Utfordringer i kulturmiljøvernet
Samfunnsutviklingen de siste årene har gått i retning av at stadig flere ser kulturmiljøvern som en nødvendig og naturlig del av både omgivelsene våre og utviklingen av dem. Dette gjenspeiles også i arkitektutdanningen og i de kommunale fagmiljøene og politiske organene. Det er derfor mindre behov for å argumentere for vernetanken på generelt grunnlag i dag enn for bare få år siden. Likevel ser vi stadig at kulturmiljø i omgivelsene våre blir utsatt for ugjenkallelige endringer. Slike endringer skyldes i hovedsak to forhold når de inntreffer raskt: uvitenhet - eller at andre hensyn eller mål blir prioritert. Mindre merkbare er endringene som skjer med bakgrunn i demografiske endringer og næringskonjunktursvingninger, fordi disse er langsommere og ofte ikke merkes før kulturminnene og -miljøene er nesten tapt.
Manglende kunnskap
Ukjent kulturmiljø-status
Vi mennesker bearbeider ustanselig verden rundt oss med utgangspunkt i å forbedre den for ett eller flere formål. Da hender det at vi ikke i det hele tatt er klar over at akkurat denne delen av verden er, eller inngår i, et kulturmiljø. Mange ganger trengs ingen slik bevissthet, fordi det vi føyer til eller endrer, er så i tråd med tidligere bruk og formtradisjon at endringen ikke svekker kulturmiljøet. Da hender det også at endringen til og med forsterker kulturmiljøet den inngår i. Men det motsatte hender dessverre også. Er vi uoppmerksomme på verdien til kulturmiljøet vi endrer, kan endringer i et kulturmiljø føre til at verneverdien svekkes, og noen ganger forsvinner helt.
I god tro
Andre ganger endres kulturmiljøer til tross for bevissthet om høy verneverdi, og i god tro om at vi gjør det riktige for dette miljøet. Derfor ser vi dessverre noen ganger eksempler på at hus får originale detaljer og materialer erstattet med nye, generiske elementer «i gammel stil», naust «vedlikeholdes» til det ugjenkjennelige, eller båtstøer «ryddes opp» for å gjøre strandsonen «fin og ryddig». Da er det manglende kunnskap om hva som gjør kulturmiljøet verdifullt, som ligger til grunn.
Viktigere hensyn og målkonflikter
Stedsutvikling i alle skalaer handler om kryssende ønsker og interresser, og flere mål skal oppnås ved endringene som velges. I tillegg til egne ønsker, behov og forventninger, må vi ta inn over oss klimaspørsmål, tekniske krav til standard, som for eksempel tilgjengelighet og brannsikkerhet, forventninger om fortetting, naboforhold og mye mer. Det er uunngåelig at ulike overordna mål noen ganger går på tvers av hverandre, og målkonflikter oppstår.
Kjente målkonflikter i Stavanger kommune er bl.a.:
Kulturlandskap versus monokultur
Den norske landbrukspolitikken har de siste tiårene premiert jordbruk i stor skala, og landbruket har dreid mot mer monokulturell produksjon. Derfor blir landskapet ikke lenger pleid på samme måte, og randsonene blir gjerne rufsete. Steingarder, som har vært karakterbærere i kulturlandskapet i Rogaland siden 1800-tallet, åpnes eller rives for mer rasjonelle arealer og større maskiner. Driftsbygningene er gjerne store, og noen ganger helt uten praktisk sammenheng med jorda den ligger på, så de i realiteten er produksjonshaller som like gjerne kunne vært i industriområder.
Vi ser at etableringen av store, sammenhengende driftsarealer og store landbruksbygninger ofte komme i konflikt med intensjoner i kulturlandskapsvernet. Samtidig ville fraværet av jordbruksdrift føre til enda større endringer i kulturlandskapet, som raskt ville forsvinne i kratt og skog. Svært mange av bygningene som inngår i tradisjonelle kulturlandskap er ikke egnet for driftsformene som forventes i dag. De blir stående tomme og til nedfalls med mindre de fylles med ny bruk. Stavanger kommune skal strebe etter å oppnå en god balanse mellom drift og bevaring av kulturlandskapet.
Vern gjennom ny bruk versus tilgjengelighetskrav, arbeidsmiljølov, mm.
En rekke krav og forventninger til f.eks. ansatt-fasiliteter, rømningsveier og universell utforming har vist seg å være utfordrende å innfri uten at det går på bekostning av verneverdien til mange, særlig små hus, når de skal endre bruk. I hver enkelt sak må bevaringshensyn og slike forventninger og krav vurderes opp mot hverandre. Det må være et mål å finne fram til fleksible, skreddersydde løsninger som gjør husene brukbare uten at de mister verneverdien.
Universell utforming versus bevaring av autentiske kulturmiljø
Det er et uttalt nasjonalt mål å tilrettelegge alle omgivelser best mulig for alle, så vi oppnår universell tilgjengelighet. I kulturmiljøvernet ses dette i sammenheng med både bruksverdien, opplevelsesverdien og den pedagogiske verdien kulturmiljø kan ha. Vi ønsker størst mulig engasjement og deltagelse rundt kulturmiljøvernet og at flest mulig skal kunne bruke, oppleve og lære av kulturmiljøene.
Men tilrettelegging for "så mange som mulig" har også sine ulemper. Først og fremst kan de fysiske tiltakene for å oppnå universell tilgjengelighet i seg selv være inngrep som svekker kulturmiljøets verdi, enten det dreier seg om heistårn som ikke lett lar seg føye inn i arkitekturen, ramper som beslaglegger store deler av uterom, eller dører som må utvides og bli terskelfrie, og derfor byttes bort. De siste årene har også slitasjen på kulturmiljøene når stadig flere besøker dem fått mer oppmerksomhet. Kan kulturmiljø bli for godt tilrettelagt og formidlet? Kulturmiljøenes tålegrenser for både slitasje og fysisk tilrettelegging må stadig vurderes opp mot gevinstene ved å øke tilgjengeligheten.
Fortetting versus bevaring i sentrumsnære områder
Det er et anerkjent klimagrep å fortette i sentrumsnære områder. Slik kan eksisterende infrastruktur utnyttes best mulig, og byspredning kan reduseres eller hindres. Fortetting i sentrale strøk er også løsningen på jordvernproblematikken. Samtidig ligger oftest de eldste og mest karakteristiske delene av byen nærmest sentrum. Dette er områder som er sårbare for både riving og nybygg i stor skala. Områder der vern skal prioriteres, skal komme tydelig fram i kommunens planer; i kommuneplanen, reguleringsplaner og temaplan for kulturmiljø, for å sikre forutsigbarhet i fortettingen.
Havnivåstigning og flomvern versus havet som del av kulturmiljøet
Havet stiger sakte, men sikkert til et så høyt nivå at flere områder i Stavanger står i fare for å utsettes for oversvømmelser. Stadig hyppigere ekstremvær med høye bølger bidrar også i negativ retning. Derfor ønskes store deler av sentrum flomsikret med utfyllinger og bebyggelse, og steinnaust som har vært i bruk i uminnelige tider ønskes flyttet oppover og/eller sikret med betong. Kan vi sko oss for havnivåstigningen uten at verneverdien til naustmiljøene svekkes, eller at sentrum mister kontakten med fjorden?
Næringskonjunktursvingninger
Stavanger har gjennom hele sin historie fått merke nasjonale og internasjonale konjunktursvingninger tydelig. I lange perioder har byen hatt et nokså ensidig næringsliv der nesten alle har vært avhengige av den samme hovednæringen. I perioder der disse næringene har gått bra, har byen vokst raskt, men når næringsgrunnlaget har slått feil, har veksten stagnert og byen møtt kriser. Sildeperiodens vekst og fall på 1800-tallet er det klassiske eksempelet på dette, men også dagens oljeøkonomi passer i dette bildet. De ulike næringsveienes kulturminner har vokst frem i blomstringstider, for så å forfalle. På det meste lå i sildeperiodens storhetstid 260-270 sjøhus nærmest vegg i vegg fra Sandvigå til Strømsteinen. Av disse er det nå bare ca. 60 igjen, og mange av dem er sterkt ombygd.
Dårlige tider og endringer i næringsveier kan føre med seg forfall, men gode tider kan være like problematiske for kulturminnevernet.
Rask byvekst sprenger de etablerte bystrukturene. I oppgangstider har folk mye penger mellom hendene og ønsker å bygge nytt og stort, enten det er snakk om nye forretningsbygg eller altaner og tilbygg til egne boliger. I et hett eiendomsmarked skifter hus eiere i høyt tempo. De blir seksjonert og pusset opp med korte mellomrom, ofte uten hensyn til bygningenes ulike forutsetninger og særpreg. Byggeiver kan i like høy grad som forfall true karakteren til ulike kulturmiljø og de opprinnelige kvalitetene i hus og landskap.