbeid med frivillige organisasjoner eller befolkningen i Stavanger er derfor viktig, både for å få vite hva innbyggerne ønsker og har behov for, men også for å få hjelp til gjennomføring av tiltak. Kommunen vil utnytte potensiale i samarbeid med frivillige bedre. Dette kan være ressursbesparende, men gir også eierskap og kunnskap om viktigheten av grøntområder og natur. Dette støtter opp om prinsippet «Skal du forstå natur, må du oppleve det».
Mange enkeltpersoner og interessegrupper som ønsker å bidra til fellesskapet med sin kunnskap og erfaring, i tillegg til praktisk utførelse av for eksempel skjøtsel, er viktige ressurser for kommunen. I nærmiljøet er brukermedvirkning på nye grøntanlegg og rehabilitering av eksisterende anlegg viktig del av prosessene som skal føre frem til gode uteområder. Det er også viktig med bidrag fra befolkningen ved høring av planer/strategier. Tilbakemeldinger fra innbyggerne på VOF (varsle om feil) bidrar til at mange brukere kan komme i kontakt med kommunen, og på den måten bidrar de til å heve kvaliteten på anleggene ved at feil blir oppdaget og rettet raskere.
Det er etablert et fast samarbeid med Forum for natur og friluftsliv (FNF), som representerer mange av de frivillige organisasjonene innen natur- og friluftsliv. Med støtte fra kommunen er det etablert et lokalt FNF-Stavanger, i tillegg til fylkesnettverket. Innenfor friluftsliv er det også samarbeid med lokale turlag, grendelag og grunneiere om tilrettelegging av turstier. Andre faste samarbeid er opprettet for blant annet småbåthavnene, kolonihagene, Fjøløy fort, nabolagshager og Gamle Stavanger.
Innen naturskjøtsel er det etablert samarbeid om beitedyr i friområdene og andre skjøtselstiltak som hogst, planting, fjerning av fremmede arter, slått m.m. med bønder, velforeninger, venneforeninger og frivillige organisasjoner. Det skal legges til rette for å videreutvikle slik dugnadsbasert skjøtsel i kommunale friområder, og en skal sikre rett skjøtsel gjennom god veiledning.
Handlingsplan frivillighet må legges til grunn for videre utvikling av samarbeidet mellom kommunen og frivillige. Det er viktig å beholde og videreutvikle tilskuddsordninger som stimuleringstilskudd for park, nærmiljø, natur og friluftsliv, turstier på private eiendommer, tilskudd for folkehelsetiltak m.fl. I tillegg må det jobbes videre med å gjøre flere kommunale bygg tilgjengelige for frivilligheten gjennom Aktiv kommune og samarbeid om aktiviteter gjennom aktivitetskalenderen Friskus.
Regionalt og interkommunalt samarbeid
Stavanger kommune deltok tidligere i et interkommunalt fagforum for samarbeid om idrett og friluftsliv mellom kommunene Randaberg, Sola, Sandnes og Stavanger. Det er et ønske om å gjenopprette et slikt forum for nærmiljø, natur og friluftsliv for erfaringsutveksling på tvers av kommunene og gode felles løsninger. Andre regionale samarbeidsparter er Jæren og Ryfylke friluftsråd som tilrettelegger for friluftsliv i hele regionen. I tillegg til økonomisk støtte, har Idrett og utemiljø en god dialog med friluftsrådene om tilrettelegging for Stavangers befolkning.
I 2021 vedtok Stavanger formannskap en forpliktende samarbeidsavtale mellom Stavanger botaniske hage og Rogaland Arboret om å jobbe mot å etablere et botanisk vitensenter. Prosjektperioden er på fire år (2022-2025).
Stavanger kommune har samarbeid med statsforvalteren, fylkeskommunen og andre kommuner om flere prosjekter, blant annet Hålandsvatnet, dagsturhyttene, kyststi Jæren, Jæren vannområde, helårsturisme m.m. Det jobbes også om samarbeid med Randaberg og Sola kommuner om en interkommunal skogforvalter. Det er viktig å fortsette med slikt samarbeid for gode regionale løsninger.
Prinsipper
|
Hva vil vi gjøre? Tiltaksnivå
|
3.5 Informasjon og formidling
Delmål: Informere om natur og landskap, friluftsliv og lokal stedshistorie, slik at det er lett tilgjengelig for alle. |
Stavanger kommune har et svært omfattende tilbud for fysisk aktivitet og vakre naturopplevelser i grønnstrukturen. God og tilgjengelig informasjon kan gi betydelig merverdi til de anlegg, områder og tiltak kommunen tilrettelegger for brukerne. God informasjon øker opplevelsesverdien og fører til flere brukere. Informasjon er også viktig for å styre bruken av områdene og hindre brukerkonflikter eller slitasje i områdene, og med dette sikre gode opplevelser for alle brukere. Friluftsliv og å oppleve naturen og nærområdene er viktig for å øke forståelsen for verdien av naturen.
Informasjon bør være tilgjengelig både via kommunens hjemmesider, via trykt materiell og på sentrale steder i parker, friområder, lekeplasser, nærmiljøanlegg og i kulturlandskapet.
Kommunen har også egne virksomheter som formidler kunnskap om blant annet planter, natur, friluftsliv og livet på gården gjennom besøk, arrangementer, nettsider og pedagogiske opplegg. Dette er Stavanger botaniske hage, Stavanger friluftssenter (Gausel fritidsgård og Dyrsnes natursenter) og Lundsvågen naturskole. I tillegg har kommunen etablert et tett samarbeid med Mostun natursenter og Besøkssenter våtmark Jæren om aktiviteter og formidling av kunnskap om natur, samt frivillige organisasjoner om diverse arrangementer og aktiviteter i friområdene, jf. også Grønn plan del 1.
Prinsipper
|
|
4. Strategi for natur og landskap
Stavanger kommune er opptatt av å bevare natur og landskap for fremtidige generasjoner. Dette innebærer å ta vare på naturtyper, arter og økosystemer, samt å sikre at de er levedyktige. For å sikre dette må områder med viktige naturkvaliteter beskyttes og bevares.
For å lykkes med dette kreves tverrfaglig samarbeid og en felles forståelse av målene. Naturen i Stavanger er variert og omfatter mange ulike plante- og dyrearter, både i store og små naturområder, i urbane områder og på landbruksområder. Det er viktig å ta vare på alle disse elementene, og å se dem i sammenheng.
Grønn plan definerer flere innsatsområder for å sikre natur og landskap for fremtiden. Disse satsningsområdene overlapper delvis, og har som felles mål å bevare og utvikle naturmangfoldet i Stavanger.
Handlingsplan for biologisk mangfold fra 2010–2014 inneholder mål og tiltak for å bevare det biologiske mangfoldet i kommunen. Målene fra handlingsplanen er videreført i Grønn plan, men handlingsplanen må revideres.
Stavanger kommune gjør mange tiltak for å ivareta og fremme naturmangfold, både på offentlig og privat eiendom, og i naturvernområder. Det er også utarbeidet en overordnet skjøtselsplan for kommunale friområder, som gir føringer for naturskjøtsel og prioriterte utsiktspunkt i friområdene (Frisikt). Temaplan for pollinerende insekter skal bidra til å sikre at vi ivaretar de ville pollinerende insektene.
Strategi for natur og landskap bygger på og viderefører flere kommunale handlings- og temaplaner:
- Strategiplanen Vann i Stavanger 2024–2035 (på høring)
For mer informasjon om Stavanger kommunes arbeid med bevaring av natur og landskap, se Grønn plan del 1, kapittel 4.
4.1 Mål og innsatsområder
Mål: Vi skal ta vare på natur og landskap, og styrke naturmangfold i hele kommunen. |
Følgende innsatsområder er prioritert innenfor natur og landskap:
- Landskaps- og naturtyper
- Plante- og dyreliv
- Rikere skoger
- Livet i sjøen
- Livskraftige vassdrag og myrer
- Restaurering og skjøtsel av natur
- Oppdatert kunnskapsgrunnlag
4.2 Landskaps- og naturtyper
Delmål: Ta vare på et mangfold av landskaps- og naturtyper med tilhørende økologiske prosesser og artsmangfold. |
Naturtyper og landskap henger tett sammen, og er grunnlaget for å ivareta naturmangfoldet.
Landskapet gir steder sitt særpreg. Det omgir oss og er formet over lang tid i et samspill mellom natur og mennesker. Landskapet i Stavanger har fra natur av store variasjoner og kontraster. Det er viktig å ivareta det særpregede landskapet gjennom god planlegging. Nye inngrep må underordne seg hovedlinjer og karaktertrekk i det eksisterende landskapet, slik at landskapsverdiene tas hensyn til.
Naturtyper er avgrensete, ensartete naturområder. Et mangfold av naturtyper er sentralt for å ivareta artsmangfoldet, de økologiske sammenhengene og variasjonen i naturen. Skal naturmangfoldet ivaretas for fremtiden, må naturtypene bli ivaretatt fordi her lever artene.
Naturmangfoldloven § 4 har følgende forvaltningsmål for naturtyper i Norge:
Målet er at mangfoldet av naturtyper ivaretas innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de økologiske prosessene som kjennetegner den enkelte naturtype.
Status for natur i Stavanger og landskapet i Stavanger er beskrevet i Grønn plan del 1, kapittel 4.1 Natur og kap. 4.2 Landskap.
Prinsipper
|
Hva vil vi gjøre? Strategisk nivå
Tiltaksnivå
Mulige indikatorer
|
4.2.1 Naturvernområder – vurdering av nye områder
FNs naturavtale fra desember 2022 forplikter Norge til å verne 30 % av alt areal på land innen 2030. Vi skal også verne eller bevare 30 % av verdens hav, innsjøer og elver. Videre skal 30 % av all natur som er ødelagt restaureres innen 2030. Natur som vernes skal være representativ.
Verneområder skal sikre viktig og representativ natur for fremtiden og forvaltes i et 200 års perspektiv. For at områdene skal oppfylle disse målene bør de være store for å ivareta en tilfredsstillende økologisk funksjon og tåle ytre påvirkninger. Videre må de fange opp de viktigste naturtypene og særlig sårbare arter.
For å oppfylle Norges forpliktelser om økt vern og mål om å ivareta naturmangfoldet er det nødvendig å verne mer natur i Stavanger. Hvilken form for vern som er aktuell er usikker i dag og må avklares nærmere. Som faggrunnlag for videre arbeid med nye verneområder og med bakgrunn i politisk bestilling er det utarbeidet en oversikt med aktuelle områder som basert anbefales å verne mot inngrep. Områdene presenteres i en egen tabell lenger ned i dette delkapittelet, og er forslagene kartfestet i et kart som følger i vedlegget.
Prinsipper
|
Omtrent 3,7 % av Stavanger kommunes areal (både land og sjø) er vernet i dag i henhold til naturmangfoldloven. Det største arealet er holmer og sjø vernet som fuglefredningsområder og sjøfuglreservat. Inkludert pågående verneprosesser for Mosvatnet og Klostervågen blir det omtrent 3,9 % av kommunens areal. Stavanger kommune har ikke et marint verneområde. Tre hummerfredningsområder er opprettet i kommunen som til sammen utgjør i overkant av 33 km2. Dette tilsvarer omtrent 6,5 % av kommunens sjøareal. Hummerfredningsområdene gir livet i havet beskyttelse mot fiske, men områdene beskyttes ikke mot inngrep eller andre former for negativ påvirkning som utslipp.
Marine verneområder (etter naturmangfoldloven) har ikke begrensninger på fiske i dag, og dette er en stor svakhet. Fjordene har rike naturverdier som må skånes mot ødeleggelse. Fiskebestander blir overfisket og må vernes gjennom fiskefrie områder. Langs strandsonen trues ålegras og sukkertare spesielt av fysiske inngrep fordi de trives i lune bukter hvor det også er egnet for utbygging. Derfor har disse naturtypene behov for styrket beskyttelse. Hummerfredningsområdene kan utvikles til å bli fiskefrie områder hvor all fiske er forbudt. Fredning gir både mer og større fangster av hummer og fisk i områdene rundt.
For å verne mer natur så er det naturlig å prioritere utvidelse av allerede vernede områder. Videre er det en del areal som utpeker seg som biologiske «hotspots», og som bør få en form for vern. Flere av disse har lavt konfliktnivå, som de artsrike fjellsidene i Rennesøy og Finnøy kommunedeler. I disse solrike, varme sørhellingene er det dokumentert et uvanlig rikt artsmangfold av sjeldne planter, insekter og fugler. Men det er behov for å verne både skog, sjø og naturbeitemark for fremtiden.
Det finnes flere former for vernetiltak som kan ivareta naturverdier utenom tradisjonelle verneformer som områdevern. Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (UKL) på Rennesøy er en form for frivillig vern som skal sikre langsiktig forvaltning av utvalgte landskapsområder med store biologiske og kulturhistoriske verdier, som er formet av langvarig og kontinuerlig tradisjonell bruk. Særpreget blir tatt vare på gjennom fortsatt drift, skjøtsel og vedlikehold av områdene.
Navn |
Nr. i kart |
Beskrivelse |
Status |
Mosvatnet |
1 |
Verneprosess er igangsatt for Mosvatnet som naturreservat. |
Pågående verneprosess |
Klostervågen, mellom Klosterøy og Fjøløy |
2 |
Verneprosess er igangsatt for Klostervågen som biotopvernområde. |
Pågående verneprosess |
Sandøyene og nordre del av Langøy, byøyene. |
3 |
Fantastisk bynært holmearkipel uten inngrep. Svært store naturverdier på sjø og land, vegetasjon og fugleliv. Store verdier for enkelt friluftsliv. Rydde vegetasjon. |
Prioritet 1 |
Knott–Asmarvik–Litledal med tilhørende hei, Rennesøy |
4 |
Del av tidligere verneforslag. Sammenhengende naturbeitemark og kystlynghei, gradient fra fjord til hei. |
Prioritet 1 |
Dale–Sel, Rennesøy |
5 |
Biologisk «hotspot», svært rik flora og insektmangfold. |
Prioritet 1 |
Kvitevik–Lastein, Finnøy |
6 |
Biologisk «hotspot», insektrik lauvskog |
Prioritet 1 |
Gruntvannsområdet nord for Austre Åmøy til Hidle–Kjeøy |
7 |
Langt og grunt sammenhengende ålegraseng og sandbunn med stor verdi for sjøfugl. |
Prioritet 2 |
Vignes–Vignesholmane |
8 |
Utvide dagens verneområde til et stort sammenhengende verneområde fra Vignes (naturbeitemark) til Vignesholmane fuglefredningsområde og videre mot Sjernarøy. Oppnår en gradient land-sjø og sikrer store naturverdier. |
Prioritet 2 |
Vignesholmane–Sjernarøyane |
9 |
Knytte sammen Sjernarøy og Vignesholmane til et stort marint verneområde. |
Prioritet 2 |
Kystmyr på Høye–Kvivoll, Tasta |
15 |
Gammel torvmyr, en av de siste intakte. Kystmyr, en av de største og mest intakte gamle torvmyrene i kommunen. |
Prioritet 2 |
Dysjalandsvågen–Vaudl, Mosterøy |
10 |
Marint gruntvannsområde med sjelden strandeng og viktig sjøfuglbiotop. |
Anbefalt |
Heia omkring Austbøstemmen og over til Førsvoll, Rennesøy |
11 |
Nasjonalt viktig kulturlandskap, kystlynghei. |
Anbefalt |
Kystlynghei på Rennesøy – utvalgt kulturlandskap (UKL) |
12 |
Nasjonalt utvalgt kulturlandskap (UKL), egen tilskuddsordning for kystlynghei. Bør utvides i omfang. |
Anbefalt |
Resnes ved Hålandsvatnet |
13 |
Regulert til naturvern etter PBL. Vurdere sterkere vern. |
Anbefalt |
Sandal/Madlaforen ved Store Stokkavatnet |
14 |
Regulert til naturområde etter PBL. Vurdere sterke vern. |
Anbefalt |
Rik gammel edellauvskog og bekk på Aske, Rennesøy |
16 |
Frisk lågurt edellauvskog av svært høy kvalitet. |
Anbefalt |
Fjellberg og Hovda, Fogn |
17 |
Intakt urørt helhetlig område, få inngrep, gjengroingstruet lynghei. Naturbeitemark, hagemark og hule eiker. |
Anbefalt |
Bru–Kjeøy |
18 |
Sjøfuglkoloni. En av områdets største sildemåkekolonier. |
Anbefalt |
Gauselholmen |
19 |
Sjøfuglkoloni. En av områdets største sildemåkekolonier. |
Anbefalt |
Hummerfredningsområdene |
20 |
Utvikle eksisterende fredningsområder for hummer slik at de blir vernet mot alle typer fiske. |
Anbefalt |
Hafrsfjord |
21 |
Marint vern av hele Hafrsfjord, både Stavanger og Sola kommuner. Vurdere ulike verneformer. |
Anbefalt |
Eltarvågen, sammenheng med anadromt vassdrag |
22 |
Marint vern med tilhørende landareal. Ålegraseng i sjø og naturbeitemark på land, viktig anadromt vassdrag. |
Anbefalt |
Fognafjorden, Finnøyfjorden og Mastrafjorden |
23 |
Aktuelle som marine verneområder for svampehager og sjøfjærbunn. God vannkvalitet. Bunnredskap må unngås. |
Anbefalt |
Lindøysundet og Revingen |
24 |
Viktig marin naturtype, koraller og tareskog. Viktig å unngå bunnredskap. |
Anbefalt |
Reianes på Rennesøy, vestre del med sjøområdet vestover |
25 |
Naturbeitemark på Reianes. Stor forekomst av koraller i sjøen, bruk av bunnredskap bør unngås. |
Anbefalt |
Ertensøy og sjøområdene omkring |
26 |
Sees sammen med Vignesholmane verneområde. |
Anbefalt |
Verne sukkertareskog og ålegras ved Byøyene og Åmøy |
27 |
Ålegras og sukketareskog er inkludert i Miljødirektoratets oppfølgingsplan for trua natur. Sistnevnte er sterkt truet. Utfyllinger og småbåthavner må unngås. |
Anbefalt |
Ombo |
28 |
Mye verdifull myr og skog. Men Ombo er dårlig kartlagt og kartlegging er prioritert. Svært aktuelt med frivillig vern av skog. Prioritere gammel boreal lauvskog (regnskog), rik edelløvskog og verdifulle bekkekløfter. |
Anbefalt |
10 sjøfuglhekkeholmer som er vernet etter kommuneplanen, hensynssone for bevaring av naturmiljø (H560) |
|
Vurdere om disse også skal vernes etter naturmangfoldloven. |
Anbefalt |
Boreonemorale regnskoger |
|
Verne boreonemorale regnskoger i kommunen gjennom frivillig skogvern-ordningen |
Anbefalt |
4.2.2 Landskapsøkologiske sammenhenger
Leveområdene til planter og dyr fordeler seg flekkvis i landskapet. Fordelingen av disse og sammenhengen mellom dem er landskapsøkologi. Det er viktig at leveområdene er tilstrekkelig store og av god kvalitet, slik at artene har tilstrekkelig store leveområder og at de kan spre seg mellom de like leveområdene. Mange arter er avhengig av store leveområder og ulike leveområder til ulike årstider.
Avstand og sammenhengen mellom områdene er kritisk for at de ulike artene skal kunne bevege seg mellom områdene og se leveområdene i sammenheng. Et nettverk av leveområder som henger sammen (i en landskapsøkologisk sammenheng) gir artene robusthet i forhold til leveområder, fødesøk og overlevelse for arten.
Hva vil vi gjøre? Strategisk nivå
Tiltaksnivå
Mulig indikatorer
|
4.2.3 Biologisk mangfold i kulturlandskapet
Kulturlandskapet har gjennom historisk skjøtsel skapt leveområde til mange arter som i dag er truet eller sårbare. Artenes overlevelse i disse områdene forutsetter at kulturlandskapet blir skjøttet på en tradisjonell måte. Det er både fuglearter som vipe og storspove og også mange planter og insekter som har samme krav til skjøtsel av leveområdene.
Det er flere truede naturtyper i Norge som er avhengig av skjøtsel. Dette forutsetter tradisjonell landbruksdrift i form av ekstensiv (ikke intensiv) drift med lavt beitetrykk, lite eller ingen gjødsling, slått eller brenning at vegetasjonen. Klassiske eksempler er kystlynghei, naturbeitemark og slåtteeng. Disse naturtypene kan være svært artsrike når de er i god tilstand, særlig mht. flora og insektliv. Dersom slike landskap ikke skjøttes etter hvert som den tradisjonelle driften opphører, vil det raskt føre til gjengroing og tap av det biologiske mangfoldet som kjennetegner disse områdene. På den andre siden vil overgjødsling og overbeiting føre til det motsatte; et ensartet plantesamfunn dominert av generalister som utkonkurrerer arter som er viktige for blomsterenger, naturbeitemark eller kystlynghei.
For landskap og naturtyper hvor forringelsen er moderat, dvs. at de økologiske funksjonene og artsrikdommen er delvis bevart, kan naturtypen gjenopprettes ved skjøtsel, eventuelt restaurering.
Det finnes i dag flere aktuelle tilskuddsordninger: Regionalt miljøprogram, Spesielle miljøtilskudd i landbruket og tilskudd til utvalgte kulturlandskap i landbruket, samtidig har Miljødirektoratet flere aktuelle ordninger det er mulig å søke støtte gjennom.
De nevnte tilskuddsordningene dekker mål for å ivareta et representativt utvalg av verdifulle norske jordbrukslandskap, kulturhistorie og ivareta naturmangfoldet. Dette innebærer frivillig samarbeid mellom det offentlige og grunneiere. Det er derfor viktig å ha oversikt over naturverdiene og utvikle tiltaksplaner for verdifulle naturtyper i kulturlandskapet i kommunen.
For å stimulere til øket frivillig skjøtsel av verdifulle kulturmarkstyper og -landskap er det viktig å formidle til grunneiere om hvilke verdier som finnes og opplyse om tilskuddsordninger, samt jobbe for styrking av tilskuddsordninger ved bruk av kommunale midler. Dette kan være aktuelt for kulturmarkstyper i dårlig økologisk tilstand som ikke kvalifiserer for andre nasjonale- og regionale støtteordninger.
Hva vil vi gjøre? Strategisk nivå
Tiltak
Mulige indikatorer
|
4.3 Plante- og dyreliv
Delmål: Bevare og forbedre livsvilkårene og mangfoldet for det naturlige plante- og dyrelivet. |
Plante- og dyrelivet utgjør den mest synlige delen av naturmangfoldet, og et variert utvalg av stedegne arter er avgjørende for å sikre naturens overlevelse. En sterk og mangfoldig natur krever store sammenhengende områder av høy kvalitet.
Utfordringen ligger i å bevare viktige naturtyper og habitater for alle ønskede arter innenfor de begrensede arealene i kommunen.
Bevaring av plante- og dyreliv er nøkkelen for å opprettholde økosystemtjenester som luft- og vannrensing, pollinering og nedbryting av organisk materiale.
Disse tjenestene, som er avgjørende for samfunnet, står i fare dersom nedbygging og ødeleggelse av naturen fortsetter. Natur må derfor bevares med et føre-var-prinsipp for å sikre artenes overlevelse, og at kommende generasjoner også får glede av mangfoldet.
Hjortevilt er svært synlig både i byen og distriktene. Dagens stammer av hjortevilt er svært store, og kommer i konflikt med mange samfunnshensyn. Rådyr og hjort forvaltes gjennom jakt, og kommunen har ansvar for å ivareta sunne stammer på et bærekraftig nivå. Tilsvarende opplever vi en sterkt voksende bestand av grågås som gir store utfordringer for landbruket.
Prinsipper
|
Hva vil vi gjøre? Strategisk nivå
Tiltaksnivå
Mulige indikatorer
|
4.3.1 Spesielt sårbare og prioriterte arter
Spesielt sårbare arter som forvaltningen prioriterer er hubro og andre rovfugl, kolonihekkende sjøfugl, vadefugler i kulturlandskapet som vipe og storspove, salamandere, mykt havfruegras, store gamle eiker og spesielle eller særlig artsrike forekomster av insekter. I sjøen er fredning av hummer blitt prioritert, videre skal viktige marine naturtyper kartlegges og vernes. I tillegg trenger krever spesielt kysttorsken tiltak for å overleve som høstbar bestand.
I dag jobber Stavanger kommune aktivt med å ivareta flere av de truete og sårbare artene. Hekkeplasser for sårbare arter som rovfugl sikres mot inngrep eller forstyrrelse. Særlig utsatte høyspentlinjer sikres for hubro i samarbeid med Lnett. Hekkende rovfugl overvåkes årlig i samarbeid med frivillige og sjøfuglkoloniene telles hvert tredje år. Viper og storspover telles også i samarbeid med frivillige. Kommunen utfører utgraving og rensing av sine salamanderdammer ved behov. Store gamle eiker og hule eiker er vernet etter forskrift om utvalgte naturtyper og bestemmelse i kommuneplanens arealdel. Insekter kartlegges i utvalgte områder i samarbeid med frivillige. All fiske av hummer er forbudt i tre vedtatte hummerfredningsområder i Stavanger kommune.
Utfordringene er å ta vare på leveområdene til disse artene, og å sørge for at individene overlever og reproduserer, slik at bestandene føres videre. Dette forutsetter også at artene har mulighet til å finne næring. Artene overlever kun gjennom å sikre gode leveområder.
4.3.2. Fremmede arter
Fremmede arter er arter som ikke hører hjemme i et område. Arten må ha blitt innført, bevisst eller ubevisst, av mennesker, og ikke forekommet naturlig i området fra før av.
Utfordringene med mange fremmede arter er at de er ekstremt tilpasnings- og konkurransedyktige i nye miljøer, ekstremt spredningsdyktige og er svært vanskelige å ta livet av. De invaderer lett nye områder de blir spredd til, utkonkurrerer de stedegne artene og ender opp med å dominere miljøet.
Stavanger kommune bekjemper aktivt spredning av fremmede planter som parkslirekne, prydbringebær, gyvel, kjempebjørnekjeks og springfrøarter. Bekjempelsen foregår hovedsakelig mekanisk, men sprøytemidler må brukes i noen tilfeller. Kommunen tester alternative metoder som salt eller varmt vann.
Fremmede treslag som sitkagran og bergfuru erstattes gradvis med stedegne løvtrær og furu. Platanlønn fjernes i noen områder, og Mattilsynet bekjemper bulkemispel som kan spre pærebrann. Forslag til nytt gravereglement inkluderer krav til håndtering av fremmede arter og infiserte masser.
I sjøfuglområder driver kommunen aktiv bekjempelse av mink. I vannforekomster tar Stavanger kommune ut fremmede fiskearter som gullfisk, koikarpe og sørv. På Finnøy har europeiske grønnfrosker blitt innført og har spredd seg.
I sjø jobber kommunen aktivt med kartlegging av fremmedarten havnespy (japansk sjøpung), og samarbeider med andre institusjoner for å se på muligheten til å bekjempe arten. Havnespy og stillehavsøsters er arter som vi sannsynligvis aldri blir kvitt, men vi kan sette inn tiltak for å begrense utbredelsen og skadeomfanget.
4.4 Rikere skoger
Delmål: Utvikle skogene med rikere naturmangfold, bedre tilpasset klimaendringene og for økt karbonlagring |
Skog er store karbonlagre og er hjem for mange, også truede arter. Skog har også viktige funksjoner mot uvær, skred og flom. Skog er viktig verdi for friluftsliv, både i kulturlandskapet og som leke- og rekreasjonsområde eller hundremeterskog i byen. Stavanger kommune ønsker derfor å legge til rette for robuste og varierte skoger med mye biologisk mangfold og plass til friluftsliv.
Stavanger har skog på både fastlandet og på øyene. Skogene ble i stor grad tilplantet for tømmerproduksjon og som vern mot vær, men er i dag også viktig for rekreasjon. Det ble plantet flere ulike trearter og -sorter for å finne de som stod imot salt og klimaet vi har i Stavanger best, herunder edelgran, sitkagran, bergfuru, norsk gran med mer. I tillegg er det områder med skog som er naturlig forynget.
Store deler av skogen i Stavanger kommune er private eiendom. Skogforvaltningen hos de private grunneierne er i hovedsak underlagt planene til seksjon for landbruk og havbruk i kommunen som også må hensynta naturmangfold.
For å utvikle rikere skoger med mer naturmangfold i Stavanger er det et mål å endre ensartede barskoger til varierte blandingsskoger med et stort innslag av lauvtrær. Temaplan for pollinerende insekter beskriver viktigheten av å vedlikeholde lysåpen løvskog med undervegetasjon og langlivede trær. Treslagsskifte er derfor et viktig prinsipp for både private og kommunale skoger. Kommunen vil derfor stimulere til bruk av naturlig tilhørende treslag også produksjonsskoger.
Prinsipper
|
|
4.4.1 Kommunale skoger
I kommunale skoger vil vi skape en variert, flersjiktet skog som med rikt naturmangfold bidrar med en rekke økosystemtjenester til innbyggerne. Det skal gjennomføres skogbrukstiltak og treslagsskifte fra utvokst granskog til langlivet løvskog som er rustet for framtidens klima. Kommunen vil utarbeide en forvaltningsplan for aktuelle skoger.
Kommunen driver et aktivt treslagsskifte hvor fremmede arter som sitkagran og andre typer gran tas ut, og hjemmehørende arter som furu og ulike typer løvtrær(eik, selje, svartor, m.m.)plantes inn, avhengig av sted og vekstforhold. Dette legger forholdene til rette for stedegen flora og fauna. Hule eiker registreres og bevares; én hul eik kan huse flere hundre ulike insektarter. Det legges også igjen stokker i skogen ved hogst av trær.
Når skogen hogges, skal naturmangfold og rekreasjonshensyn ivaretas. Hogst skal derfor unngås i yngletiden, om våren og forsommeren. Ved hogst skal det benyttes lukkede hogstformer og små hogstflater der forholdene ligger til rette for det. Ved åpne hogster skal flatestørrelsen begrenses. Høystubber og død ved skal legges igjen.
Med lukkede hogster legges det til rette for naturlig foryngelse, med eventuelt suppleringsplanting. Ved planting skal det benyttes stedegne treslag og provenienser, med hovedtyngde på løvtrær. Videre må det utføres ungskogpleie. Hvilket treslag man vil ha med inn i framtidsskog velges og avstandsreguleres. Utvelgelsen vil ta utgangspunkt i de artene som har etablert seg etter utplanting, og ved naturlig foryngelse, samt ut ifra bonitet og markslag. For eksempel vil furu og bjørk prioriteres på skrinn jord, mens edelløvtrær prioriteres på rik jord og gode boniteter. Ungskogen skal avstandsreguleres for å fjerne konkurransen om lys og næring, og for å gi gode vekstforhold for det som skal bli framtidsskogen. Ungskogpleie bør gjennomføres flere ganger ettersom skogen vokser.
Kommunen skal legge til rette for dugnadsinnsats i skogen, som skogskjøtsel gjennomført av frivillige, plantedugnader og skoledager i skogen. Dette er viktig for å gi befolkningen et eierskap til skogen og friområdene i nærmiljøet.
4.5 Livet i sjøen
Delmål: Sikre kunnskapsbasert forvaltning av sårbare og trua marine arter og naturtyper. |
Sjøområdene i Stavanger utgjør det største økosystemet i kommunen. Under havoverflaten skjuler det seg en svært distinkt og spennende natur. Marine naturtyper i Stavanger varierer fra ålegrasenger og tareskog langs kysten til svampehager og dyphavskoraller på bunnen av fjordene. Ålegrasenger binder sedimenter og karbon, og bidrar slik mot både erosjon og klimaendringer. Tareskoger huser hele økosystem og omdanner karbondioksid til oksygen i like stor grad som landskog av tilsvarende areal. Karbonrik sedimentbunn fungerer som oppsamling for karbon, ikke ulikt en myr.
Fysiske inngrep i sjø, nedbygging av strandsonen, forurensing, overdreven algevekst, intensivt fiske, klimaendringer og fremmede arter utgjør de største truslene for marint naturmangfold. For å bevare marine naturverdier vil økt grad av vern og restaurering være essensielt i tiden fremover. I tillegg må det marine kunnskapsgrunnlaget bedres for å sikre en hensiktsmessig forvaltning av naturmangfoldet i sjøen.
Stavanger kommune skal, sammen med statlige og regionale myndigheter, forvalte sjøområdene og det tilhørende naturmangfoldet på en ansvarlig måte. Sjøen er svært attraktiv for friluftsliv, rekreasjon og naturopplevelser. Samtidig er det arealene langs sjøen som er under sterkest utbyggingspress. Fiske og havbruk er viktige næringer i Stavanger, og disse er helt avhengig av gode miljøforhold. Gjennom å være pilotkommune i marine grunnkart-prosjektet har Stavanger kommune fått tilgang på omfattende naturkartlegging i sjø. I tillegg har vi Norges største hummerfredningsområde hvor det er begrensinger på fiske etter hummer, men også andre arter.
Grønn plan skal, sammen med Klima- og miljøplanen 2018–2030, Temaplan for havbruk og planen Vann i Stavanger 2024–2035, legge grunnlaget for kommunens forvaltning av naturverdier i sjø. Flere av prinsippene, strategiene og tiltakene er derfor felles.
Prinsipper
|
Hva vil vi gjøre? Strategisk nivå
Tiltaksnivå
Mulige indikatorer
|
4.5.1 Vann i Stavanger 2024–2035 – Vannmiljø i sjøen
Vannmiljømålene skal nås for alle vannforekomster, men dette delkapittelet omhandler saltvannsforekomstene i kommunen. Saltvannforekomstene i Stavanger kommune er kort fortalt i god økologisk tilstand, men dårlig kjemisk tilstand. Kun 2 av 33 saltvannsforekomster har god kjemisk tilstand. Hafrsfjord og Stavanger havn (sjøområdene rundt Stavanger sentrum og Byøyene) er trukket fram som prioritert for tiltak for denne planperioden. Tiltak som redusert næringstilførsel (nitrogen og fosfor) og hindre forsøpling og forurensning er viktige tiltak for å nå vannmiljømålene i sjø.
4.5.2 Naturrestaurering i sjøen
Naturrestaurering i sjø kan være svært vellykket, men kun som kompensasjon for ødeleggelse og kan ikke veie helt opp for naturforringelse. Bevaring av natur er uansett bedre og billigere. Det er viktig å ha en gjennomtenkt strategi når det skal tilbakeføres natur. Hvilke naturtyper har eksistert i området tidligere? Har miljøforholdene endret seg i en slik grad at naturtyper som tidligere var til stede ikke kan overleve lenger? Kunstige rev kan være effektivt for å etablere taresamfunn. Ålegras kan re-introduseres ved hjelp av skudd fra nærliggende enger. I dyphavsområder er det vanskeligere å restaurere naturtyper, spesielt hos saktevoksende koralldyr. Dette er naturtyper som er avhengig av lang tids utvikling og kontinuitet.
Utfyllinger og kaifronter kan utformes på en måte som stimulerer til plante og dyreliv. Dette er særlig viktig ved utføring av planlagte sjøbunnssanering for miljøgifter.
4.5.3 Prioriterte naturtyper i sjø
Miljødirektoratets oppfølgingsplan for trua natur beskriver hvilke trua arter og naturtyper forvaltningen skal ha spesielt fokus på. Av prioriterte 16 naturtyper er 4 er marine naturtyper. Dette er ålegraseng, sørlig sukkertareskog, korallrev og grisehalekorallbunn. Ålegraseng og sørlig sukkertareskog har betydelig utbredelse i Stavanger kommune, og er et særlig ansvar for kommunen.
4.5.4 Aktiv forvaltning av marine ressurser – lokalt tilpasset forvaltning
Dette er et forskingsprosjekt i regi av Havforskingsinstituttet hvor Stavanger kommune deltar i referansegruppa. Formålet med prosjektet er å bidra til en lokalt utarbeidet og bærekraftig forvaltning av kystnære bestander og naturverdier. Så langt er «Aktiv forvaltning» gjennomført i Tvedestrandsfjorden fra 2010, og prosessen er i gang i kommunene Frøya og Hitra i Trøndelag. Fokuset for arbeidet er å få en lokalt forankret forvaltning med moderne kunnskap og metoder for å forvalte lokale ressurser. Her opprettes bevaringsområder for utvalgte arter i dialog med lokalmiljøet, og forslag til bevaringsområder skal til kommunal behandling.
4.5.5 Marine grunnkart i et forvaltningsperspektiv
Stavanger kommune er en av tre pilotkommuner i marine grunnkart-prosjektet som går ut på å kartlegge havbunnen og gi viktig kunnskap om hvor det finnes fisk, sårbare områder og mye annen data. Prosjektet skal bidra til en bærekraftig utvikling av kystsamfunnene våre, og til styrking av de marine og maritime næringene. I dag bruker Stavanger kommune dataene i kommunal planlegging og forvaltning. Data om strømforhold, marine landskap, bunnsedimenter osv. danner også grunnlaget for avanserte modeller som viser sannsynlighet for viktige naturtyper.
4.6 Livskraftige vassdrag og myrer
Våtmark, bekker og innsjøer er viktige landskapsøkologiske elementer og yrer av liv. De har en stor artsrikdom og er i tillegg et estetisk landskapselement. Våre vassdrag yter viktige økosystemtjenester, som å bedre vannkvalitet og virke flomdempende. Myr er i tillegg et verdifullt karbonlager bygget opp over tusener av år, og derfor er bevaring og restaurering også et viktig klimatiltak.
Mange bekketyper, elver og våtmarker står i dag på norsk rødliste for naturtyper. Årsaken er i hovedsak påvirkning fra landbruk, veibygging og urbanisering. Over de siste århundrene har større og mindre bekker blitt utsatt for ulike typer inngrep som f.eks. grøfting, kanalisering, bekkelukning og forbygninger, i tillegg til forurensning som ledes ut av rør. Mange av bekkene ligger i dag under bakken i rør, eller er endt opp som små livløse grøfter da vann ledes inn på overvannsnettet og føres ut i sjøen, eller til renseanlegg på Mekjarvik. Alle varianter av myr i lavlandet er en truet naturtype. Andel myrareal i lavlandet er betraktelig redusert.
Norge har forpliktet seg til å beskytte, bevare og restaurere våtmark og vassdrag. Kommunen har derfor et sterkt fokus på en helhetlig og økosystembasert forvaltning av vassdragene, samt forbedring og restaurering av myr og vannmiljø.
I noen tilfeller er det enkle tiltak som skal til for å stimulere til at viktige naturlige elveprosesser gjenvinnes og/eller for å utbedre habitat for fisk og annet dyreliv. Norges Jeger- og Fiskerforbund v/ Sjøørretprosjektet har kartlagt store deler av alle bekker i kommunen ift. utfordringer og habitatkvalitet.
Det er flere myrområder i kommunen hvor inngrep har ført til forringelse av naturverdiene, eller områder som kunne blitt enda rikere habitat med mindre tiltak. Myr ødelegges når jevn og stabilt fuktighetsnivå opphører. Dette skjer ofte i forbindelse med oppdyrking til landbruk eller skog, eller utbygging.
Kommunen vil derfor jobbe aktivt med å gjenåpne bekker eller utbedre bekkehabitat som er forringet, samt restaurere og reetablere myrområder. Det foreligger allerede flere aktuelle lokaliteter, men kommunen ønsker å identifisere og utrede andre mulige bekker og våtmarker som kan utbedres.
For å oppnå gode miljømål er det viktig at tilførsel av næringsstoff til innsjøer stanses eller begrenses. Stavanger kommune jobber i samarbeid med Statsforvalteren og Randaberg kommune, for å bedre vannkvalitet i Hålandsvatnet og styrke området som friluftslivsområde. I den anledning vil det også være viktig å følge opp vedlikehold av renseparker. Utbedring av myr og bekker i nedbørfeltet til Store og Litle Stokkavatnet er et annet stort satstingsområde, samt utbedring av bekker i landbruksområder i Rennesøy kommunedel.
Prinsipper
|
Hva vil vi gjøre? Strategisk nivå
Tiltak i vassdrag
Tiltak i våtmark
Mulige indikatorer
|
4.7 Skjøtsel og restaurering av natur
Delmål: Hindre forringelse og gjenskape økosystemer på land og i vann gjennom skjøtsel og restaurering. |
Å restaurere natur betyr å gjenopprette og forbedre økologisk tilstand og naturverdier i områder som er forringet eller ødelagte. Også avbøtende tiltak som forebygger eller hindrer tap av naturverdier kan inngå i restaurering. Skjøtsel er regelmessige tiltak med mål om å bevare eller øke områdets naturverdi. Norge har forpliktet seg gjennom FNs biokonvensjon å bevare biologisk mangfold, og samtidig stoppe videre tap. Det som skal oppnås er klart definert gjennom de såkalte 20 Aichi-målene. Det finnes nasjonale strategier, tiltak- og handlingsplaner som bygger på disse målene, og som omhandler alt fra pollinerende insekter, restaurering av vassdrag og myr, tiltak mot fremmede skadelige arter eller bevaring av utvalgte naturtyper i kulturlandskapet.
Stavanger kommune følger de nasjonale målene som er gitt i St. Meld. 14, Natur for livet- norsk handlingsplan for naturmangfold, og satser derfor bredt på å gjenopprette og utbedre flere ulike naturtyper på land, i vann og i sjø. Målet er at økosystemene skal ha god tilstand og levere økosystemtjenester, at arter og naturtyper bevares og at negativ utvikling for de nevnte, skal bedres. I tillegg skal et representativt utvalg av norsk natur tas vare på for kommende generasjoner.
4.7.1 Hvorfor, hvordan og hva oppnår vi ved å restaurere og skjøtte natur?
For å stoppe den negative utviklingen for artenes leveområder trenger vi å bevare den naturen vi har, samtidig som vi restaurerer ødelagte habitater og økosystemer.
Restaurering av skog er viktig med hensyn til klimatilpasning, naturmangfold og karbonlagring, og kan innebære gjenskapning av mikrohabitater for enkeltarter, til større mangfoldige skogbestander.
I kulturlandskapet finner vi flere rødlistede og utvalgte naturtyper som bør prioriteres høyt for restaurering og skjøtsel. Restaurering av marin natur handler først og fremst om å fjerne de ytre negative påvirkningsfaktorene som har bidratt til nedgang i bestander, økologisk tilstand eller forstyrra leveområder. Det samme gjelder for trua vassdragsnatur og artene tilknyttet dette økosystemet, men ved restaurering av vassdrag er det en rekke fysiske tiltak som kan gjennomføres, og som ofte har stor positiv virkning, raskt. Restaurering av myr tar lengre tid, men også her ser man en rask utvikling i etablering av arter og habitatforhold når grunnvannet har ligget høyt en stund.
Naturpotensialkart som er omtalt i kapittel 3.2.2 kan være grunnlag for planer for videre restaurering av områder. Konkrete tiltak for restaurering og skjøtsel er innarbeidet i de enkelte innsatsområdene ovenfor.
4.8 Oppdatert kunnskapsgrunnlag
Delmål: Ha en oppdatert oversikt over status for naturmangfold. |
Naturmangfold sikres ved å ivareta de viktigste arealene og sikre disse god kvalitet. Kunnskap om natur og naturverdier er derfor helt avgjørende for å ta vare på naturen og hindre inngrep i viktige areal. Tap av biologisk mangfold er en stor miljøutfordring, og vi er avhengig av gode og oppdaterte registreringer for å ta vare på mangfoldet. Kunnskapsgrunnlaget må utvikles, vedlikeholdes og oppgraderes kontinuerlig.
Arealforvaltningen i kommunen må være kunnskapsbasert, og kunnskapen må være kjent og brukt i alle sektorer av kommunen. Dette sikrer bedre kvalitet på våre beslutninger og arealdisponeringer, kan føre til færre innsigelser og raskere fremdrift for mange prosjekter.
I arbeidet med Grønn plan del 1 har kommunen samlet eksisterende kunnskap om naturmangfoldet som finnes i offentlige databaser, kommunens egne registreringer og i lokale rapporter. Siden dette har kunnskapsgrunnlaget blitt forbedret med supplerende kartlegginger av hule eiker, Natur i Norge NiN-kartlegging og potensielt viktige områder for pollinerende insekter. Det utføres også jevnlig kartlegging av fugleliv, som registrering av hekkende sjøfugl, vipe, havørn og hubro. På bakgrunn av dette har kommunen utarbeidet et temakart for naturmangfold som viser ulike områder og verdisetting av disse. Data for arter som er unntatt offentlighet (sensitive arter), som for eksempel hønsehauk, havørn og hubro, vises ikke på kartet. Kartet er offentlig tilgjengelig på kommunekart.com.
Områdene i naturmangfoldkartet har ulik kartleggingskilde for naturtyper. Vi har derfor brukt Miljødirektoratets veileder for verdisetting av naturtyper i konsekvensutredninger som mal for verdien områdene har fått i temakartet. Områdene er delt inn i fire kategorier: noe verdi, middels verdi, stor verdi og svært stor verdi.
Kunnskapsgrunnlaget i kommunen er generelt godt, men Ombo er et stort og viktig område hvor kartlegging gjenstår. Fastlandsdelen av Stavanger er heller ikke kartlagt fordi metoden ikke er egnet for urbane områder. Det er spilt inn til Miljødirektoratet og Statsforvalteren at det er behov for at bynære naturtyper legges inn i NIN-instruksen.
I vedlegg til Grønn plan del 1 ligger oversikt over rapporter om utvalgt biologisk mangfold som ikke er innarbeidet i de nasjonale databasene.
Stavanger har nylig fått utarbeidet et marint grunnkart, som har gitt oss bedre kunnskapsgrunnlag for sjøarealene. Mye av metodikken her er modelleringer og det er behov for supplerende undersøkelser før eventuelle tiltak. I 2023 har Stavanger kartlagt et sjøområde etter NIN. Kartlegginger i sjø og ferskvann er svært viktig i tiden fremover.
Prinsipper
|
Hva vil vi gjøre? Strategisk nivå
Tiltaksnivå
|
Mulige indikatorer
|
5. Strategi for grønt nærmiljø
Grunnprinsippene sammenhengende, nær, variert og naturbasert er forankret i hovedmålet til Grønn plan (se kap. 2), og har en avgjørende betydning for grønnstrukturen i nærmiljøet. En sammenhengende grønnstruktur i byområdet sikrer at grøntområder er tilgjengelige og forbundet gjennom både økologisk funksjonalitet og menneskelig tilknytning til naturen. Det legger også til rette for en helhetlig og multifunksjonell tilnærming. Nærhet til grønne områder innen gangavstand forbedrer helsen og trivselen til byboere, samtidig som det gir muligheter for rekreasjon og avkobling fra det urbane miljøet.
Stavangers offentlige grønnstruktur spenner fra lekeplasser og parker med høy opparbeidelsesgrad, til natur- og landskapsområder med mindre grad av opparbeidelse og tilrettelegging. Varierte grøntområder i byen, som parker, friområder, aktivitetsområder, plasser og grønne korridorer, tilfredsstiller ulike behov og interesser blant befolkningen, og bidrar til å skape levende og mangfoldige bymiljøer og sosiale møteplasser. Naturbasert tilnærming til grønnstruktur sikrer bærekraftig forvaltning av byens økosystemer og fremmer biologisk mangfold samt økologisk funksjonalitet, noe som igjen bidrar til å forbedre luft- og vannkvaliteten og redusere den urbane varmeøyeffekten. Disse prinsippene legger grunnlaget for utviklingen av dynamiske, inkluderende og bærekraftige bymiljøer, der grønne områder fungerer som flerfunksjonelle ressurser som beriker livskvaliteten for alle som bor og arbeider der.
5.1 Mål og innsatsområder
Mål: Alle skal ha attraktive grønne uteområder for rekreasjon, fysisk aktivitet og sosial kontakt i sitt nærmiljø. |
Følgende innsatsområder er prioritert innenfor grønt nærmiljø:
- Sammenhengende grønnstruktur
- God dekning og tilgjengelighet
- Mangfold av funksjoner og opplevelser
- Kvalitet og trygghet
- Bynatur
- Vann for trivsel og sikkerhet
- Skolegårder
5.2 Sammenhengende grønnstruktur
Delmål: Styrke og videreutvikle sammenhengene i grønnstrukturen. |
Grønne korridorer og forbindelser er en viktig del av byens grønnstruktur. Disse skaper sammenhenger mellom byens og tettstedenes boligområder og ulike grøntområder, samt større sammenhengende turterreng/strandsone. Sammenhengende blå og grønne områder styrker byen og tettstedene til å bli mer motstandsdyktige mot klimaendringer, samt øker kvaliteten, tilgjengeligheten og forbindelsen for mennesker, dyr og planter. Sammenhengende grønnstruktur er ett av grunnprinsippene i Grønn plan (ref. GP del1)
Strukturen av grønne områder, sammenhenger og verdier på makro, meso og mikronivå er viktig å synliggjøre og fastlegge på kommuneplannivå.
Tettere utbygging og press på grøntarealer i sentrale byområder, gjør at den sammenhengende grønnstrukturen sin funksjon og verdi for mennesker og biologisk mangfold blir viktigere enn noen gang. Gjennom sikring av areal, skjøtsel og drift kan viktige friluftsområder for mennesker og leveområder for dyre- og plantearter styrkes og videreutvikles, og negative inngrep i områdene forhindres.
For å styrke og videreutvikle sammenhengene i grønnstrukturen over hele byområdet er det behov for en strategisk plan for byens grønnstruktur (parkstrukturplan). Den vil kunne avdekke behovene for ulike funksjoner og sammenhenger i en større helhet, og bidra til riktige prioriteringer og tilbud i hele kommunen.
For en tett by som Stavanger, med flere små grønne arealer mellom bebyggelsen, er sammenhengene i grønnstrukturen desto viktigere, og bidrar til at de grønne områdene oppleves «større enn de er». Derfor vil det også fremover være viktig å bevare sammenhengende grønnstruktur, unngå at de grønne korridorene smalnes inn og å tette «missing links» i sammenhengende grønnstruktur.
Analysekartet nedenfor viser ulike typer sammenhenger: grønne korridorer eller enkle forbindelser. Forbindelser er gjerne korte strekk der en bruker fortau/gater, for å forbinde grøntområder sammen for gående/syklende. I motsetning til forbindelser, kan grønne korridorer med en viss bredde fungere som rekreasjonsområder, og kan ivareta både menneskelige og naturens behov (spredningskorridorer). Det er et mål å forsterke sammenhengene i grønnstrukturen med flere grønne korridorer, fremfor enkle turforbindelser uten særlig grønn utforming.
Prinsipper
|
|
5.2.1 Parkstrukturplan
Grønnstrukturen i byområdet er i dag sammensatt av mange forskjellige områdetyper med ulike funksjoner, karaktertrekk, størrelser, beliggenhet, opparbeidelsesgrad, bruksmuligheter og grad av tilgjengelighet. Det er viktig at det utvikles et nettverk av grønne områder med ulike kvaliteter og funksjoner. Nærhet og god tilgjengelighet til varierte grøntområder og møteplasser er grunnlaget for en godt utviklet grønnstruktur. Kommunedelplan for idrett, fysisk aktivitet og naturopplevelse 2010-2022 omtaler at det skal utvikles en parkstruktur for hele byen. De forskjellige områdene skal oppfylle ulike funksjoner og supplere hverandre. Samme området kan også ha flere funksjoner.
En strategisk parkstrukturplan skal definere eksisterende og fremtidige områdeparker, nærmiljøparker og nabolagsparker (lignende Byromstrategien for Stavanger sentrum). Den skal vise hvilken funksjon de ulike arealene har og skal ha, avhengig av størrelse og beliggenhet, og hvilke behov det enkelte areal skal dekke. Dette vil også avdekke hvor det er mangler av funksjoner og sammenhenger i nærmiljøet.
En analyse som viser sammenhenger og dekning av ulike parktyper, aktiviteter, størrelse og avstand, kan avdekke fremtidige behov og muligheter for utvikling av varierte grønne områder og koblinger. Basert på dette skal det etableres et eget utviklingsprogram for byens parkstruktur som styrer tilretteleggingen av parkene.
Parkstrukturplan vil være et viktig grunnlag for forvaltning og videre utvikling i henhold til områdenes funksjon. Den vil inneholde handlingsprogram med kart.
5.3 God dekning og tilgjengelighet
Delmål: Sørge for god dekning med grønne områder i nærmiljøet |
Grønnstrukturen i byområdet er i dag sammensatt av mange forskjellige typer grøntområder. For nye byggeprosjekter stilles det krav i kommuneplanen om etablering av nye grøntområder som områdeparker, nærmiljøparker og nabolagsparker. Områdetypene er definert med både størrelse, avstand og funksjon i kommuneplanen. Graden av dekning med grønne områder omhandler med andre ord ikke bare om nærhet til grønt areal, men også dekning av funksjoner innenfor lek, rekreasjon m.m., samt behovene til ulike brukergrupper.
For videre forvaltning og utvikling av en grønnstruktur med god dekning over hele byområdet er det derfor behov for et strategisk parkstrukturkart (se omtale ovenfor).
De offentlige grøntområdene skal så langt det er mulig være tilgjengelige for så mange som mulig. Temaplan Universell utforming beskriver at universell utforming handler om hvordan vi kan legge til rette for at omgivelsene våre blir tilgjengelige for så mange som mulig. Det er viktig at flest mulig av innbyggerne kan dra nytte og glede av de uteområdene og ferdselsårene som kommunen har.
Det skal tilstrebes fysisk fremkommelighet for rullestol og det skal være ganglinjer og funksjoner som er forståelige for så mange som mulig. I naturområder hvor tilrettelegging vil gå på bekostning av viktige naturkvaliteter, og i krevende terreng hvor det ikke er hensiktsmessig å tilrettelegge for rullestol, kan det ikke tilrettelegges for alle.
I anlegg som for eksempel skoler og barnehager der barn skal oppholde seg skal det ikke være allergi eller astmafremkallende planter. Ved nyplantinger i andre grøntområder kan det gjøres andre vurderinger.
Prinsipper
|
|
5.3.1 3-30-300 regelen
Forskning viser at grønne omgivelser i byer gir flere positive effekter. Det er bra for både fysisk og mental helse, og for klimaet. Som ny tommelfingerregel for byens grønnstruktur foreslås 3-30-300-regelen. 3-30-300-regelen skal sikre at alle innbyggere har tilstrekkelig tilgang til grøntområder og kan nyte fordelene av trær og vegetasjon. Regelen beskrives med følgende tre retningslinjer:
- minst 3 trær i synsrekkevidde av hver bolig
- minst 30% krondekning i nabolaget/bydelen
- maksimalt 300 meter avstand mellom bolig og grøntområde.
Regelen 3-30-300 tilbyr retningslinjer for byer for å fremme rettferdig tilgang til natur. Den fastsetter at enkeltpersoner bør kunne se tre trær fra hjemmet sitt, ha 30% tredekke i nabolaget sitt, og bo innenfor 300 m fra et grøntområde av høy kvalitet.
En implementering av 3-30-300-regelen i kommunens strategiske arbeid med grønnstruktur bør være et mål for å oppnå grønnere bo- og bymiljø og i bidraget til bedre helse og trivsel, samt klimatilpasning. Forståelse av nabolag for kronedekningen, størrelse av grøntområde for 300m avstand og definisjon av synsrekkevidde fra hver bolig må defineres mer nøyaktig i oppfølgende analyser. Flere byer i Sverige har begynt å bruke denne regelen, både som grunnlag for planting av trær og for videreutvikling av grøntsystemet. Siden flere byer har begynt å bruke 3-30-300 regelen i grønnstrukturutviklingen, vil det også etter hvert være mulig å sammenligne Stavanger med andre byer.
Det er utført en kartanalyse for trekronedekning for hver grunnkrets i Stavanger. Det er også utført analyse på hvor mange innbyggere som har tilgang til grønne områder større 5 daa innenfor 300m fra sin bolig. Resultatet viser at 89% av innbyggerne har tilgang til grøntareal, men bare 84% har tilgang til kommunalt grøntareal. 11% av befolkningen har ikke tilgang til grøntareal innenfor 300m fra boligen.
I det videre arbeid med 3-30-300-regelen i Stavanger må det avklares nærmere hvordan vi skal forstå målsetningen og hvordan det skal måles Som første steg skal det foretas nærmere analyser på 3 trær i synsrekkevidde, 30% krondekning i nabolaget og nærhet til grøntområde for nabolagene.
Grøntareal i planer større 5 daa |
Antall innbyggere |
Prosentandel |
Mer enn 300 meter avstand til grønne areal. |
14376 |
11 % |
Grønne arealer, statlig sikra i annet eie innenfor 300m |
695 |
1 % |
Grønne areal, grøntstruktur i annet eie innenfor 300m |
6331 |
5 % |
Friområde eller annet formål tilgjengelig etter friluftsloven innenfor 300m |
745 |
1 % |
Grønne areal i kommunalt eie innenfor 300m |
112849 |
84 % |
Sum befolkning |
134995 |
100 % |
5.3.2 Universell tilgjengelighet i grønnstruktur og uteområder
Universell utforming skal være en integrert del av en helhetlig utforming og ikke en særtilrettelegging. Hovedmålet er å oppnå likestilling og deltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne ved å fjerne barrierer. Mens tilgjengelighet for funksjonshemmede kan oppnås gjennom spesielle løsninger, forutsetter universell utforming at hovedløsningen skal imøtekomme alle brukeres behov.
Det skal tilrettelegges for brukergrupper med ulike fysiske mestringsevner i nærmiljøet. Det skal finnes tilbud til alle i grønnstrukturen. Universell utforming skal alltid vurderes, samtidig som det må være en god balanse mellom tilrettelegging og bevaring av steds- og naturkvaliteter, som kan skyldes topografi, landskap og sårbart naturmangfold.
Kommunen gjennomførte i 2022 kartlegging av de 52 hverdagsturene og tilgjengeligheten for rullestol, elektrisk rullestol og synshemmede etter Statens kartverks metodikk for kartlegging av tilgjengelighet til friluftslivsområder. Det vil være viktig å fortsette kartleggingen av uteområdene i nærmiljøene og sikre at det er universelt utformede uteområder i alle nærmiljø. Allerede i planprosesser må det settes av nok avsatt areal til å skape gode universelle uteområder. Det må også avklares hvilke brukergrupper som skal ivaretas i utviklingen av en lekeplass. I områder der mange ferdes må en sikre at flest mulig av innbyggerne kan dra nytte og glede av de uteområdene og ferdselsårene som kommunen har.
Universelt utformede offentlige toaletter, også i friluftslivsområdene, er et absolutt krav dersom Stavanger kommune skal bli mer aldersvennlig innen 2029, jf. temaplan universell utforming.
5.4 Mangfold av funksjoner og opplevelser
Delmål: Skape gode og flerfunksjonelle møte- og aktivitetsarealer basert på eksisterende stedskvaliteter. |
Stavangers offentlige grønne rom spenner fra lekeplasser og fine parker med høy opparbeidelsesgrad og intensivt vedlikehold, til natur- og landskapsparker med mindre grad av opparbeidelse og tilrettelegging og med ekstensiv skjøtsel. Alle er like viktige for å gi byen et grønt preg. De tilbyr hver sine kvaliteter og skal vedlikeholdes og utvikles med omtanke. Nettopp variasjonene i de grønne rommene er en styrke som skal tas vare på. Disse anleggene rommer sosiale møteplasser, naturopplevelser, det nære friluftslivet og muligheter for fysisk aktivitet og vakre opplevelser.
Et trygt lokalmiljø med gode, sosiale møteplasser for folk i alle aldre, kan være med på å styrke tilhørigheten i nabolaget og skape grobunn for gode opplevelser. Det er derfor viktig å sikre og videreutvikle møteplassene, slik at de er attraktive og folk får lyst til å bruke dem. Flerfunksjonelle møte- og aktivitetsarealer skaper mulighet for rekreasjon, ulike aktiviteter og sosial kontakt for flere og ulike brukergrupper samtidig. Slike møteplasser kan utvikles i parker, lekeplasser, skolegårder, kolonihager osv.
Flerfunksjonelle møte- og aktivitetsarealer stiller krav til både teknisk kvalitet, mangfold av muligheter, tilgjengelighet og ikke minst til godt vedlikehold og renhold. Estetisk god utforming, bruk av variert vegetasjon, skjerming mot vind, muligheter for opphold under tak og belysning og opplevelse av god sikkerhet bidrar til attraktive møteplasser for alle. Både for utvikling av nye og forbedring av eksisterende anlegg, er det viktig å finne ut hvem brukerne er og hvilke typer møteplasser det er behov for. Da kan en tilrettelegge best for flere brukergrupper og behovene i nærmiljøet. Små arealer, som lommeparker, kan derimot ikke romme aktiviteter for alle, men de kan supplere hverandre og samlet sett gi et tilbud av forskjellige aktiviteter in nærmiljøet.
Behov og ønsker for tilrettelegging for ulike aktiviteter er mangfoldig, og med begrenset grøntareal vil det være nødvendig å kombinere ulike aktiviteter. Sambruk av arealer og flerfunksjonelle anlegg forutsetter at anlegg må tåle mer intensiv bruk. Å tilrettelegge for ulike brukergrupper på forskjellige tider av døgnet kan lette på presset. Det er ikke alle areal i grønnstrukturen som egner seg for sambruk, slik som naturområder. For å opprettholde en god grønnstruktur er det viktig at natur og vegetasjon bevares og styrkes for å ivareta naturmangfoldet i byen.
For nye trender og former for friluftsaktiviteter kan det være vanskelig å finne arealer for fysisk plasskrevende aktiviteter i grønnstrukturen i byen, og det vil være nødvendig å ha tilgang til nye arealer. Heller ikke alle aktiviteter lar seg kombinere så godt med andre uten at det fører til konflikter. For spesielle aktiviteter som kun har en begrenset brukergruppe, må det derfor vurderes hvor i byen det er riktig å lokalisere disse (f.eks. tennis, frisbeegolf ol.).
Det kan ikke tilrettelegges for alle aktiviteter på alle steder. Støyende aktiviteter må f.eks. ta hensyn til avstand til nabolaget, og naturlig terreng og vegetasjon kan begrense arealutnyttelse for enkelte aktiviteter.
Et strategisk styringsdokument for de grønne områdene (parkstrukturplan) vil kunne avdekke behovene for ulike funksjoner i en større sammenheng, og bidra til riktige prioriteringer og tilbud i hele kommunen.
Lekestrategi for lekeplassene i Stavanger kommune er styringsdokumentet som viser hvordan Stavanger vil sikre et attraktivt tilgjengelig møteplass- og leketilbud i hele kommunen. Lekestrategien stiller miljø- og kvalitetskrav, krav til økt vegetasjonsbruk samt fokus på informasjon. Strategien legger opp til at lekeplasser planlegges med møteplassfunksjon og anbefaler en programmering med 30% grønnstruktur, 35% tilgjengelig for alle og 30 % aktiviteter med varierte motoriske utfordringer på lekeplassene. Lekeplassenes funksjon skal vurderes og prioriteres i kommunedelsvise handlingsplaner. Ved avvikling av lekeplasser i nærområdene bør arealet likevel opprettholdes med grønne formål. Dette kan gi mulighet for økt natur, møteplasser, dyrking eller andre aktiviteter som mangler i nærmiljøet. Det ligger mange muligheter i utforming av små og store arealer til mer bynatur. Dette er viktige leveområder og spredningskorridorer for ulike planter og dyr. Det er også viktig å beholde slike areal til bruk for naturbaserte løsninger.
Prinsipper
|
|
5.4.1 Urban dyrkning og kolonihager
Urban dyrkning eller bynært landbruk innebærer flere former for dyrkning i bynære strøk, f.eks. nabolagshager, kolonihager, parsellhager, skolehager eller andelslandbruk. Alle dyrkningsformer og -initiativer kan bidra til sosialt møtested i nabolaget, til kunnskap om matproduksjon og til at grå områder blir triveligere og grønnere for både mennesker, innsekter og dyr. Dyrkningsformene skiller seg fra hverandre i hvor tilgjengelig arealene er for allmennheten og om de har ideelt eller kommersielt formål.
I dag er det gitt 13 arealtillatelser til private for nabolagshager i friområdene. Nabolagshagene skal ikke virke privatiserende, og nabolagshagene står selv ansvarlige for all opparbeidelse av hagen, også økonomisk. Stavanger kommune har en målsetting om å tillate flere nabolagshager i offentlige friområder.
Andelslandbruk faller ikke innenfor formål offentlig friområde, men er tillatt på areal regulert til LNF. Det er i utgangspunktet en økonomisk modell som skal gi bonden større sikkerhet og flere hender i arbeid, men kan også virke positivt på folkehelsen, både fysisk og psykisk. Det et prøveprosjekt for andelslandbruk i et friområde på Storhaug. Kommersielle dyrkningsprosjekter i offentlige friområder er ikke forenlig med gratisprinsippet, da deltakerne betaler for å benytte seg av tilbudet, og prosjektet skal derfor evalueres etter endt avtaleperiode. Det er ønskelig med flere andelslandbruk på landbruksareal som kommunen eier.
For at bynært landbruk skal fungere, krever det innsats fra enkeltpersoner og en grunnleggende forståelse for planter og kretsløp. Det kan være behov for veiledning og kurs, i tillegg til økonomisk støtte til de som ønsker å starte opp. Gausel fritidsgård, som er tilknyttet Stavanger friluftssenter, er kommunens besøksgård, der skoler og barnehager kan lære å dyrke og høste. I tillegg er gården åpen for besøkende, hvor barnefamilier og andre kan møte gårdsdyr. Det er gratis å besøke gården.
En kolonihage er en samling dyrkningsparseller på kommunal grunn som drives i fellesskap av flere leietakere. De er ansvarlige for fellesområder og felles bygninger, men driver hver sine parseller og dyrker der det de finner for godt. Stavanger har i dag fire kolonihager fordelt på tre bydeler. Ventelistene på kolonihageparseller er lange. Det skal derfor utredes muligheter for flere kolonihageparseller, f.eks. ved bedre utnyttelse innenfor eksisterende kolonihager. Det skal også utredes muligheter for flere parsellhager.
Alle kolonihager ligger i tilknytning til friområder eller ved grønne spaserdrag, skal være offentlig tilgjengelige og oppfattes som en del av grønnstrukturen. Per i dag er de kun åpne for publikum i sommerhalvåret og med åpen kafé på søndager. Kolonihagenes funksjon som rekreasjonsanlegg som verdifulle friområder for naboskapet skal styrkes videre.
5.5 Kvalitet og trygghet
Delmål: Sikre kvalitet, stedsidentitet og trygghet i de grønne områdene. |
Kvalitet i de grønne områdene er hvordan brukernes krav og forventninger er tilfredsstilt, og vil være forskjellig for ulike brukergrupper. Opplevelse av kvalitet og trygghet avhenger av flere faktorer.
Fasiliteter som benker, sitteplasser, belysning, informasjon og tilgjengelige toaletter i nærheten, er viktig for å sikre funksjonalitet og brukervennlige grønne områder.
Regelmessig vedlikehold er nødvendig for å opprettholde attraktiviteten og funksjonaliteten til grønne områder over tid, og for å redusere behov for rehabilitering. Renhold er en viktig faktor for at anleggene skal oppfattes som velstelte. Ressursene for vedlikehold må styres, slik at viktige og mye brukte anlegg prioriteres.
Integrasjon av stedsidentitet og stedsspesifikke elementer, for eksempel historiske referanser eller lokal kunst, bidrar til å styrke tilhørigheten til grønne områder blant lokalsamfunnet. Gamle trær er viktige for opplevelse og tilhørighet gjennom generasjoner. God og trygg tilrettelegging bidrar til økt fysisk aktivitet og god folkehelse.
Forutsigbarhet i utformingen av grønne områder, inkludert klare skilt, tydelige stier og oversiktlig design, gir besøkende muligheten til å føle seg trygge og orientere seg enkelt i området. Behov for mer robusthet og kvalitet kan føre til en mer urban opparbeiding, slik at naturlige elementer går tapt. En variasjon av ulik opparbeidelsesgrad og naturinnhold dekker kvalitetsbehov for de fleste.
Store arealer er en særlig kvalitet for grøntstrukturen, siden dette gir en kontrast til den trange byen, og gir mulighet for kombinerte funksjoner. Små grøntareal kan ikke alltid veies opp av økt opparbeidelse og kvalitet på utstyr og materialbruk.
Riktig belysning av grønne områder bidrar til økt bruk av anleggene, samt økt grad av trygghet ettermiddag og kveld i den mørke årstiden. Belysningen bør imidlertid balanseres med hensyn til miljøpåvirkning, som å unngå forstyrrelse av nattehimmel og påvirkning på naturmangfoldet. Ved å tilpasse belysningen til omgivelsene, kan man opprettholde en trygg og inviterende atmosfære i grønne områder.
Tiltak for å redusere støv og støy er særlig viktig fordi det er mange anlegg som blir påvirket av trafikkerte veier.
Prinsipper
|
|
5.5.1 Belysning
Å være ute en klar natt med stjernehimmel er en flott opplevelse. Det er derfor et viktig mål å bevare områder for å oppleve stjernehimmelen. På den andre siden er belysning en viktig del av tilrettelegging for å skape trygghet og universell tilgjengelighet. I den mørke årstiden vil det være behov for lys på lekeområder og aktivitetsarealer. Det skal derfor alltid foretas en helhetlig vurdering av et område for å sikre bruk av riktig mengde lys.
Riktig belysning er også viktig for turveier som ledes gjennom vegetasjonsområder. Turveien skal oppleves trygg, samtidig som biologisk mangfold skal ivaretas. Ved etablering av ny belysning i friområder, skal det gjøres en vurdering av naturmangfoldet på stedet og hvilke hensyn som bør tas. Belysningsplan for turveier med handlingsprogram gir en målrettet prioritering av turveier som skal belyses.. Belysning øker bruk av turveiene til fysisk aktivitet og gange.
Fremtidig belysning må ta hensyn til trygghet, naturmangfold og opplevelse, samtidig som en unngår lysforurensning. Nye belysningsanlegg skal følge en ny “Belysningsnorm for Stavanger kommune”. Belysningsnormen skal sette krav til kvalitet på all belysning på offentlige uteområder, som friområder, parker, skoler og barnehager. I belysningsnomen må det fastsettes prinsipper for hvilke anlegg som skal belyses og for type belysning. Normen må også differensiere mellom belyste og ikke belyste områder der opplevelsen av nattehimmelen og naturmangfold bevares. Når ny belysning på turveier skal anlegges, er det viktig at behovet vurderes i hvert enkelt tilfelle. På turveinettet i Stavanger skal dimmetabell for Stavanger kommune benyttes. Det betyr at i bestemte områder kan belysningsanleggene i tillegg til å dimmes ved gitte tidspunkt, skrus helt av ved gitte tidspunkt på nattestid.
5.6 Bynatur
Delmål: Fremme bynatur ved å ta vare på og øke naturinnholdet (kvalitet og kvantitet) i byen og tettstedene. |
Med bynatur menes det biologiske mangfoldet i byen eller i tettstedet som bidrar til naturopplevelse, leverer økosystemtjenester, og er en del av byens økosystem. Naturen i byen har en mindre skala og et mindre mangfold enn de store friområdene, og kjennetegnes først og fremst av at den er sterkt påvirket av mennesket. Arter kan likevel tilpasse seg økosystemer, og en kan også finne artsrike lommer i byen.
Å ta vare på naturen i byen er like viktig for menneskene som bor i byen som for biologisk mangfold. Bynatur er viktig for folks helse og livskvalitet, og kan bidra til å gjøre bymiljøet mer robust i møte med klimaendringer som å rense lufta, redusere støy og dempe flom. I tettbygde strøk er kantsoner og korridorer viktige spredningsveier for planter og dyr, og de utgjør et nettverk av grønne arealer med kort avstand og variert størrelse og kvaliteter er økologisk robuste. Trær som punktelement kan binde sammen grønne arealer i en tett by, samt være vokse- og levested for sopp, moser, lav, insekter og fugler.
Byromsstrategien har også til formål å følge opp på Klima- og miljøplanen sine mål. Strategien skal danne grunnlag for sikring av en gangvennlig by med gode grønne byrom som gir naturopplevelser for alle brukergrupper. Samtidig har Byromsstrategien en egen strategi om økt bynatur som utover opplevelsesverdi, også skal sikre et godt lokalklima, håndtere store nedbørsmengder og bidra til å redusere luftforurensning.
Prinsipper
|
|
5.7 Vann for trivsel og sikkerhet
Delmål: Bruke naturbaserte løsninger for overvann som kvalitet og ressurs. |
Naturbaserte overvannsløsninger tar utgangspunkt i naturens økosystem og egne løsninger for å håndtere nedbør og avrenning, basert på bruk av vegetasjon, bekker, løsmasser og terreng. Grønne områder og arealer er viktige for håndteringen av overvann og flom gjennom å forsinke, fordrøye, magasinere og lede. Løsningene kan omfatte gjenåpning av bekker, etablering av grønne tak, åpne vannrenner, regnbed og oversvømmelsesarealer. En åpen naturbasert overvannshåndtering gjennom vegetasjons- og bekkeløsninger vil være en ressurs som miljøskapende element ved å bidra positivt til naturmangfold, ivaretakelse av landskapselementer, økosystemtjenester, opplevelse, lek og folkehelse. I tillegg vil slike løsninger bidra til å avlaste avløpsnettet i møtet med klimaendringene. Sikkerhet og forurensning er viktige forhold som må ivaretas ved økt bruk av vann. Naturbaserte løsninger må ligge som premiss for all planlegging og prosjektering. Håndteringen av overvannet skal være en integrert del av anlegget, inngå i helhetsuttrykket og støtte opp om funksjonen til arealet som rekreasjons- eller lekeareal. Dersom andre løsninger velges, skal det begrunnes hvorfor naturbaserte løsninger er valgt bort.
Prinsipper
|
|
5.8 Skolegårder
Delmål: Styrke og videreutvikle skolegårder som viktige møteplasser i nærmiljøet |
Krav om størrelser, funksjoner og utforming av kommunens skolegårder omtales i areal og kvalitetsnorm for skoler. I Grønn plan ser vi på skolegården som en viktig del av grønnstrukturen i nærmiljøet. Utover sin funksjon skolegårdene har i skoletiden, fungerer de som viktige sosiale arenaer og møteplasser for barn, ungdom og familier også utenom skoletid. Flerbruk og sambruk av skolenes utearealer bør derfor styrkes.
En skolegård ligger oftest sentralt i bydelene, og når den er tilrettelagt for lek og opphold i tråd med skolens behov, gir den en fysisk og sosial arena til barn og ungdom som ikke deltar i organiserte aktiviteter. Skolegårdene er åpne hele døgnet, men har begrenset tilgang for allmennheten i skoletiden. Prosjekt skolegårder, som startet i 2007, bidrar til en systematisk kvalitetsheving av skolegårdenes utforming og innhold.
I de tett bebygde bydelene er det begrenset areal og det kan være utfordrende å finne plass til alle behov. Ved å se på nye løsninger kan det utvikles en sambruk av flere aktiviteter og naturområder, der skolegårder ligger i tilknytning til eksisterende eller fremtidig mulig grønnstruktur. Selv om friområder ikke blir en del av skolegården, vil sambruk kunne gi synergier som kan imøtekomme både skolens og nærmiljøets behov gode møteplasser. Muligheter for vegetasjon, tak og flere universelle sitteplasser i skolegårdene er noe som vil kunne gi økt attraksjon. Forskning, f.eks. NORDGREEN, viser at natur er viktig for konsentrasjonen og trivsel, i tillegg til å være konfliktdempende i skolegårdene.
Prinsipper
|
|
6. Strategi for friluftsliv
Friluftsliv defineres som "opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden, med sikte på miljøforandring og naturopplevelse" (Meld. St. 18 (2015-2016) Friluftsliv). Friluftslivet er variert og kan utøves mange steder: i nærmiljøet der folk bor, i kulturlandskapet, i større naturområder, i strandsonen og på sjøen. Enkel aktivitet i frisk luft som lek, sosialt samvær og rekreasjon regnes også som del av friluftslivet.
Friluftsliv skal være en lavterskelaktivitet som flest mulig kan utøve i hverdagen. For mange er det å ha mulighet til å drive et aktivt og variert friluftsliv i eget nærområde, sommer som vinter, viktig for god livskvalitet og folkehelse. Turgåing er folks foretrukne form for fysisk aktivitet.
Friluftslivsområdene i Stavanger kommune har stor variasjon i karakter, naturtype, størrelse, tilgjengelighet og opparbeidelsesgrad. For befolkningen gir dette mange muligheter for attraktive friluftsaktiviteter i hele kommunen.
Mange turområder har stor verdi for friluftsliv fordi de er tilrettelagte med merkede stier eller turveier, dagsturhytter, gapahuker, benker, informasjon med mer. Andre områder har stor verdi fordi de ikke er tilrettelagt. Det er viktig at friluftslivet skjer på en skånsom og naturvennlig måte, for å ta vare på naturmangfold, landskap og landbruksverdier.
Vi skiller mellom tilrettelegging og tilgjengelighet for friluftslivet. Tilrettelegging for friluftsliv handler om fysisk tilrettelegging i områdene, mens tilgjengeligheten til et friluftslivsområde er hvor tilgjengelig området er for ulike brukergrupper.
6.1 Målsetninger og innsatsområder for friluftsliv
Mål: Alle skal ha gode muligheter for et variert friluftsliv i nær- og utfartsområder. |
Følgende innsatsområder er prioritert innenfor friluftsliv:
- Grønt turnett og korridorer
- Tilrettelegging og tilgjengelighet
- Mangfold av aktiviteter og opplevelser
- Sjø- og vannfriluftsliv
- Flere brukere
6.2 Grønt turnett og korridorer
Delmål: Videreutvikle sammenhengende grønne turforbindelser i hele kommunen. |
Turnettet er nøkkelen i den sammenhengende grønnstrukturen og en forutsetning for at folk kommer seg ut. Turnettet fungerer både som transportåre, møtested, aktivitetsanlegg i nærmiljøet eller som turmål. Det er viktig å koble sammen de grå og grønne ferdselsårene i de tettbygde områdene for å gjøre det lett å velge gåing som transport, aktivitet og til nærfriluftsliv.
Miljødirektoratet har opprettet et nasjonalt prosjekt, Ferdselsårer for friluftsliv. Satsing på friluftslivets ferdselsårer skal bidra til at det å gå på tur blir enklere for alle grupper i befolkningen. Bruken av turveier, stier og løyper er gratis, og det er derfor lav terskel for å ta dem i bruk.
For at turgåing skal være tilgjengelig for alle kreves det god plan- og tilrettelegging. Det er økte forventninger til at tilretteleggingen skal møte behovet til flere brukergrupper. Særlig i Rennesøy og Finnøy kommunedeler er det større behov for tilrettelegging for friluftsliv, for eksempel merking av stier og bedre opparbeiding av turforbindelser. Sikring av friluftsområder og turstinett i kulturlandskapet som bygger på samarbeid med grunneiere blir et viktig ledd i friluftslivsforvaltningen fremover.
Tilrettelegging av turnettet må skje på en måte som tar hensyn til naturmangfoldet og verdiene landbruket skaper i kulturlandskapet. Temakart tur i kommuneplanens arealdel gir oversikt over ulike tilrettelagte og nye turmuligheter i byområdet (se figur 18). I Grønn plan er dette kartet supplert med eksisterende og framtidig turnettet i Rennesøy og Finnøy kommunedel (se også kap. 8). Dette kartet skal legges til grunn for videreutvikling av turnettet i kommunen. Det er viktig å differensiere tilretteleggingen utfra lokale verdier og premisser. Hele turnettet består av turveier, turforbindelser i gater, merkede turstier og tråkk. Man bør også se på muligheten for tilrettelegging av enkle stier også i byområdet ved å velge ut noen områder som ikke skal ha turvei. Alle skal ha tilgang til turnett, men det skal ikke tilrettelegges turveier eller turstier alle steder. Det vises til 2.16 Bestemmelser og retningslinjer for turveier, turstier og turforbindelser (turnett) i kommuneplanens arealdel.
Det vises også til kap. 5.2 om sammenhengende grønnstruktur og manglende korridorer forbindelser i byområder.
|
|
6.2.1 Plan for friluftslivets ferdselsårer i Stavanger
Miljødirektoratet har satt i gang et prosjekt hvor de ønsker at kommunene lager planer for friluftslivets ferdselsårer i egen kommune etter felles mal, M-1292 Plan for friluftslivets ferdselsårer. For å kunne tilrettelegge for et godt tilbud av ferdselsårer for friluftslivet er det viktig at kommunen har kunnskap om hvilke ferdselsårer kommunen har, hvilke behov de dekker og hvordan de kan utvikles på en bærekraftig måte for å skape mer aktivitet.
I Grønn plan del 1 er det utarbeidet kart med alle turveier og turforbindelser i byen og viktige turstier i kulturlandskapet på øyene. Temakart tur som er del av kommuneplanens arealdel viser et differensiert turnett i byen. For alle turforbindelser som inngår i 52 hverdagsturnettet er det i tillegg kartlagt tilgjengelighet for rullestolbrukere og synshemmede, samt registrert noen fasiliteter som gapahuker, grillplasser, parkeringsplasser m.m. For å kunne søke tilskudd til prosjekter for tilrettelegging av ferdselsårer, må det utarbeides et kart over kommunens eksisterende og framtidige ferdselsårer etter mal fra Miljødirektoratet. Kartet gir grunnlag for å avdekke og vurdere viktige målpunkt og sammenkoblinger av turvei- og stinettet i kommunen. Underlaget vil være grunnlag for prioritering av tiltak for å ivareta og utvikle stier, turveier, løyper og leder som er viktige for utøvelse av friluftsliv i Stavanger. Temakart turnett Grønn plan viser mulige fremtidige turforbindelser, i tillegg til eksisterende skal være grunnlag inn i arbeidet med kommunens ferdselsårer.
Plan for friluftslivets ferdselsårer supplerer kartlegging og verdisetting av friluftsområdene som kommunen har ferdigstilt for alle kommunedeler fra 2019 til 2022.
6.3 Tilrettelegging og tilgjengelighet
Delmål: Tilrettelegge for enkel og god tilgang til friluftsområder og strandsonen, som tar hensyn til stedskvaliteter. |
Tilrettelegging kan redusere barrierer og gjøre terskelen lavere for å drive et aktivt friluftsliv. Det kan også bidra til økt variasjon i type aktiviteter, som treffer ulike interesser, gir varierte opplevelser og ulike former for læring. Samtidig som tilrettelegging er positivt er det viktig å opprettholde natur- og opplevelseskvaliteter, allemannsretten samt tilgang til områder som ikke er særlig tilrettelagt.
I kommuneplanens arealdel er det bestemmelser om tilrettelegging og tilgjengelighet (universell utforming), jf. 1.11.5.
Miljødirektoratets veileder M-1326/2019 Naturvennlig tilrettelegging for friluftsliv beskriver viktigheten og ulike former for tilrettelegging. Gjennom naturvennlig tilrettelegging oppnås økt deltakelse i friluftslivet med så liten miljøbelastning og så små inngrep i naturmiljøet og kulturlandskapet som mulig, samtidig som naturmangfoldet og kvaliteten på friluftslivsopplevelsen ivaretas. I et bredt miljøperspektiv innebærer det også at en er bevisst den totale ressursbruken, transportbehov, klima- og forurensningsproblematikk og at friluftslivet utøves innen rammene av en bærekraftig utvikling.
Miljødirektoratet skiller mellom fysisk tilrettelegging som er tilretteleggingstiltak ute i områder, og alternativ tilrettelegging som er ulike former for informasjon, som for eksempel kart og annen turinformasjon, holdningsskapende arbeid, opplæring og veiledning og kollektivtransport eller gang- og sykkelveier som alternativ og supplement til parkeringsplasser.
Eksempler på tilrettelegging
Turveier, stier og løyper |
Stupebrett |
Gjerdeklyvere |
Broer, trapper, ramper og klopper |
Gapahuker |
Belysning |
Merking og skilting |
Bord og benker |
Parkeringsplass |
Søppelbeholdere |
Griller og bålplasser |
Leke- og treningsapparater |
Brygger og fortøyningsbolter |
Gjerder og rekkverk |
Toaletter og andre bygninger |
De mest tilrettelagte områdene i Stavanger ligger i grønnstrukturen i byen eller i tettstedene. Utenfor byggesonen er tilretteleggingen mer begrenset eller mangler helt. Her gjelder også allemannsretten for utmark.
En av hovedutfordringene for grønnstrukturen i Stavanger er å ta vare på de grønne områdene, tilrettelegge dem og gjøre dem tilgjengelige for allmenn bruk uten at naturkvalitetene ødelegges.
Noen områder har verdi for friluftsliv fordi de er tilrettelagt, mens andre områder har verdi fordi tilretteleggingsgraden er lav. De siste årene ser en at bruken av områdene i Stavanger har økt, og det har blitt mer slitasje. Det kommer også flere ønsker om å tilrettelegge med ulike aktivitetsanlegg som for eksempel frisbeegolf, badstuer, terrengsykling, og ulike fasiliteter som toaletter og mer belysning. I de ytre kommunedelene er det behov for mer tilrettelegging for friluftsliv, for eksempel merking av stier, bedre opparbeiding av turforbindelser eller opparbeiding av parkeringsplasser. Det er en utfordring at kollektivtilbudet med buss og båt, er begrenset. Mange av turområdene på øyene er ikke tilgjengelige med annet enn bil eller egen båt, særlig i helgene. Dette påvirker også muligheten til å benytte sykkel som transportmiddel til turområdene.
Arealbehovet og bruken av områdene blir større, og prioritering av arealer til nye aktiviteter og mellom aktiviteter byr på utfordringer. Det er derfor behov for differensiert tilrettelegging for å skåne natur, og for å unngå brukerkonflikter. Det er viktig at brukerne av friluftslivsområdene opptrer hensynsfullt både ovenfor hverandre, naturen, beitedyr og grunneierne de er gjest hos. For å oppnå dette er det viktig med god informasjon, både på kommunens nettsider, gjennom kampanjer og på informasjonsskilt ute ved innfallsporter til områdene.
GOD BALANSE MELLOM OMRÅDER MED OG UTEN TILRETTELEGGING (kilde: Miljødirektoratets veileder M-1326/2019 Naturvennlig tilrettelegging for friluftsliv) |
|
Tilrettelegging bør vurderes når man ønsker å: |
Tilrettelegging bør unngås når: |
|
|
Prinsipper
|
|
6.3.1 Tilgjengelighet
Kommunen vil sikre enkel og god tilgang til friluftsområder og strandsonen. Alle skal gis mulighet til naturopplevelser, uansett funksjonsnivå og alder. Det blir flere eldre i samfunnet, og det er viktig å ha nærfriluftområder der en kan være aktiv lengst mulig. For å finne en god balanse mellom tilrettelegging, bevaring og opplevelse, er det viktig å være bevisst på hvilke områder som lar seg tilrettelegge, uten at dette medfører store inngrep i landskapet og naturen. Dette kan være en utfordring. Siden friluftsliv er særlig tett knyttet opp mot natur- og landskapskvaliteter, må universell utforming av områder vurderes opp mot om dette vil påvirke disse verdiene. Som alternativ til fysiske tilpasninger, bør det også vurderes alternative tilbud i friluftsområder.
Når det gjelder naturområder er mange universelt tilgjengelige i dag, men informasjon om dette er ofte ikke tilgjengelig. I 2022 ble alle 52 hverdagsturene kartlagt mtp. tilgjengelighet. Resultatet ga en rekke forbedringspunkter, som tas med i det videre arbeidet med å sikre at uteområdene i kommunen er tilgjengelige for flest mulig. Ved utbedringer og tilrettelegging av turnettet vil det være elektrisk rullestol og friluftslivkrav som tas som utgangspunkt for områder som skal tilrettelegges universelt, jf. veilederen til Statens kartverk. Informasjon om tilgjengelighet på hverdagsturene skal innarbeides i det digitale kartet på kommunens nettside. Se også kap. 5.3 God dekning og tilgjengelighet.
6.3.2 Differensiert tilrettelegging for friluftsliv
Da det er svært mange ønsker for tilrettelegging og mange brukere, er det behov for å lage en overordnet strategi for differensiert tilrettelegging av områder for friluftsliv. Med dette mener en differensiert grad av tilrettelegging på ulike områder som naturområder, strandsone, kulturlandskap, grønnstruktur og aktivitetsanlegg, og for fasiliteter i disse områdene. Brukertrykket må ledes til områder som er tilrettelagt for bedre å tåle økt press. Strategien skal også definere hvor en ikke skal ha tilrettelegging, av blant annet hensyn til naturen. Detaljerte strategier og analyser skal/kan inngå i disposisjonsplaner for enkeltområder.
Stavanger kommune mottok våren 2022 henvendelse fra Norges speiderforbund om å finne areal som passet til to speiderarrangement, Roverway 2024 og Speiderlandsleir 2025. Det var ønske om en permanent leirplass, da det er lite bærekraftig å legge til rette med midlertidige tiltak for hvert arrangement. Det ble derfor vedtatt å oppgradere infrastrukturen på Lundsneset med drikkevann, utslippsledninger/septik, strøm og utvidede turveier for framkommelighet med utrykningskjøretøyer. Dette gjør at flere kan ta i bruk Lundsneset friområde til slike formål i framtida, samtidig som det gjør området mer robust til å ha slike arrangement. I prosjektet blir det også bygd to universelt utformete offentlige toaletter som er tilgjengelige for allmennheten, blant annet i nærheten av dagsturhytta på Nyneset.
6.3.3 Toaletter i friområder
Tilgjengelighet til toaletter er en viktig faktor for mange mennesker som besøker grønne områder. Dette gjelder spesielt for familier med barn, eldre mennesker og personer med spesielle behov. Velholdte og tilgjengelige toaletter er essensielle for å sikre en positiv opplevelse og for å oppmuntre til lengre opphold i grønnstrukturen.
Statuskartlegging av toaletter i 2023 viser at det i dag er 24 offentlige toaletter i kommunale friområder, på større badeplasser og i parkområder i Stavanger. Kun 12 av toalettene oppfyller kravene for universell utforming. Kommunen bør ha som mål å få flere universelt tilgjengelige toaletter i friområdene. Kart på hjemmesiden til kommunen viser offentlige toaletter i Stavanger.
To nye universelt utformede toaletter settes opp på Lundsneset i 2024. Det er også vedtatt å tilrettelegge med toalett i Kvitevika badeplass på Finnøy, ved Trollskogen på Hundvåg og ved Store Stokkavatnet sørøst. For Sjøparken vurderes oppgradering av eksisterende toalett og nytt toalettbygg. For Møllebukta vil muligheter for et nytt, universelt toalett ses i sammenheng med videreutvikling av området ifm. sjøsportsenter og vikingsenter.
I forbindelse med nye prosjekter i friområder, parkområder og badeplasser må tilrettelegging med toaletter vurderes. Følgende prinsipper skal legges til grunn for vurdering av tilrettelegging med toalett i flere områder framover:
Prinsipper for toaletter
|
6.3.4 Parkeringsplasser og bedre kollektivtilbud
I byen er det tilrettelagt med parkeringsplasser ved flere av innfallsportene til turområdene, mens det på øyene er få tilgjengelige parkeringsplasser. Dette skaper utfordringer ved at biler parkerer i gårdstun eller slik at framkommeligheten for bonden til landbruksområder blir sperret. I byen ser en at det er utfordringer med parkeringskapasitet på noen områder, f.eks. Sørmarka. Ved tilrettelegging for friluftsliv, må det tenkes gjennom behovet for å opparbeide parkeringsplasser. Dette må også være en del av planarbeidet/mobilitetsplanen ved nye reguleringer. Som hovedprinsipp bør det legges til rette for at turen kan starte hjemmefra eller fra kollektivstoppesteder, men på grunn av lite kollektivtilbud til flere av turområdene, vil det likevel være behov for parkering på flere steder.
Parkering for turområdene på øyene må utredes nærmere, bl.a. også prinsipper for betaling. Friluftsloven regulerer muligheten for å ta betalt for tilgang til friluftslivsområder. Det er kommunen som avgjør om man skal kunne kreve slik avgift. Allemannsretten er et gratis gode, og det er viktig å bidra til at alle kan utøve friluftsliv uavhengig av økonomi. En ønsker derfor som hovedregel å jobbe for at friluftslivet i Stavanger skal være gratis. I enkelte tilfeller kan det likevel forsvares å ta en lav pris for enkel og nødvendig tilrettelegging. Kommunen vil som del av arbeidet med parkering, kontakte Rogaland fylkeskommune om prinsipper for betaling for parkering. Ved tilrettelegging for parkering skal Miljødirektoratets veileder M-1326 sine hovedpunkter for naturvennlig tilrettelegging med parkeringsplasser følges.
Kollektivtransport til turområder
Transport til friluftslivsområder er grunnleggende for å kunne drive et aktivt friluftsliv. Dette bør skje på en miljøvennlig måte, som ved gåing, sykling eller bruk av kollektivtransport. Kollektivtilbudet til flere av friluftslivsområdene i kommunen er for dårlig. Dette gjelder særlig på øyene, der det ikke er et kollektivtilbud til alle steder eller dette mangler i helgene. Mangelen gjelder både buss og båt, og på grunn av tunneler, vanskeliggjør dette også muligheten til å benytte sykkel til friluftslivsområdene.
Nasjonal handlingsplan for statlig sikring og tilrettelegging av friluftslivsområder beskriver som et mål at en større andel av områdene som sikres utenfor byer og tettsteder skal ha mulighet for atkomst med kollektivtransport. Regionalplan for friluftsliv og naturforvaltning (Ute i Rogaland) har også som mål å forbedre kollektivtilbudet til friluftslivsområder i fylket. Et forbedret kollektivtilbud vil ha stor betydning for å komme ut til øyene, og viktige utfartsområder som Fjøløy, helleristningsfeltet på Austre Åmøy, Rennesøyhodnet, dagsturhytta på Fogn, turstiene på Finnøy, Sjernarøyene med flere. Dette er også påpekt i næringsprosjektet «Helårsturisme», der kommunene i storbyregionen og Rogaland fylkeskommune samarbeider for å gjøre regionen mer attraktiv for opplevelsesturisten. Her kommer det fram at kollektivtransport er viktig, og en mangel per i dag, for både kommunens innbyggere og for regionen som reiselivsdestinasjon for fotturisten eller sykelisten.
Kommunen har ikke et selvstendig ansvar for kollektivtilbudet, men vil i det videre arbeidet være en pådriver for å få til et bedre kollektivtilbud til friluftslivsområdene i kommunen. Det må videre jobbes for tilrettelegging fra busstopp/kai til friluftsområde, gjennom grunneieravtaler, merking, informasjon og eventuelt utlånstasjoner for sykler.
6.3.5 Fjøløy fort
Fjøløy fort er et 270 dekar stort natur- og friluftslivsområde i Rennesøy kommunedel. Området er statlig sikret friluftslivsområde. Landskapet er kupert med kystlynghei, naturbeitemark og svaberg. Området var tidligere et kystfort under andre verdenskrig og senere hovedfort i Rogaland for det norske Sjøforsvaret. All militær aktivitet ble lagt ned i 2009, og området er i dag et populært friområde eid av kommunen. Det er en egen venneforening for Fjøløy fort, Fjøløy forts venner, som kommunen samarbeider med. Kommunen samarbeider også med Stavanger Turistforening og Ryfylke friluftsråd, samt naboer og andre interessenter i området.
Disposisjonsplan for Fjøløy fort gir rammer for fremtidig utvikling og bruk av området og en driftsmodell, med styringsgruppe og samarbeidsgruppe. Det er identifisert nødvendige investeringer for uteområdet, byggene og videreutvikling av området, som må følges opp (jf. figur under). Infrastrukturen på Fjøløy gjør det utfordrende å komme seg til området. Parkeringsplassen er for liten i høysesongen. Adkomstveien fra Mosterøy er smal. Skal det tilrettelegges for økt bruk, må dette tas tak i på flere nivå. Adkomstveien fra Fjøløybrua og busstilbudet bør utbedres.
6.4 Mangfold av aktiviteter og opplevelser
Delmål: Styrke gode naturopplevelser og aktiviteter for ulike brukergrupper. |
Bedre tilrettelegging for friluftsliv i nærmiljøet og ulike aktiviteter forventes å være et godt grep for å stimulere til økt fysisk aktivitet i befolkningen, jf. Helsedirektoratets rapport IS-2167 «Kunnskapsgrunnlag fysisk aktivitet». Tidsbruk er ifølge Helsedirektoratet en viktig årsak og barriere for at aktivitetstilbud ikke benyttes, i tillegg til økonomi. Nærhet til et anlegg eller aktivitetsområder blir da avgjørende for bruken for mange. I tillegg er det viktig at aktivitetene ikke medfører for høye kostnader for brukeren. For mange er det sosiale ved å drive friluftsliv, vel så viktig som å være i aktivitet. Frivillige organisasjoner bidrar med arrangerte turer og friluftslivsdager. Dette kan for mange være startgropen til et aktivt friluftsliv, i tillegg til å holde seg fortsatt aktiv når en blir eldre. Kommunen vil fortsette det gode samarbeidet med frivillige om friluftslivsaktiviteter. Samarbeid med Frilager eller andre utlånsformer for friluftslivsutstyr er også viktig for at økonomi ikke skal være begrensende for å kunne utøve aktiviteter. Økt tilrettelegging for aktiviteter er ofte i konflikt med bevaring av naturkvaliteter, og det må derfor vurderes nøye hva som kan og bør tilrettelegges.
Gåturer er fortsatt den mest foretrukne aktiviteten på landsbasis, jf. figur under. I tillegg er badeturer, båtturer, sopp- og bærturer og fisking aktiviteter som mange holder på med. Årene med koronapandemien har ført til at nærfriluftslivsområdene har blitt ennå viktigere.
Flere nye aktiviteter har blitt populære de senere årene. Eksempler på dette er frisbeegolf, badstuer, terrengsykling m.fl. Noen av aktivitetene er i skjæringspunktet mellom friluftsliv og idrett, men felles for flere av aktivitetene er at de krever tilrettelegging og areal. Arealknapphet i den tett bebygde byen gjør det nødvendig å se på sambruk av arealer. Mange brukere på et lite areal kan føre til konflikter mellom ulike brukere. Det må gjennomføres en kartlegging av aktiviteter og hvilke bruksområder som kan fungere sammen uten å skape konflikter.
Nye aktiviteter og markedsføring for reiseliv fører til etterspørsel fra kommersielle aktører om bruk av friområdene til for eksempel utleie av utstyr, kursvirksomhet og aktivitetsbaserte ferieopplegg. Dette kan ekskludere allmennheten ved å legge beslag på områdene og ta betalt for aktiviteter i de offentlige friområdene, som skal være tilgjengelig og gratis for alle. Det er behov for klare retningslinjer for behandling av slike forespørsler.
Flere anlegg betyr også økt innsats til blant annet vedlikehold. Sammen med økte forventninger til kvalitet, kan dette være utfordrende for forvaltningen. Flere brukergrupper fremmer også ønsker om å etablere bygg som møteplasser og lagringsplasser i friområder. Dette er tilrettelegging som fører til nedbygging av friområdene. Det må alltid vurderes om eksisterende kommunale bygg i friområdene heller kan benyttes og nødvendigheten av tiltaket.
Prinsipper
|
|
6.4.1 Hunder og friluftsliv
Å gå tur med hunden er til mye glede for mange, men kan være konfliktfylt dersom en ikke tar hensyn til andre eller overholder regler. I Norge er det er båndtvang i perioden 1. april–20. august i hele landet. Unntaket er kommunale hundeluftingsområder. Som hundeholder skal en alltid ha hunden under kontroll, både i båndtvangstiden, i hundeluftingsområder og ellers. Dette følger av hundeloven. Slik beskyttes ville og tamme dyr, og en unngår å skremme andre mennesker.
I Stavanger har en i tillegg en lokal forskrift for hundehold, som har som formål:
- å fremme et positivt og ansvarlig hundehold som ivaretar trygghet og alminnelig ro og orden
- redusere konfliktnivå mellom hundeholdere og allmenheten
- forhindre at løse hunder jager bufe på beite
- forhindre at spesielt barn blir skremt av hund
- verne om vilt og viltets leveområde, spesielt under yngling og perioder med ekstraordinære naturforhold.
Forskriften har også bestemmelser om områder med helårig båndtvang og at en skal en skal fjerne ekskrementer som hunden etterlater seg på offentlig sted og andre steder hvor dette er til ulempe eller sjenanse.
Hundeluftingsområder
Kommunen har opprettet åtte hundeluftingsområder hvor hundene løpe fritt hele året (Åsen, Sørmarka, Kvernevik, Ramsvik, Tjensvoll, Tastarustå, Lundsneset og ved Breidablikk). Det er et mål å etablere minst ett hundeluftingsområde i hver by-/kommunedel. Kommunen får henvendelser med ønsker om å ha reserverte tider i hundeluftingsområdene for små hunder. Det pågår en prøveordning i hundeluftingsområdet på Tastarustå, der det er egen tid reservert for små hunder under ti kilo. Småhundtreffet foregår på søndager mellom klokken 10.00-11.00. Denne ordningen skal evalueres, og i denne forbindelse må en vurdere om det skal gjelde for flere hundeluftingsområder.
Områder med helårig båndtvang
I Stavanger kommune er det båndtvang hele året i Rennesøy og Finnøy kommunedeler, friområdet rundt Mosvatnet og i Vålandsskogen, friområdet omkring Litle- og Store Stokkavatnet, Sørmarka, unntatt hundeluftingsområdet sør og sørøst for tunnelen på Motorveien, hele friområdet på strekningen Breivik - Hillevågsvatnet, friområdet omkring Vannassen, friområdet omkring Møllebukta i Hafrsfjord, friområdet på Vaulen, friområdet Badedammen og deler av friområdet Bjergstedparken. I tillegg er det helårig båndtvang på lekeplasser, i skolegårder og på offentlige idrettsanlegg som fotballbaner, kunstgressbaner og friidrettsbaner, på og ved siden av inngjerdete områder med beitedyr og i Stavanger sentrum, Byparken og sentrumshalvøya, begrenset av hele Klubbgata, Kongsgata, Kannikgata, Løkkeveien og Uelands gate. Det er ikke lov å ta med hunder til barnehager og skolegårder i skoletiden.
Behov for informasjon
Til tross for regler om båndtvang mottar kommunen ofte henvendelser om at reglene ikke overholdes. Det er et problem at løse hunder jager både vilt og beitedyr, eller er til sjenanse for andre turgåere. Kommunens viltvakt har fått flere henvendelser om rådyr som er skadd eller drept av hund. Det må jobbes videre med å bedre informasjonen der det er tilrettelagt for turgåing. Dette gjelder særlig i kulturlandskapet med beitedyr og i viktige viltområder. I tillegg må en fortsette med å gjennomføre årlige informasjonskampanjer om båndtvang, samt oppfordre til at brudd på båndtvang meldes til politiet.
En annen utfordring er at folk ikke plukker opp avføring etter hunden eller kaster hundeposer i naturen. Det må også her jobbes videre med informasjon og kampanjer for å unngå forsøpling.
6.4.2 Ridning i friområder
I Norge kan en etter allemannsretten ri på veier og stier som leder til utmark (ikke organiserte rideklubb-aktiviteter), hvis en holder avstand til gårdstun, hus og hytter. I utmark kan en ri etter veier og stier i lavlandet og fritt i høyfjellet. Veien, stien eller terrenget må tåle slik bruk. I verneområder og langs drikkevannskilder kan andre regler gjelde. Grunneier og kommunen kan forby ridning på enkelte strekninger.
Stavanger kommune har i sin forvaltning forholdt seg til at turveiene i friområdene er bygd som gang- og sykkelstier, og at ridning dermed er ulovlig. Turveiene er skiltet forbudt for motorvogn eller skiltet for gående og syklende. Trafikkreglene gjelder for rytter og den som fører ride-, laste- eller trekkdyr. Det er derfor ikke tillatt å ri/leie hest på turveiene. Kommunen har vurdert det slik at en sammenblanding av hesteridning og fotgjengere/syklister er for risikofylt.
Unntak fra disse reglene er gjort i følgende friområder:
Sørmarka
Det er etablert ca. 4,6 km ridestier, der turgåere også har lov til å ferdes, men der hest er prioritert. Ridestiene er skiltet med «Ridesti», og er knyttet sammen med Rogaland rideklubb.
Friheim
Travløype ved Friheim kan brukes til ridning og kjøring med hest. Løypen er ca. 800 m lang. Ferdsel for gående er tillatt, men det er skiltet med hesteløype.
Storhaug
På turveien ved Godalen er det en prøveordning der ridning tillates inntil videre. Tillatelsen forutsetter drift av rideskole ved Storhaug rideklubb. Rytterne skal ri hensynsfullt i skrittfart (gangfart). Rideklubben er ansvarlig for å fjerne hestemøkk. Det tillates ikke å ri på turveien søndager mellom klokken 10.00 - 15.00. Hestene skal ikke bruke metallsko for å unngå slitasje på turveien. Informasjonsskilt er satt opp.
Prøveordning på Storhaug ble evaluert i 2022, og det ble bestemt at en skulle videreføre prøveordningen inntil videre. Her ble det lagt vekt på at det er et få antall hester, samtidig som antall syklister er relativt lavt, noe som trolig medfører færre konflikter. Problematikken rundt hestemøkk er reel, selv om rideklubben rydder raskt opp dersom det blir meldes om hestemøkk.
Det er ikke vedtatt egne ferdselsregler for ridestier Stavanger kommune, men kommune oppfordrer likevel til å følge noen generelle regler.
Nye områder for ridning?
I følge Landbruks- og matdepartementets veileder «Hesten som ressurs – lokal næringsutvikling» er det å kunne ri eller kjøre med hest i trygge omgivelser et etterspurt gode. For mange funksjonshemmede er hesten den eneste eller beste måten de har til å komme ut og oppleve naturen. Når de rir, er hesten deres bein.
Opp gjennom årene har det blitt etterspurt flere områder tilrettelagt for ridning eller kjøring med hest i Stavanger, blant annet rundt Store- og Litle Stokkavatnet, ved Hafrsfjord, Austre Åmøy, Lundsneset og på Askje/Mosterøy. I en by med mange innbyggere og relativt små grønne områder er det mange brukere som må dele på areal (eller turveier), og det er derfor viktig at ulike brukergrupper tar hensyn til hverandre.
Kommunen kan lage lokale bestemmelser etter friluftsloven §15 dersom ferdselen fører til ulempe for naturen, grunneieren eller andre brukere. De lokale bestemmelsene kan si noe om hvilke stier og veier som kan brukes til hest, og eventuelt begrense ferdselen visse deler av året. Kommunen har ikke anledning til å forby ridning over store deler av kommunens område. Bergen kommune har innført slike regler for Fløyenområdet og Kristiansand for utvalgte friområder. Stavanger kommune vil også vurdere å innføre slike regler for stier på øyene, da det er uttrykt ønske fra grunneiere at turstier ikke benyttes av andre enn gående.
For videre utvikling av ridning i kommunale friområder vil det vurderes en eller flere prøveordninger som tillater riding på eksisterende turveier i gitte tidsrom, fremfor å bygge ut flere ridestier. Dette er særlig aktuelt øst for Store Stokkavatnet. I tillegg vurderes det å merke stier/tråkk som kan benyttes av hest.
I områder hvor det er lite kommunale friområder er det utfordrende å legge til rette for turriding. I slike områder må en ha en avtale med private grunneiere. Dette arbeidet blir ikke per nå prioritert av kommunen, men slike stier kan suppleres med avtaler på kommunal grunn, hvis det er kommunal grunn i nærheten.
Videre arbeid med ridning i Stavanger:
- Kartlegge om og hvor det er behov for mer tilrettelegging
- Prioritere kommunale områder for prøveordning med sambruk på utvalgte turveier. Området bør være tilknyttet rideklubb eller område med flere staller
- Vurdere merking av enkle stier i friområdene. Det er en fordel å kunne kjøre eller ri en runde framfor å ferdes fram og tilbake, og det bør merkes retning en skal ferdes i for å forhindre møtekonflikter
- Ferdselsreglement for turstier på privat grunn der kommunen har avtale. Ridning og sykkel er ikke ønsket her
6.4.3 Sykkel
I Norge kan en etter allemannsretten sykle på veier og stier som leder til utmark (ikke organisert ferdsel som for eksempel sykkelløp), hvis en holder avstand til gårdstun, hus og hytter. I utmark kan en sykle etter veier og stier i lavlandet og fritt i høyfjellet. Veien, stien eller terrenget en sykler i må tåle slik bruk. En kan sykle med el-sykkel de samme plassene som en kan sykle med vanlig sykkel, så lenge grunneier ikke uttrykkelig har forbudt bruk av el-sykkel. I noen friluftslivsområder og verneområder kan det være forbudt å sykle eller området kan ha spesielle regler for sykling og bruk av el-sykkel. Kommunen kan lage atferdsregler etter friluftslovens § 15.
I Stavanger er det Sørmarka som er mest benyttet til sykling i terrenget. Her foregår det både organisert og uorganisert terrengsykling, og folk i alle aldre har glede av sykling her. Syklingen pågår stort sett utenfor turveiene, og en ser at det blir en del slitasje i naturen og noen konflikter med andre brukere av friområdet. I disposisjonsplanen for Sørmarka er det foreslått å sette av arealet langs og øst for E39, sør for tunnelen, til terrengsykkelløype. Denne er opparbeidet på deler. Planen forbyr ikke terrengsykling i resten av Sørmarka, men sier det er viktig med ferdselsregler for å begrense konflikt mellom de ulike brukergruppene. Det er behov for å se på terrengsykling i Sørmarka på nytt, om det er flere stier som skal merkes og om det skal lages et ferdselsreglement, jf. slik det er omtalt under ridning. Dette arbeidet må også inkludere sykling i strandsonen, utmark, stier i kulturlandskapet og sårbare områder for natur.
Tursykling i grønne omgivelser er en fin aktivitet som oftest foregår på turveier eller gang- og sykkelveier i grønne omgivelser. Dette er en lavterskelaktivitet, som passer hele familien. De senere årene er det jobbet mye med hovedruter og delvis bydelsruter for sykkel i Stavanger, for å legge godt til rette for bruk av sykkel som transport til og fra jobb og andre gjøremål. Tursykling har ikke vært like høyt prioritert, men det finnes fem grønne sykkelruter som Syklistenes landsforbund har laget kart for. For en del år tilbake ble det laget et sykkelkart for Randaberg, Sola, Stavanger og Sandes med Nasjonale sykkelruter, Nordsjøruta, hovedruter, bydelsruter og grønne sykkelruter. Det har kommet inn flere ønsker om tursykling, blant annet om å finne rundturer for sykling på samme måte som 52 hverdagsturer for gående. Det må jobbes videre med dette, samtidig som en må se på tiltak rundt konflikten mellom syklende og gående på turveiene. Sambruk på turveier med grus må kunne aksepteres, da det ikke er plass til separate løsninger overalt, dersom en skal ta vare på naturen. Det er viktig å få på plass flere sykkelstativer i turområdene.
6.5 Sjø- og vannfriluftsliv
Delmål: Bevare og videreutvikle friluftsområder for vann- og sjøfriluftsliv på grunnlag av naturverdier. |
Nærhet til sjø og vann er karakteristisk for store deler av Stavangers grønnstruktur. Skjærgården med mange øyer og holmer byr på variert øylandskap og et mangfold av aktivitetsmuligheter. Arealene langs sjøen er attraktive områder for friluftsliv, rekreasjon og naturopplevelse, og mange av de viktigste utfartsområdene ligger i tilknytning til sjø eller til ferskvann.
Tilgang til strandsonen og vannet er et viktig tema for friluftsliv. Samtidig er den naturlige strandsonen som overgangssone mellom land og sjøen også en svært viktig sone for naturmangfold (se Grønn plan del 1, kap. 4.1.). Tilrettelegging må derfor alltid ses i sammenheng med en kunnskapsbasert forvaltning der naturverdier ivaretas.
Mye av strandsonen som har en avgjørende betydning som leveområde for planter og dyr og for friluftsliv, er allerede utbygget og endret eller er under utbyggingspress. Dette gjelder både i byområdet og på øyene. Det er en stor utfordring å ivareta de resterende strandsoneverdiene og grøntstrukturen i de sjønære områdene i kommunen. Det er derfor viktig å videreføre sikring av friområder langs kystlinjene. Også i sjøen er det konkurranse om areal, og viktige naturverdier blir påvirket at akvakultur, fiske og motorbåtbasert friluftsliv.
Sjø- og vannfriluftslivet med aktiviteter ved, på eller i vannet er derfor en viktig del av friluftslivstilbudet i kommunen. Sjø- og vannfriluftsliv inkluderer flere friluftsaktiviteter som bading, fiske, padling, kajakk, dykking, og surfing m.m. Stavanger er også en stor fritidsbåtkommune med mange kommunale og private småbåthavner. Med stadig flere aktive brukere, øker også konflikter og faren for ulykker er stor.
Ryfylke friluftsråd drifter skjærgårdstjenesten i mange av de sjørelaterte utfartsområdene i kommunen, bl.a. Langøy, Lindøy, Peisaren, Line, Rossøysundet, Nodholmen og Eidsholmen. Kommunen har et tett samarbeid med friluftsrådet om videreutvikling av friluftslivsområder ved sjøen.
Prinsipper
|
|
6.5.1 Bading
Stavanger kommune har mange attraktive badeplasser ved både sjø og innlandsvann. Badevannkvaliteten kontrolleres på 37 av disse badeplassene gjennom badesesongen. På de mest besøkte badeplassene måles også badevannstemperaturer med sensorer.
Opparbeidelse og tilrettelegging av badeplasser skal tilpasses stedegne kvaliteter med mest mulig naturlig tilrettelegging, for å unngå store endringer og nedbygging av kystnære områder/strandsone. Mindre badeplasser i folks nærmiljø bør ha en stedstilpasset utforming med en enkel standard som tar hensyn til natur og landskap, f.eks. en naturlig strand. Mer tilrettelegging av badeplasser og utstyr som f.eks. badebrygge, flytebrygger, stupebrett, universell rampe, lekeutstyr i vannet, toalett eller parkeringsplass, prioriteres kun på de mest besøkte og sentrale badeplassene. Dette er f.eks. Godalen, Vaulen, Badedammen og Møllebukta i byen eller Fåholmen, Kvitevika og Prestvågen i Finnøy og Rennesøy kommunedeler. I tillegg vurderes Esso-tomten i Hillevåg som ny badeplass. Det er strenge sikkerhetsregler knyttet til stupebrett, badeflåter og lekeutstyr tilknyttet vann, og kommunen vil derfor ikke gi tillatelse til private å sette dette ut.
Følgende forbedring av tilrettelegginger på badeplasser vurderes framover:
- Nytt universell utformet toalett i Prestvågen og i Kvitevik
- Rehabilitering av toalett i Møllebukta og på Vaulen
- Sikring av parkeringsplass ved Kvitevika gjennom avtale
- Bygging av stupetårn ved Strømvik bad
- Forbedring av gjennomstrømning ved Strømvik bad
- Vurdere flere plasser for stupebrett i henhold til vedtatt tiltaksplan
- Enkel tilrettelegging på Skeie badeplass (Humpebrygga)
Strømvik bad og Badedammen har mye algevekst som gir utfordringer for driften. Ved planlegging og tilrettelegging av nye badeområder og sjøbad må det sikres generell god vannkvalitet (inkl. god avstand til avløpsanlegg) og god vanngjennomstrømning for å hindre algevekst. Det skal ikke tilrettelegges for bading i båthavner og ved trafikkerte kaier. Stiger som er montert på offentlige kaier, er satt opp for at folk skal komme opp av sjøen og fra båter, ikke ned i sjøen.
Stupebrett
Stavanger kommune har i dag utendørs stupebrett på fem steder - sør på Vaulen, Kvitavika på Sølyst, Godalen, Rosenli og Emmaus på Storhaug. Det er ingen nasjonale regler for dybder ved utendørs stupebrett ved naturlige badeplasser, men Stavanger kommune har vedtatt egne retningslinjer og rutiner:
Retningslinjer og rutiner for stupebrett:
- Minstedybde på 3,0 meter ved sjøkartnull legges til grunn for utendørs stupebrett på kommunale badeplasser og friområder
- Skilt på alle stupebrettene som informerer om at det er minimum 3,0 meters dybde nedenfor brettkant, med anmodning om å ikke stupe eller hoppe fra langsidene
- Skilt med «Badevettsregler» på alle kommunale badeplasser
- Kontroll og ettersynsprogram for utendørs stupebrett:
Type kontroll |
Hyppighet |
Tidspunkt |
Kommentar |
Hovedettersyn |
1 x årlig |
Start av badesesong (når badebøyer settes ut) |
Grundig kontroll og måling av alle overflatedeler. Årlig gjennomgang av ROS-analyse. |
Funksjonsettersyn |
1 x årlig |
Midten av badesesongen, ca. juli. |
Gjennomgang av alle slitedeler og funksjoner på stupeanleggene, herunder brett og trapper. |
Visuell kontroll |
Månedlig gjennom året |
|
Gjennomføres også etter unormale værsituasjoner og ved innmeldinger om avvik. |
- Tiltaksliste for utbedring av eksisterende stupeanlegg iverksettes, slik at Stavanger kommune på sikt vil ha et tilstrekkelig tilbud av utendørs stupebrett fordelt ut over i kommunen
- Administrasjonen skal jobbe med ny nasjonal norm for dybder for utendørs stupeanlegg i samarbeid med aktuelle organisasjoner og kommuner
I tillegg til vedtatte retningslinjer, har en innført at nye stupebrett skal ha rekkverk og badestige i nærheten.
Sjøbunnen under hvert stupebrett har blitt sjekket og ryddet for blant annet store steiner og gjenstander under vann som gjør det farlig å stupe der.
Det er hengt opp livbøyer ved alle stupebrett og satt opp badetrapp for å komme opp av vannet. God tilkomst til stupebrettene vurderes på hvert enkelt sted, men må tilpasses forholdene på stedet. Likevel har alle som benytter stupebrettene selv ansvar for å opptre aktsomt og sjekke forholdene før man hopper og stuper.
Det er et mål å finne egnet plassering for stupebrett i hver kommunedel. Flytebrygge kan vurderes som alternativ for stupebrett.
Badstuer
Av hensyn til allment friluftsliv, natur og miljø, er det begrenset med steder i strandsonen hvor det er aktuelt å etablere et badstuetilbud. Følgende retningslinjer gjelder for badstuer i kommunale friområder:
Retningslinjer for badstuer i kommunale friområder:
|
Det må foreligge en ROS-analyse for tiltaket. Det pågår et pilotprosjekt for bygging av permanent badstue ved Strømvig bad. Erfaringer fra dette prøveprosjektet og vedtatte retningslinjer vil legges til grunn for framtidige søknader om badstuer. Det skal også vurderes om kommersielle selskap for etablering av badstuer på kommunale områder framover.
Det som finnes av flytende badstuer i kommunen, ligger på privat eiendom. Kommunen vil etablere et pilotprosjekt med flytende badstue ved friområder på Storhaug og ev. Stokkavatnet. Det bør også samarbeides med Stavangerregion Havn IKS for å finne mulige og egnete steder. Erfaringer pilotprosjektet vil gi føringer for håndtering av flytende badstuer i kommunale friområder i framtiden.
6.5.2 Kommunale kaier og småbåthavner
Kommunale kaier som ligger innenfor areal som er regulert til grøntformål bør videreutvikles til friluftskaier, f.eks. Kallagkaien, Austre Åmøy kai, Fjøløy fort, Langøy kai nordøst og vest, Lindøy, Peisaren på Vassøy, samt flere av kaiene i Finnøy og Rennesøy kommunedeler som i dag benyttes til fritid, men som ikke er regulert grøntformål, jf. sak Mulighet for salg av kommunale kaier. På slike kaier bør det ikke være båter fortøyd permanent. Kaiene bør tilrettelegges som startpunkt for å sette ut robåt, kajakk, stand-up-paddel ol. eller for fritidsfiske.
Kommunen jobber med temaplan for småbåthavner som skal være rammeverket for forvaltning av kommunale småbåthavner framover. Kommunale småbåthavner skal gi allmennheten mulighet for tilgang og kontakt med sjøen, uten at det går på bekostning av natur og miljø. Arealmessig skal havnene ikke utvides, men kan utvikles internt. Det gode samarbeidet mellom båtforeningene og kommunen skal videreføres. Det er et behov for flere gjesteplasser i Stavanger kommune. Kommunale småbåthavner følger allerede en høy standard mtp. miljø, men fremover skal det bli enda bedre. Tilrettelegg for mulighet for å sette ut kajakk skal også prioriteres. Bading er tillatt hvis ikke annet er spesifisert, men prioriteres ikke i båthavner.
6.5.3 Strandsone
Tilgang til strandsonen er svært attraktivt for rekreasjon og naturopplevelse. Allemannsretten gir allmennheten generelt lov til å ferdes i strandsonen i utmark, men en stor del av strandsonen i kommunen er utilgjengelig pga. menneskelig påvirkning som boliger, næring, hytter, naust eller brygger, gjerder el. Kommunen bør være opptatt av å sikre en tilgjengelig strandsone til innbyggerne, fjerne stengsler og åpne områder for allmenheten.
Kommunen vil starte opp et prosjekt for kartlegging av strandsonen i Stavanger. Her bør det registreres ferdselshinder i tillegg til naturverdier. Dette vil være et viktig grunnlag for en videre samordnet plan for tilrettelegging og bevaring av Stavangers skjærgård, der en hensyntar biologisk mangfold og friluftsliv. Dette innebærer en strategi for tilgjengeliggjøring eller bevaring av naturverdier i strandsonen. Det bør belyses eksisterende og framtidige muligheter og begrensninger for tilgang til strandsonen. Kartleggingsresultatet bør også brukes videre for styring av utbygging i strandsonen gjennom arealplaner eller dispensasjonssøknader.
For å bedre allmennhetens tilgang til strandsonen, vil kommunen også jobbe videre med fjerning av ulovlige båter i strandsonen på kommunalt areal. Mange private småbåter blir lagret og fortøyd ved kommunale friarealer, og privatiserer bruken av dem.
6.5.4 Fritidsfiske
I Stavanger kan en fiske både i ferskvann og sjø. I Store Stokkavatnet kan en fiske gratis med stang og snøre hele året fra kommunal grunn. Kommunen ønsker at flest mulig skal ha enkel tilgang til å få fiske. I vannet får en både ørret og røye. I tillegg er det satt ut sørv i vannet, en fremmed art som ikke er ønsket her. Det er ikke tillatt å fiske i bekkene omkring vannet.
I Hålandsvatnet er det organisert fiskekortsalg. Barn under 16 år må også kjøpe fiskekort. Det settes ut ørret i vannet, og det tas det mye stor og fin fisk. Det finnes sørv også i Hålandsvatnet. Fisk og fritidsfiske i Hålandsvatnet er del av prosjektet som pågår her, jf. 4.6 Livskraftige vassdrag og myrer.
På øyene er det flere fine fiskevann uten organisert fiske. Kommunen vil her ha et samarbeid med grunneiere og grunneierlag om å innføre fiskekort for fritidsfiske.
I sjøen kan en fiske med stang fra land eller båt hele året. På grunn av forurensning (PCB og PAH) advarer Mattilsynet gravide, ammende og små barn under 5 år mot å spise filet av torsk som er fisket i Stavanger havne- og nærområde. De advarer også mot å spise blåskjell fra området. Kommunen jobber med å bedre forurensingssituasjonen og tilstanden på sjøbunnen her.
6.6 Flere brukere
Delmål: Få flere til å bruke grønnstrukturen aktivt. |
Et aktivt friluftsliv er viktig for folkehelsen. Det er et nasjonalt mål å legge til rette for at flest mulig får et aktivt friluftsliv, og kan utøve friluftsliv jevnlig. Terskelen for å ta del i friluftsliv skal være lav. Friluftsliv i nærmiljøet er derfor prioritert. På den måten kan alle få økt livskvalitet og bedret helse gjennom friluftsliv, uavhengig av fysisk form og kunnskap og erfaring med friluftsliv. Forskning viser at folk er vesentlig mer aktive i friluftsliv hvis det ligger friluftslivsområder innen ca. 500 meter fra der de bor (kilde: Friluftsliv i Norge).
Ivaretakelse av grøntområder i nærheten av der folk bor er viktig for å få flere aktive. Stavanger kommune har et mål om at alle skal ha tilgang til turveinett som leder til større grøntområder innen 300 meter fra bolig. Selv om deltakelsen i friluftsliv er generelt høy, er det viktig å jobbe videre med sikring og tilrettelegging av grønnstrukturen for å få flere aktive. Grøntområder kan også være viktige sosiale møteplasser.
I perioden 2017 - 2021 har kommunen hatt turgåertellere på fem ulike steder i Stavanger (Mosvatnet, Godalen, Håhammaren (fra 2019) og to steder ved Store Stokkavatnet). Disse viser at Mosvatnet og Store Stokkavatnet er de mest brukte områdene, med snaut 600 000 og 200 000 brukere i året. Flere personer som går ved siden av hverandre, ble av tellerne registrert som en person, slik at det reelle antallet brukere er betydelig høyere. På grunn av tekniske problemer ble tellerne fjernet, og det skal anskaffes nye tellere for å følge utviklingen videre.
Kommunens folkehelsestrategi beskriver «90-10-regelen» som at den største delen av folkehelsearbeidet skjer utenfor helsetjenesten. Derfor er kunnskap om hva som gir god helse viktig grunnlag for utvikling og ivaretakelse av grøntområder og nærmiljø.
Prinsipper
|
|
6.6.1 Friluftsturisme
Rogaland fylkeskommune jobber med en reiselivsstrategi for Rogaland. Fylkeskommunen ønsker å bidra til bærekraftig vekst for helårsturisme i hele fylket. Stavanger kommune har reiseliv som ett av fire satsingsområder i Næringsstrategien 2021 – 2030. Strategien beskriver at Stavanger-regionen er Norges mest internasjonale og utadrettede storbyområde. Kort vei fra storbyen til veldrevne kulturlandskap og storslagen natur på øyer og i fjorder, gjør det enkelt å kombinere byliv og kulturopplevelser med naturopplevelser og aktiv ferie. Gode rammebetingelser og tilrettelagt infrastruktur skal stimulere til bærekraftig turisme med høy lokal verdiskaping, basert på naturlige og historiske fortrinn.
Økt turisme og næring kan være aktuelt i eksisterende turområder, og da spesielt i områder som har god infrastruktur, og der det ikke bryter med føringer for statlig sikrede områder. I Stavanger er det flere utfartsområder som kan være et alternativ til de store kjente nasjonale turistmål som Preikestolen og Kjerag. Økt bruk av friluftsområder kan føre til utfordringer. Det kan være knyttet til slitasje på natur- og kulturverdier, søppel, parkering eller sikkerhet. I arbeidet med å tilrettelegge de mest besøkte turområdene, må dette håndteres, gjennom kunnskap og bruk av besøksforvalting som verktøy. Besøksforvaltning er en metode som hjelper med langsiktig og helhetlig planlegging, slik at kommunen kan legge til rette for og styre bruken av et område etter definerte mål.
Stavanger kommune deltar i det regionale reiselivsprosjektet «Helårsturisme» sammen med kommunene Sandnes, Sola, Randaberg, Gjesdal, Hå, Time, Klepp, Strand, Kvitsøy og Rogaland fylkeskommune. Prosjektet bygger på natur, kultur og idrett, og skal tilrettelegge for «adventureturisten» - den opplevelsesbevisste og naturinteresserte, som også vil ha by- og kulturopplevelser. Reiselivsprosjektet skal bidra til økt verdiskapning og dermed flere arbeidsplasser i reiselivsnæringen i regionen. Prosjektet har infrastruktur som satsing og bærekraft som bakteppe.
Prosjektet har valgt å konsentrere innsatsen på fire områder:
- Sykkelruter – bedre og mer sammenhengende ruter, infrastruktur og service underveis
- Vandreruter – bedre tilrettelegging for vandring i fjell, strand, øyhopping, infrastruktur og service underveis
- Bobilturisme – bedre tilrettelegging og etablering av infrastruktur
- Kollektivtransport - bedre rutetilbud og tilrettelegging av offentlig transport for turisten.
For vandring har en jobbet videre med konseptet «Populære lokale vandreturer». Stavanger har spilt inn helleristningsfeltet på Austre Åmøy, Fjøløy fort, Stavanger botaniske hage og øyhopping som alternativer en ønsker å jobbe videre med. I tillegg vil en sammen med Stavanger Turistforening jobbe med 52 helgeturer i hele regionen som en markering av Stavanger 900 år i 2025.
7. Strategi for trær
I forbindelse med strategi for bytrær er det utviklet følgende visjon:
«Stavanger kommune skal være en grønn by med en variert og artsrik bestand av bytrær, og har egenverdi både i et klima- og i et levekårsperspektiv. Satsingen på bytrær skal derfor anses som del av levekårsarbeidet i kommunen. Trær som del av byens grønne infrastruktur skal derfor anses som like viktig som annen infrastruktur i byen.»
Det bygges videre på denne visjonen, og samtidig utvikles det målsetninger og prinsipper for trær i hele kommunen.
7.1 Målsetning og innsatsområder
Mål: Stavanger skal ha en variert og artsrik bestand av trær. |
For strategiområde trær legges mål og delmål fra vedtatt strategi for bytrær til grunn, men i tillegg tilpasses det til å gjelde hele kommunen.
Følgende innsatsområder er prioritert innenfor innsatsområdet trær:
- Antall og omfang
- Vekstvilkår og helse
- Bevaring og beskyttelse
- Trær i kulturlandskapet
7.2 Antall og omfang
Delmål: Bevare eksisterende trær og øke antall trær i byggesonen. |
Trær som en del av byens grønne infrastruktur bidrar med en rekke funksjoner (økosystemtjenester), som er viktige for menneskenes helse og en velfungerende by. Et enkelt tre kan ha stort volum, men samtidig er det lite arealkrevende. Derfor er det et mål å øke antall trær i byggesonen, både trær på offentlig og privat grunn. Trær har lang levetid og verdien øker med alderen. Derfor skal bevaring av trær alltid prioriteres foran erstatning. Samtidig er det viktig å supplere jevnlig med nye trær for å sikre en mangfoldig trebestand, også for kommende generasjoner.
I forslag til nytt gravereglement for kommunen heter det at alle som graver i nærheten av trær har ansvar for best mulig beskyttelse av trærne. Tiltakshaver må dokumentere dette. Dersom trær blir skadet på grunn av anleggsarbeid kan kommunen pålegge tiltakshaver å erstatte trærne.
Gatenormen for Stavanger sier at det skal plantes trær eller annen vegetasjon ved etablering av nye gater/torg, og ved rehabilitering av eksisterende gater/torg (gatenorm, kapittel 1.13). Kapittel 3.14 i gatenormen skal sikre god plantekvalitet og gode vekstforhold for gatetrær.
Økning av trebestand krever felles handling, både på privat og offentlig areal. I kap. 5.3.1 beskrives 3-30-300 som ny tommelfingerregel for videreutvikling av grønnstruktur og vegetasjon. Denne regelen bør legges til grunn for planting av flere trær i byen.
Prinsipper
|
|
7.3 Vekstvilkår og helse
Delmål: Sikre gode vekstvilkår, god helse og stabilitet til eksisterende og nye trær. |
Trær utvikler seg over lang tid, og de fleste treslag kan oppnå en høy alder, gjerne flere hundre år. Det er derimot få bytrær som blir så gamle som de kunne blitt i sitt naturlige miljø. I byen er det flere forhold som svekker trærnes helse, slik som stadige forandringer i arealbruk, unaturlig livsmiljø. For å bevare og skape en stabil og frisk trebestand gode vekstvilkår og god oppfølging sikres.
Ut fra kostnadene ved å plante nye trær og at trærnes økologiske og estetiske verdi øker med alderen kan det være mer lønnsomt å forbedre vekstvilkårene for etablerte trær enn å plante nye. Dette gjelder spesielt store trær som er vanskelige å erstatte.
Prinsipper
|
|
7.3.1 Ladet biokull som vekstmedium og jordforbedring
I etablerte grøntanlegg kan mikrobielt ladet biokull brukes til å forbedre forholdene for vekstene. Biokull brytes ikke ned og gir derfor gode rammer for mikroliv og vannhusholdning over lang tid. Biokull som er mikrobielt ladet med mikroorganismer blandes inn i en mineralrik jord (sand, stein ol.) for å lage et vekstmedium. Mykorriza er viktig for jordlivet og vekstene som skal leve i jorden. Det tilføres derfor organisk materiale (kompost) som fremmer veksten av mykorriza.
Mikroliv, mykorriza og planter eksisterer sammen, og det er derfor viktig at balansen ikke forstyrres av kjemikalier eller kunstgjødsel.
7.3.2 Treregister og smarte løsninger
Stavanger kommune har bygget opp et treregister over flere år, der kommunens arborister har registrert rundt 6000 trær, både nyplantede og felte. I tillegg registreres helsetilstanden til trærne. Det er et mål å oppdatere registeret minst hvert 5. år, men da dette er et tidkrevende arbeid og tilgangen på ressurser er mangelfull er det utfordrende å holde dataene oppdatert. Det er derfor et mål å ta i bruk Smart teknologi som gir flere muligheter til å registrere trebestanden mer effektivt. Det finnes også verktøy for å beregne trærnes bidrag til økosystemtjenester automatisk, på grunnlag av noen få data om trærne. Slike verktøy kan tas i bruk for å finne ut hvor mye bytrær bidrar med i kommunens klimamåloppnåelse. Slike data kan også brukes i kommunikasjon med innbyggerne.
7.4 Bevaring og beskyttelse
Delmål: Sikre og beskytte bevaringsverdige trær gjennom juridiske planer og tiltak. |
Verdien på et tre stiger med alder og størrelse, både i forhold til det estetiske uttrykket og på grunn av økt bladmasse som produserer oksygen og filtrerer forurensninger. Eldre trær huser også et større mangfold av arter som er tilknyttet trærne.
Trær som er eldre enn 100 år blir generelt mer og mer sjeldne, og de utgjør et spesielt livsmiljø som er nærmest uerstattelig. Trær utvikler seg langsomt, og det må plantes mange unge trær for å kompensere for de funksjonene et gammelt tre har. På grunn av dette skal det i utgangspunktet prioriteres bevaring av eksisterende trær fremfor nyplanting. Dette gjelder ikke kun gamle trær, men også yngre «rekrutteringstrær» som har potensial til å bli gamle. I en tett by er det en utfordring at mange trær blir fjernet før de blir store.
Trær har generelt en svak beskyttelse i norsk lovverk. Det er grunneier som har ansvar for trær på eiendommen, uansett størrelse og alder på treet. På egen eiendom er det i utgangspunktet tillatt å felle trær som ikke er beskyttet via lovverket. Derfor er det viktig å ta i bruk alle muligheter som finnes for å verne trær gjennom juridiske planer og tiltak.
I gjeldende kommuneplan er det vedtatt en ny bestemmelse som skal gi bedre beskyttelse for store trær i Stavangers sentrale deler. «Trær med stammeomkrets over 90 cm målt 1 meter over terreng samt kollede/formskårne trær i boligområder, byrom og gater i bysone A skal bevares. Felling av slike trær krever søknad om dispensasjon fra kommuneplanen. Kommunen kan etter skriftlig forespørsel gjøre unntak dersom det dokumenteres at trær utgjør en fare for liv, helse eller betydelig skade på materielle verdier. Ved felling av trær kan disse kreves erstattet».
Enkelte trær kan reguleres til bevaring etter plan- og bygningsloven. Større sammenhengende områder som alléer, lunder eller større hager kan reguleres med hensynssone vern av kulturmiljø, naturmiljø eller landskap. Når trærne har fått en beskyttelsesstatus er det viktig å følge opp alle tiltak rundt disse.
Prinsipper
|
|
7.4.1 Sikring av trær i reguleringsplaner
Kartlegging og sikring av trær i reguleringsplaner er en viktig del i arbeidet med å bevare trær, spesielt for trær på privat grunn. I kommuneplanens arealdel er det derfor innarbeidet en egen bestemmelse om dette (kap. 1.7, punk 7):
Ved utarbeidelse av nye reguleringsplaner skal alltid eksisterende vegetasjon og trær inkludert rotsone kartlegges. Verdifull vegetasjon skal legges til grunn for planen og sikres i plankart og bestemmelser. Det skal stilles krav om utarbeiding av tiltaksplan for ivaretakelse av eksisterende trær, og det skal settes av tilstrekkelig areal til nye trær i rekker, grupper eller enkeltvis.
Kommuneplanen har også en egen bestemmelse om hule eiker og trær i bysone A med stammeomkrets over 90 cm. Ved regulering er det også viktig å se på trebestanden i et konkret område. Det kan for eksempel være mindre trær, som har stor betydning for et område, som ellers ikke har noen juridisk beskyttelse.
Ved regulering av trær til bevaring er det avgjørende at reguleringsplankart og bestemmelsene utformes slik at det er realistisk at treet faktisk kan bevares. I flere planer der trær er regulert til bevaring, er det for eksempel regulert inn bygg eller veianlegg helt inntil treet. Trærne er ofte mye større i realiteten enn symbolet for “tre som skal bevares” i plankartet. En mulighet er å regulere rotsonen til treet som hensynssone, eller at det stilles krav til rotvennlige byggemetoder i bestemmelsene. Her er det avgjørende at alle parter som er involvert i nye planer jobber tett sammen.
7.5 Trær i kulturlandskapet
Delmål: Sikre viktige trær i kulturlandskapet. |
Trær i kulturlandskapet gir området særpreg og kan være viktige kulturbærere. Trærne forteller historien om tidligere tider, som behovet for lévegetasjon rundt hus eller åker, eller styving av trær for næring og fôr til husdyr.
I det åpne kulturlandskapet er trærne ofte vidt synlige landemerker og bidrar til å strukturere landskapet (eks. i alleer og rekker langs grenseskille). Trær har skulpturell effekt, både som enkelt tre, allé og gruppe. De kan brukes til å myke opp omgivelsene, og til å skape romvirkning, avgrensning eller effektive buffersoner. I tillegg skaper de le og skjul, slik at planter, dyr og mennesker får økt trivsel.
Trærne påvirker også flora og dyrelivet der de vokser, i tillegg til artene som lever på og i treet. For eksempel vokser det andre blomstrende arter på trebeplantede beiter enn åpne. Dette er planter som er viktige å ivareta for å sikre rødlistede insektarter.
De fleste trærne i kulturlandskapet står på privat grunn. Hvor vidt de blir ivaretatt er i dag i stor grad avhengig av grunneier. Naturmangfoldloven beskytter viktige naturverdier, og hule eiketrær er beskyttet med egen forskrift for utvalgte naturtyper. For å sikre at loven ivaretas, er kartlegging og bedre kunnskapsgrunnlag avgjørende. Beskyttelse av viktige landskapselementer må ivaretas i forbindelse med planarbeid, også her er kartlegging og kunnskap viktig.
For å sikre at trærne blir ivaretatt på en god måte, bør eier være informert om betydningen av trærne og hvorfor det er viktig at de blir ivaretatt. Kunnskap om hvordan vi kan ta vare på trærne, og hvilke tilskuddsordninger som finnes, bør være lett tilgjengelig for eier.
Prinsipper
|
|
7.5.1 Tilskuddsordninger for styvingstrær
Landbrukskontoret forvalter regionalt miljøtilskudd, en ordning som revideres hvert tredje år. I Regionalt miljøprogram 2023-2026 gis det tilskudd til styving av trær det året treet styves. Tilskuddet gis per tre, og intervallet på styvingen skal være fem til åtte år. Landbrukskontoret kan også gi tilskudd gjennom ordningen Spesielle miljøtiltak i landbruket (SMIL) til restaurering av eldre styvingstrær.
Å ivareta styvingstrær innebærer å vedlikeholde kulturlandskapet, holde i hevd gamle tradisjoner og kunnskap, i tillegg til å tilrettelegge for en rekke truede arter som lever på og rundt trærne. Kartlegging av styvingstrær, kombinert med informasjon til grunneier om skjøtsel og tilskuddsordning, vil være avgjørende for å sikre disse trærne for fremtiden.
7.5.2 Tiltak for hule eiker
Eiketrær kan bli svært gamle, og stå lenge etter at veden er død. Det sies at eika lever i 500 år, for så å dø i 500 år. Den lange levealderen gjør trærne til kulturbærere, i tillegg til å være levested for en rekke truede arter. Mer enn 1500 arter av innsekter, sopp og lav er knyttet til gamle eiketrær.
Mange av de hule eikene står på privat grunn, det er ikke gitt at grunneier er klar over verdien av treet, eller har økonomiske midler til å ivareta det på en forsvarlig måte. Kartlegging av hule eiker, i tillegg til informasjon til grunneier om betydningen av gamle eiketrær, kan være avgjørende for å ivareta artene som er knyttet til dem.
For å sikre, ivareta eller fristille hule eiker kan gis støtte gjennom Miljødirektoratets ordning “Tiltak for trua naturtyper”.
7.6 Retningslinjer for behandling av bytrær
Følgende retningslinjer for behandling av bytrær fra strategi for bytrær videreføres:
1 Formål
Stavanger kommune har som mål å holde bestanden av bytrær på dagens nivå eller helst økes. Retningslinjen gir føringer for oppfølging av dette i praksis.
2 Definisjon bytrær
Bytrær er trær i urbane omgivelser som for eksempel parker, gater eller andre offentlige eller private byrom. De kan stå enkeltvis (solitære), i små grupper eller i alléer. Bytrær er som oftest plantet, men kan også ha vokst opp naturlig. Trær i skogdekkete områder eller kratt inngår ikke i denne definisjonen.
3 Trær på kommunal eiendom
3.1 Krav til bevaring av bytrær på kommunale eiendommer
Som en hovedregel skal eksisterende bytrær bevares. Når trær kommer i konflikt med planlagte inngrep eller utbygginger, skal bevaring generelt prioriteres fremfor erstatning. Før det bestemmes at et tre skal felles, må det undersøkes muligheter for bevaring av treet.
Unntak kan for eksempel være:
- Det er akutt fare for skade på person eller eiendom på grunn av treets tilstand, og risikoen ikke kan minimeres med enkle tiltak, som for eksempel beskjæring.
- Når trær står for tett sammen og felling av enkelte vil gi bedre vekstforhold for de resterende.
- En utskifting av treet vurderes som mer hensiktsmessig, da det eksisterende treet er i dårlig helsetilstand eller dårlig egnet til voksestedet.
Det må vurderes i samråd med Park og vei om treet skal felles og erstattes eller bevares i hvert tilfelle.
3.2 Erstatning av trær som felles
Hva må erstattes:
- Alle bytrær med stammeomkrets over 60 cm (målt i 1m høyde på stammen) som felles skal erstattes. Plantete gatetrær skal erstattes uavhengig av størrelsen, hvis de er en del av en sammenhengende rekke eller allé, for å opprettholde sammenhengen i beplantningen.
- Trær med stammeomkrets over 60 cm som skades så alvorlig at de har mistet sin stabilitet eller estetiske verdi, og det ikke kan rettes opp i med beskjæring eller andre tiltak, skal også felles og erstattes.
- Erstatningskravet gjelder ikke for trær som velter eller går ut av naturlige årsaker.
Ansvar for erstatning av treet
- Tiltakshaveren som er ansvarlig for felling av eller alvorlig skade på treet, er også ansvarlig for erstatning. Dette gjelder kostnader for innkjøp av nytt tre, planting og 3-års-etableringsskjøtsel. Valg av treslag, hvem som utfører plantingen og etableringsskjøtsel avklares med Park og vei på forhånd.
- Før planting av et nytt tre skal det vurderes om det er behov for å forbedre voksestedet til det nye treet. Dette skal avklares med Park og vei.
- Størrelsen på trær som plantes som erstatning er beskrevet i tabellen nedenfor. Gatetrær skal alltid leveres med stammeomkrets på minimum 18-20cm. Trær ved vei og plasser skal plantes i henhold til Norm for utomhusanlegg i Sør-Rogaland, kapittel 3.15.
Krav til erstatning av trær når det er gitt tillatelse til felling:
Størrelse på tre som felles (stammeomkrets målt i 1m høyde på stammen) |
Krav til størrelse til treet som plantes til erstatning (so =stammeomkrets) |
60 – 80 cm |
1 tre med so på minst 12-14cm* |
80 -100 cm |
1 tre med so på minst 16- 18 cm* |
100 – 150 cm |
1 tre med so på minst 18-20 cm eller 2 trær i mindre størrelse |
> 150 cm |
1 tre med so på minst 20-25 cm eller 3 trær i mindre størrelse |
*Gatetrær skal alltid leveres med stammeomkrets på minst 18-20 cm
Ulovlig felling eller skadegjøring på kommunale bytrær
Som ulovlig felling regnes felling av livskraftige trær som ikke er avklart med Park og vei på forhånd. Som skadegjøring regnes inngrep i treets krone, stamme eller rot som fører til at treets helse og stabilitet blir alvorlig svekket eller treet mister sitt estetiske uttrykk. Park og vei vil kreve økonomisk erstatning for treet som tilsvarer treets verdi. Verdien beregnes etter verdisetningsmetoden VAT03 (eller framtidige reviderte versjoner av denne). Alternativt kan erstatning av treet på samme plass vurderes.
3.4 Beskyttelse av trærnes rotsone
Treets rotsone ansees som like viktig som treets stamme og krone. Inngrep i denne sonen skal derfor unngås. Hvis dette ikke er mulig, skal det tas kontakt med Park og vei for å avklare avbøtende tiltak. Det vises ellers til kommunens gravereglement og Norm for utomhusanlegg i Sør-Rogaland, kapittel 3.14 om behandling av eksisterende trær under anlegg.
Avstand til trærne
Som rotsone regnes generelt arealet under treets krone pluss 1,50 m i alle retninger på frittvoksende trær. Rotsonen kan være mer vanskelig å definere på søyleformete eller formklippete/knutekollete trær. Avstanden fra stammen er avgjørende. Det må ikke gjøres tiltak nærmere enn 5 meter fra stammediameter, målt rett over stammehalsen, for å bevare stabiliteten til treet. Alle tiltak i denne sonen må avklares med Park og vei på forhånd.
Utarbeidelse av tiltaksplan
Ved bygge-/anleggsarbeider i nærheten av bytrær må det utarbeides en tiltaksplan for bevaring av trærne. Tiltaksplanen skal godkjennes av Park og vei før byggearbeidene begynner. Planen må tydelig beskrive hvilke tiltak som iverksettes for å unngå skade på trær (krone, stamme og rotsone). Tiltaksplanen kan i noen tilfeller inkludere en tilstandsvurdering av trærne.
4 Trær på privat eiendom
Trær på private eiendommer er generelt grunneierens ansvar. Det er ikke nødvendig med tillatelse fra kommunen for felling eller beskjæring av trær på egen tomt, så lenge trærne ikke er regulert til bevaring i reguleringsplan.
4.1 Trær som er regulert til bevaring i reguleringsplan
Felling av trær som er regulert til bevaring
Ved ønske om felling av et tre er regulert til bevaring på egen eiendom, må grunneier søke kommunen (Byggesaksavdelingen) om dispensasjon fra reguleringsbestemmelsene. Ved akutt fare for liv og helse kan Park og vei kontaktes direkte for avklaring om treet kan felles uten søknad.
Vedlikehold av trær som er regulert til bevaring (beskjæring)
Vedlikehold av trær som er regulert til bevaring er grunneierens ansvar. Beskjæring i forbindelse med vedlikehold er ikke søknadspliktig, men må utføres på en måte som ikke er til skade for treet. Beskjæring som fører til at treets fasong blir endret vesentlig, som for eksempel kapping av kronen, regnes ikke som vedlikeholdsbeskjæring, og er ikke tillatt. Det anbefales å engasjere et firma med trefaglig kompetanse for fagmessig beskjæring av store trær.
Arbeider i omgivelsene som påvirker treet
Grunneieren har ansvar for at treet bevares som livskraftig. Skadelige inngrep i treets krone, stamme eller rotsystem skal derfor unngås. Det vises til retningslinje 3.4 om beskyttelse av treets rotsone. Ved større byggearbeider på tomten anbefales det å innhente råd fra en fagperson for trær for behandling av trærne i byggefasen.
Ulovlig felling/skading av trær som er regulert til bevaring
Ved ulovlig felling eller skadegjøring på trær som er regulert til bevaring vil kommunen kreve økonomisk erstatning for treet som tilsvarer treets verdi. Verdien beregnes etter verdisetningsmetoden VAT03 (eller framtidige reviderte versjoner av denne). Alternativt kan planting av et nytt tre på samme sted vurderes. Som ulovlig felling regnes felling av livskraftige trær uten tillatelse fra kommunen. Som skadegjøring regnes inngrep i treets krone, stamme eller rot som fører til at treets helse og stabilitet blir alvorlig svekket eller treet mister sitt estetiske uttrykk.
4.2 Trær i trehusbyen
Trehusbyen i Stavanger er regulert til hensynssone for bevaring av kulturmiljø i gjeldende kommunedelplan for Stavanger kommune (2014-2029). Retningslinje 3.11 punkt 2 i kommunedelplanen omtaler trær i trehusbyen:
Kvartalsstruktur, gateløp, parker, hageareal og verdifulle trær bevares.
Felling av trær i trehusbyen
Trær på private eiendommer i trehusbyen er grunneierens ansvar. Trær som har stammeomkrets mindre enn 90 cm (målt i 1 m høyde fra bakken) kan felles uten tillatelse fra kommunen. Store trær med stammeomkrets over 90 cm anses som bevaringsverdige, og felling er søknadspliktig. Søknaden sendes som søknad om dispensasjon til byggesaksavdelingen.
Vedlikehold av trær i trehusbyen (beskjæring)
Vedlikehold av trær i trehusbyen er grunneierens ansvar. For trær med stammeomkrets over 90 cm gjelder de samme reglene som for trær som er regulert til bevaring.
Arbeider i omgivelsene som påvirker treet
Det vises til retningslinje 3.4 i om beskyttelse av treets rotsone og retningslinje som gjelder for trær som er regulert til bevaring.
Ulovlig felling/skading av trær i trehusbyen
For ulovlig felling/ skadegjøring av trær i trehusbyen med stammeomkrets over 90 cm gjelder samme retningslinje som for trær som er regulert til bevaring.
8. Kart
De viktigste analysekartene som er utarbeidet og brukt i Grønn plan er listet opp her. Klikk på lenken for å komme inn på kartene på nettsidene eller i arcgis online.
Kunnskapsgrunnlag:
- Temakart grønnstruktur i kommuneplanens arealdel.
- kart over kartlagte og verdisatte friluftsområder (temakart Rogaland)
- kart over naturmangfold / temakart naturmangfold i kommuneplanens arealdel:
slå på kartlag til høyre: kommuneplanens temakart – naturmangfold (flere kartbaser)
- Kart over grønnstrukturen som er sammensatt av ulike typer områder (Grønn plan del 1 figur 4)
- Kart over offentlige toaletter i Stavanger
- kart over universell utformede turveier (Tilgjengelighet rullestol, Tilgjengelighet elektrisk rullestol og Tilgjengelighet synshemmede)
- kart over statlig sikra friluftsområder (temakart Rogaland)
Analysekart som grunnlag for fremtidig utvikling:
- Analysekart for trekronedekning:
Det er utført en kartanalyse for trekronedekning for hver grunnkrets i Stavanger basert på laserdata. Kartet viser andel trekronedekke (høyde over 3 meter) per landareal for hver grunnkrets. Andel busk-, feltsjikt, og andel vegetasjon totalt kan skrus på som kartlag.
- kart over turnettet: temakart tur i kommuneplanens arealdel, kart turnett Grønn plan.
PDF-versjon av planen:
Her er vedleggene til planen samlet.
Fristen for å sende inn innspill til planen gikk ut 30. august.
Kontaktperson
Felicitas Heimann, seksjonssjef park og natur
tlf. 51 50 70 38
e-post felicitas.heimann@stavanger.kommune.no