Stavanger sine kulturlandskap

Landskapet har alltid vore i endring, men nå skjer endringane raskare enn nokon gong. Då er det større fare for at viktige landskapsverdiar går tapt. Vi treng difor kunnskap om landskap, kva verdiar dei inneheld og kva som skal til for å ta vare på dei og utvikle dei vidare. Når nye hovudvegar skal byggjast, vindmøller reisast eller kraftliner førast fram, er det viktig at ein har kartlagt nasjonalt viktige landskap slik at desse ikkje vert øydelagde av slike store utbyggingar.

Riksantikvaren har ansvar for å medverke til at dei kulturhistoriske verdiane i landskapet vert tekne vare på. Klima- og miljødepartementet har bede Riksantikvaren om å lage eit landsomfattande oversyn over kulturhistoriske landskap av nasjonal interesse. Det er dette som skal verte KULA-registeret. Landskapa som vert valde ut, skal saman vise mangfaldet i historia vår – korleis menneske har levd i og brukt landskapet, kva som har skjedd der og kva spor frå tidlegare tider som finst der.

Landskap gjev mange opplevingar. Ofte er det dei menneskeskapte spora som gjer landskapet ekstra spanande. Dei bidreg til lokalt særpreg og gjev grunnlag for verdiskaping og utvikling. Landskap kan vere grunnlag for økonomisk verksemd til dømes gjennom turisme og landbruksnæring. Eit landskap med store verdiar kan òg vere med å gjere eit område meir attraktivt som bustad og reisemål.

KULA-registeret er ikkje ein verneplan og landskapa vert ikkje freda eller verna ved at dei vert med. KULA er eit signal om at det er viktig å ta omsyn til verdiane, og skal vere eit kunnskapsgrunnlag som kommunane og andre etatar kan bruke i arealplanlegginga si. Det er viktig at landskapa framleis er i bruk og at jorda og skogen vert driven vidare. Framhald i drift kan i mange høve vere avgjerande for å ta vare på landskapsverdiane. Ein KULA-status skal ikkje stoppe utviklinga, men bidra til ei god utvikling som varetek verdiane.

Riksantikvaren jobbar nært saman med fylkeskommunane, og Sametinget der det er aktuelt. Kommunane vert tidleg kontakta slik at vi kan informere om arbeidet, drøfte aktuelle område og få opplysningar og synspunkt. Fylkeskommunane følgjer opp med nærare kontakt med den einskilde kommune og utarbeider eit utkast til tekstar om landskapa som Riksantikvaren arbeider vidare med og sender på høyring. I løpet av høyringa ønskjer vi innspel og debatt om dei føreslegne landskapa, slik at vi får eit best mogleg register. Det ferdige registeret vil liggje i kulturminnedatabasen Askeladden.

Sjernarøyene er en øygruppe helt nord i Stavanger kommune. Øyene ligger i Boknafjordbassenget, sør for tettstedet Nedstrand på fastlandet i Tysvær og henholdsvis vest og nord for de større øyene Ombo og Finnøy. Landskapet som er foreslått, består av øyene Bjergøy, Kyrkjøy, Talgje, Helgøy, Nord-Hidle, Tjul, og Aubø, samt et mylder av holmer og skjær som til sammen utgjør et særmerkt arkipelago midt i Boknafjorden.

Sjernarøyene ligger i et flott landskapsrelieff med Ryfylkefjellene som bakgrunn mot nord og øst. Det finnes spor etter jordbruksdrift tilbake til eldre bronsealder på disse øyene. Området preges av fiskerbondens småskala landbruk og kystkultur, med gårdstun og naustmiljø som innordner seg fint i det bølgende og småknausete landskapet. Vekslingen mellom skjærgård og jordbrukslandskap gir stor grad av variasjon og særpreg. Dette er bakgrunnen for at Sjernarøyene ofte karakteriseres som de vakreste øyene i Ryfylke. Lange steingarder snor seg mange steder over markene, i tillegg er steinnaust og steinbygninger også et karakteristisk trekk. Naustene ligger både enkeltvis eller mer samlet som i Lundarvågen, Eik og ved Hidlesundet. Det er flere eksempler på fint tilpassa tun med tradisjonell bygningsmasse bevart, blant annet på Tandravoll og Lund på Kyrkjøy, på Furre og Austre Bjerga på Bjergøy og på Nord Hidle.

Ryfylkes mest kjente forfatter, Alfred Hauge (1915-1986), skildrer landskapet på Sjernarøyene og menneskene her. Han vokste selv opp på Kyrkjøy innenfor den kristne lekmannsbevegelsen. Forfatterskapet skildrer sentrale tema i Ryfylkekulturen, som bedehusmiljøet og fiskerbondens trange kår.

Flere av øyene har en karakteristisk «hatteform», som er med på å skille øyene i Ryfylke fra det ytre øylandskapet og fra skjærgården ellers langs kysten. Det er berggrunnen, med blant annet glimmerskifer, i kombinasjon med harde gneisbergarter, som er bakgrunnen for de særegne landskapsformasjonene. I tillegg til de markerte høydedragene og toppene, er terrenget gjennomgående småkupert og variert, med dyrka marker mellom knausene og større innslag av beiteområder og skog. Næringsrik berggrunn og et lunt lokalklima gjør at øyene har svært artsrik vegetasjon. Klynger med lauvskog og enkeltstående lauvtrær gir et lunt og frodig preg.

Sjernarøy er i dag ikke-landfaste øyer og har gjennom historien alltid vært avhengig av sjøvegen. Kaiene, handelsstedene og ferjeleiene på øyene vitner om utviklingen av lokalrutetrafikken i Ryfylke fram til i dag. Deler av den eldre bygningsmassen på handelsstedene på Eik og Ramsvig på Kyrkjøy, og Aubøsundet på Bjergøy er bevart. Fram til 1965 var Sjernarøyene en egen kommune, og kommunesenteret for Sjernarøy herred lå på Aubø.

I perioden 1875-1900 skjedde det en betydelig utvidelse og forbedring av lokalrutenettet mellom Stavanger og Ryfylkefjordene. Sjernarøys kommunikasjon ble da åpnet mot omland og by og ble en varig del av dette rutenettet. Man kan trygt si at det lille øysamfunnet hadde en «melkerute» for lokalruteskipene, med anløpskaier på Helgøy, Talgje, Tjul, Eik, Ramsvik, Aubøsund, Nesheim og Nord-Hidle. Med bilens inntog ble øyene tilrettelagt med smale bilveger og alle øyene, med unntak av Nord-Hidle, er i dag knyttet sammen med bruer. Anløpskaiene for ferje og hurtigbåt som nå er i aktiv bruk er derfor redusert til Helgøy, Nesheim på Bjergøy og Nord-Hidle.

Den laftede rennesansekirken på Sjernarøy, fra 1636, bygget på et kirkested fra middelalderen, er et verdifullt og iøynefallende kulturminne. Den ligger fremtredende og åpent til på gården Eik på Kyrkjøy, med vid utsikt over øylandskapet mot øst og mot sør. Kirken og beliggenheten vitner om politisk, religiøs og økonomisk makt. På høydedraget nord for kirka, ligger et forhistorisk gravfelt med flere monumentale gravminner. Langs sund og på nes finnes også flere enkeltliggende gravrøyser med store dimensjoner. Gravene og gravfeltenes størrelse og plassering vitner om maktforhold og kommunikasjon sjøvegen, langt tilbake i tid.

Kvernsteinsbruddet på Nord-Talgje var i bruk i perioden omkring 1100 -1600 og fremstår som et imponerende kulturminne, med en mengde synlige spor etter uttak av emner til håndkverner og større vasskverner, langs svabergene på sørsiden av øya. Noe lenger vest for kvernsteinsbruddet, finnes også flere marmorbrudd som var i bruk fra slutten av 1800-tallet og fram til 1960. Flere av disse bruddene, og utskipingshavnen i Rossmorkvågen, er synlige i dag. Marmoren ble i starten fraktet til utlandet i større båter, og senere med småbåter til Stavanger.

De vakre Sjernarøyene har lenge vært et populært utfartsområde for ferierende båt- og hytteturister. Det var særlig ved dampskipenes inntog, fra midten av 1800-tallet, at Ryfylke for alvor ble et reisemål. Turisme er en del av Sjernarøys historie og identitet, og er i dag en viktig næring for øygruppen. Dette har ført til at flere områder er etablert med hyttebebyggelse og båtmarinaer.

Øygruppen midt i Boknafjordbassenget består av flere større og mindre øyer og et mylder av holmer og skjær som tilsammen danner en særmerkt arkipelago. Berggrunnen har gitt flere av øyene en karakteristisk «hatteform». Terrenget kan karakteriseres som småkupert og variert med markerte høydedrag og topper. Mellom knausene er det dyrka mark, med innslag av beiteområder og skog. Øyene har et frodig preg og stor artsrikdom i vegetasjonen, som skyldes næringsrik berggrunn og lunt lokalklima. Lange steingarder snor seg mange steder over markene. Tun, naust, båtstøer og kaianlegg er synlige spor etter jordbruksdrift i kombinasjon med fiske, handel og kommunikasjon i øyriket. Deler av landskapet er preget av moderne utbygging, særlig til fritidsbebyggelse.

Den nasjonale interessen i dette landskapet ligger særlig i bevarte kaianlegg, ferjeleier og handelssteder, fint tilpassa tun og naustmiljø, i et særmerkt øyrike med vakkert jordbrukslandskap. Øylandskapet gir et godt bilde av samferdselshistorie i Rogaland og lokalrutetrafikkens utvikling. Kai, ferjeleier og naust vitner om båttransport og kontaktlinjer sjøvegen. Øyene er rike på fornminner, og flere steder er gravrøysene godt synlige på nes og langs sund i landskapet. De viser en lang historie om makt og betydningen av kommunikasjon sjøvegen. Sammenhengen og helheten i det småskala øylandskapet er i stor grad bevart.

Vestre del av Nord-Talgje, inkludert steinbruddene, er verna som naturreservat. Det er også Lundarssøyla, et mindre område på Eikåsen på Kyrkjøy og Nesheim på Bjergøy. Nordheimsøy og Lamholmen er freda som sjøfuglreservat. Fredningsforskriftene og forvaltningsplanene gjelder til enhver tid for de freda områdene. Det er Stavanger kommune som har forvaltningsansvaret her.

Landskapet er sårbart for nye store tiltak som vil bryte opp sammenhengene og helheten i det småskala jordbrukslandskapet. Det er også sårbart for gjengroing. Turisme er en viktig del av Sjernarøys historie og identitet, samtidig som det representerer en utfordring knyttet til utbyggingspress.

KULA-landskapet bør vises i kommuneplanens arealdel som hensynssone c) med særlig hensyn til landskap. Det bør utarbeides retningslinjer til hensynssonen samt generelle bestemmelser til kommuneplanens arealdel for å ivareta verdiene og sette rammer for arealbruken.

Viktige punkter for planlegging og forvaltning av dette landskapet:

• Nye utbyggingsområder, f.eks. til bolig-, båt-, fritids- og hyttebebyggelse, bør plasseres i områder som allerede er preget av utbygging.
• Ved planlegging av alle større tiltak bør tilpasning til landskap og kulturmiljø vektlegges.
• Utbygging knyttet til båt-, fritids- og hyttebebyggelse bør legges i tilknytning til eksisterende anlegg og tilpasses det helhetlige kulturlandskapet i størrelse, plassering og utforming.
• Fortsatt landbruksdrift og beite er avgjørende for å hindre at landskapet gror igjen.
• Steingarder og andre kulturlandskapstrekk bør søkes bevart.
• Større planerings- og massefyllingstiltak som vil endre landskapets karakter og påvirke det helhetlige landskapsbildet bør unngås.

Landskapet ligger ved innseglingen til Boknafjordbassenget. Det omfatter øyene Fjøløy og Mosterøy, med deler av Askje, i tillegg til store deler av selve Rennesøy. Klosterøy, med Utstein freda kulturmiljø, er et sentralt område i dette landskapet, og vil omtales her. Ettersom det er et fredet kulturmiljø etter kulturminnelovens § 20, inngår ikke selve Klosterøya i KULA-området.

Rennesøy med øyene Mosterøy, Klosterøy og Fjøløy utgjør et vakkert og frodig jordbruks- og fiskerlandskap med stor tidsdybde. Landskapet er kontrastfullt og variert. Mastrafjorden løper mellom Rennesøy i nord og de mindre øyene.

Mot sørøst på den langstrakte Rennesøy ligger det karakteristiske Rennesøyhornet (234 moh) som er synlig over store avstander i Ryfylke. Den frodige og særegne brattkanten fra de sentrale lyngheiområdene på Rennesøy og ned til Mastrafjorden mot sør, står i sterk kontrast til den flate kystlinjen og sammenhengende dyrka marker på andre siden av Mastrafjorden. Også på nordsiden av Rennesøy er kystlinjen flat og «renner» nærmest ut i sjøen, og er dominert av dyrka areal. Her bryter E39 gjennom jordbrukslandskapet og skiller strandsonen fra den tilhørende gårdsbebyggelsen. på høydedragene på Rennesøy og på Mastravarden på Mosterøy finnes større innslag av kulturbeite, skogteiger og til dels sammenhengende lyngheiområder. Øylandskapet kan ellers karakteriseres som småkupert, men med flere markante landskapsstrukturer, deriblant Mastravarden som er Mosterøys høyeste punkt. Klosterøy og Fjøløy har flere karakteristiske mindre topper.

Øyene har stor variasjon i fjellgrunnen, fra næringsrik glimmerskifer til næringsfattig grunnfjell og sammen med gunstig klima har dette gitt seg utslag i en rik og variert vegetasjon. Trolig har også handelsvirksomheten som har foregått på Utstein kloster hatt betydning for dette mangfoldet, ved at nye planter ble innført. Den karakteristiske flate og kantete steinen som det finnes så mye av på disse øyene, er god til å bygge med. Lange, markerte steingarder og et stort antall bevarte piggsteinsgjerder er derfor karakteristiske innslag. Den spesielle berggrunnen gjenspeiles også i byggeskikken med en utstrakt bruk av tørrmurer i vegger og støttemurer. Gode eksempler finnes blant annet på Førsvoll og på Helland med flere stående bygninger. Mange steder står bare murene igjen i landskapet.

Øyene ligger strategisk til i grensen mellom åpent hav og innseglingen til fjordlandskapet innafor. Mastrafjorden har vært en viktig skipslei. Det er derfor ikke tilfeldig at landets best bevarte klosteranlegg, Utstein kloster, ligger ved innseglingen fra nord. Her kontrollerte man både leia langs nordvegen, innseilingen til Stavanger og til Ryfylkefjordene. Klostervågen, som i dag er svært grunn, var i tidligere perioder en ideell havn. Da Harald Hårfagre vant slaget i  Hafrsfjord, tok han residens på høvdingsetet Utstein. Benediktinermunkene i Stavanger overtok Utstein på slutten av 1200-tallet.

Den strategiske betydningen området har hatt opp gjennom historien gjenspeiles også i fortet på Fjøløy, sør for Klosterøya. Fortet ble etablert av tyskerne under andre verdenskrig og skulle, sammen med batteriene på Randaberg og Kvitsøy, forsvare innseilingen til Stavanger. I dag forteller anlegget også om Sjøforsvarets satsning rundt Stavanger etter annen verdenskrig. Her finnes krigsminner og forsvarshistorie i et vakkert og særegent beitelandskap.

Øyenes sentrale beliggenhet i forhold til viktige kommunikasjonslinjer, og det fruktbare jordsmonnet, har gitt grunnlag for rikdom og makt over lang tid. Dette gjenspeiles i at tidligere Rennesøy kommune hadde størst tetthet av registrerte fornminner i landet. Området hører også til de eldste lyngheilandskapene i Norge. Mange av fornminnene, som gravrøyser og -hauger, er plassert på særlig synlige steder i terrenget, mange ved skipsleia og ved ankringsplasser. På høyden mellom Vikevåg og Bjerga ligger flere store ødegårdsanlegg i et sammenhengende og godt bevart landskap og ytterst på det karakteristiske Rennesøyhornet ligger en bygdeborg fra eldre jernalder.

Sørbø kirke, langs den særprega kystlinjen på nordsiden av Rennesøy, vitner også om religiøse og politiske maktforhold i middelalderen. Den hvitkalka kirken er en viktig markør som gir sterk historisk forankring til landskapet. Skiferbruddet ved Ertenstein på Sørbø kan også dateres tilbake til middelalderen og har levert karakteristisk grønnlig skiferstein både til Stavanger domkirke, Utstein kloster og Sørbø kirke. Noen av de aller tidligste steinalderboplassene vi kjenner til fra lavlandet i Sør-Norge, Galtaboplassene, ligger i denne delen av landskapet. Denne pionerbosetningen gir området særlig stor tidsdybde.

Kystfisket har, ved siden av jordbruket, alltid vært en viktig næringsveg for menneskene på disse øyene. Flere godt bevarte sjøhusmiljø med brygger og båtstøer, på nordsiden av Rennesøy og langs Mastrafjorden, vitner om fiskets betydning. De tradisjonelle naustene med grunnmur av tørrmur, grindkonstruksjon og heller på taket finnes enkelte steder. Samlinger med små tufter i fjæra, både på Reianes, Klosterøy og på Fjøløy kan være spor etter storskala fiske i middelalder og kanskje jernalder. Det store antallet nausttufter fra jernalder og vikingtid i kommunen, blant dem det 28 meter lange leidangnaustet på Sørbø, kan peke mot maktforhold og organiseringen av en sjøkrigsflåte i romertid eller folkevandringstid. Under det store sildefisket fram mot midten av 1800-tallet, ble det reist flere fyr på leia mellom Stavanger og Bergen. Ett av disse fiskerfyra ble reist på Fjøløy i 1849 og er i dag et iøynefallende kulturminne i det flotte beitelandskapet rundt Fjøløy fort.

Den tradisjonelle sammenhengen mellom jordbruk og fiske er godt bevart langs Mastrafjordens nordlige bredd. Her finnes flere eldre sjøhusmiljø i god sammenheng med fint tilpassa gårdstun, både på løsmassene langs fjorden, og på høydedraget over den. Disse miljøene, sammen med de store sammenhengende arealene med kystlynghei, og spor etter nyere tids kulturminner og fornminner, utgjør et verdifullt landskap.

Selve Rennesøy, med dens høyeste punkt Rennesøyhornet i sørøst, er et markant og karakteristisk landskap med storskala virkning i fjordlandskapet. Brattkanten som stiger opp fra Mastrafjorden står i stor kontrast til fjorden og til det ellers så flate jordbrukslandskapet på nordsida av øya og på øyene mot sør. Skifrig berggrunn gir et oppsprukket og «levende» preg på fjellsidene, samtidig som den gir stor artsrikdom og frodighet. Overgangene mellom lyngheiene på toppene og i skråningene, de dyrka markene og kystlinjen gir fine kontraster. Bruken av landskapet er lett lesbar gjennom tydelige sammenhenger mellom ulike kulturmiljø, fra naust- og sjøhusmiljø, gårdsbebyggelse og dyrka marker, og til lynghei- og beitelandskapets karakteristiske steingarder, piggsteinsgjerder og mange synlige fornminner. Mastrafjorden og leia nord for Rennesøy har vært sentrale langt tilbake i tid. Den strategiske beliggenheten vises i et stort mangfold av kulturminner som vitner om maktforhold.

Øyene kan karakteriseres som et vakkert og variert jordbruks- og fiskerlandskap med stor tidsdybde. Sjøhusmiljø og gårdstun ligger i fint samspill med landskapet. Markante steingarder og særprega piggsteinsgjerder, i kombinasjon med kystlynghei og en stor mengde fornminner som vitner om rikdom og makt, gir en sterk opplevelse av historisk forankring og kontinuitet. Viktige kulturmiljø fra middelalderen, med kloster på Utstein og kirkested og skiferbrudd på Sørbø, gir en ekstra dimensjon til landskapet som et maktsentrum med strategisk stor betydning over lang tid.

Kulturmiljøet rundt Utstein kloster på Klosterøy, er fredet etter kulturminnelovens §20. Det er fredningsvedtektene for det freda området som gjelder her.

På nordvestre del av Rennesøy er et område verna som dyrefredningsområde, på land og i sjø. Dette området er ikke egna til eller tilrettelagt for friluftsliv. Bjergavatnet og Førsvollvatna er verna som naturreservater. Fredningsforskiftene for disse områdene gjelder her og det er Stavanger kommune som har forvaltningsansvaret.

Tre større områder på Rennesøy er med i den landsomfattende satsingen Utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Dette er Helland-Bø, Førsvoll-Austbøheia og Hodne-Dale-Sel. Disse områdene har høye verneverdier, blant annet i form av kystlyngheilandskap med mange spor etter tidligere tiders bruk. Satsingen er et samarbeid med brukerne i området. Det er utarbeidet egen forvaltningsplan for områdene og det tildeles årlige midler til investerings- og skjøtselstiltak som blant annet ivaretar kulturarven.

Det åpne landskapet er sårbart for høye installasjoner og bygninger som vil forstyrre den historiske lesbarheten og sammenhengene i landskapet. Det er også sårbart for gjengroing. Tettstedet Vikevåg preges i stor grad av moderne bygningsmasse og kaianlegg, nye boligfelt og tilhørende infrastruktur. Fortsatt utbygging bør i hovedsak skje i tettstedene framfor i spredtbygde områder.

KULA-området bør vises i kommuneplanens arealdel som hensynssone c) med særlig hensyn til landskap. Det bør utarbeides retningslinjer til hensynssonen samt generelle bestemmelser til kommuneplanens arealdel for å ivareta verdiene og sette rammer for arealbruken.

Viktige punkter for planlegging og forvaltning av dette landskapet:

• Høye installasjoner og bygninger som vil forstyrre den historiske lesbarheten og sammenhengene i landskapet bør unngås.
• Fortsatt landbruksdrift, beite og tradisjonell skjøtsel av kystlyngheiene er avgjørende for å hindre  gjengroing.
• Nye bygninger i tilknytning til landbruksdriften bør tilpasses eksisterende tun, omgivelsene og terrenget både med hensyn til volum, materialvalg og form.
• Verneverdig gårds-, naust, og sjøhusbebyggelse bør ivaretas.
• Større planerings- og massefyllingstiltak som vil endre landskapets karakter og påvirke det helhetlige landskapet bør unngås.
• Den åpne kystlinjen er særlig sårbar for nye store inngrep og anlegg som kan forstyrre opplevelsen av den historiske kystlinjen og landskapselementene som finnes her (eldre naust, kaianlegg, båtstøer med mer).

Hafrsfjord er en om lag ni km lang terskelfjord på Nord-Jæren, på grensa mellom Stavanger og Sola kommuner. Fjorden munner ut i Nordsjøen og Atlanterhavet i nordvest. Gjennom det smale innløpet, hører nordsiden av kystlinjen til Stavanger, mens sørsiden ligger i Sola. Fjorden utvider seg så mot øst og videre mot sør. Helt i sør grenser fjorden til Stavanger lufthavn, Sola.

Landskapet omfatter i hovedsak selve kystlinjen rundt Hafrsfjord, med øyene Hagøy, Prestøy og flere mindre holmer, samt deler av det omliggende jordbrukslandskapet. Større deler av områdene, særlig i Stavanger kommune, er utbygd nærmest ned til dagens strandlinje. I sørøstlige og vestlige del av fjorden er det i større grad bevart jordbrukslandskap med spredte gårdstun.

Selve Hafrsfjord har en svært smal munning ut mot storhavet. Når man kommer lenger inn i fjorden utvider den seg. Her finnes noen mindre øyer, holmer og skjær. De mektige løsmasseavsetningene, som sannsynligvis ble avsatt under siste istid, har gitt et næringsrikt jordsmonn og gjort området attraktivt for jordbruk.

I de aller ytterste delene av innseglingen til Hafrsfjord finnes rester av kystlynghei, mens landskapet lenger inne i fjordarmen preges av moderne landbruksdrift. Her finnes dyrka marker og beiteland ned mot fjorden. Landskapet er relativt flatt, med en del bergnabber stikkende opp i dagen, ofte skogkledde. I beitelandskapet finnes flere steder innslag av eikeskog og strandeng. Steingardene følger eiendomsgrensene ned mot kystlinjen. Kystkulturen er lett lesbar, gjennom en rekke nyere og eldre naust og naustmiljø, havner, moloer, brygger og båtopptrekk langs strandlinjene med små og store viker. Området kan oppleves fra turvegen som er bygget langs store deler av fjorden.

Slaget i Hafrsfjord er omtalt i Snorres kongesagaer og fant trolig sted en gang mellom 880 og 900 e.Kr. Haraldskvedet forteller om hvordan Harald Hårfagre møtte Østmennene i Hafrsfjord og seiret. I den nasjonale historiefortellingen, markerer Harald Hårfagres seier over kongene i Sør-Rogaland og Agder starten på rikssamlingen. Til minne om slaget i Hafrsfjord ble det i 1983 satt opp en bronseskulptur ved Møllebukta helt øst i Hafrsfjord; Sverd i fjell av Fritz Røed.

Låg-Jæren er blant de rikeste fornminneområdene i landet, noe også området rundt Hafrsfjord er tydelig preget av. De gode jordbruksforholdene, god tilgang på ressurser fra havet, og viktige kommunikasjonsveger, har lagt til rette for akkumulering av rikdom og makt gjennom store deler av forhistorien. Rike arkeologiske funn er vitnesbyrd om dette.

Hafrsfjord har hatt en strategisk plassering som en beskytta havn på den farlige skipsleia langs Jæren, like sør for det viktige Boknafjordområdet. Rundt Hafrsfjord finnes den største konsentrasjonen av nausttufter fra forhistorisk tid og middelalder som er kjent i Norge. Flere er fremdeles synlige, for eksempel på strekningen mellom Jåsund og Hogstad. De mange og til dels store naustene som har stått her, viser at fjorden var hjemmehavn for et betydelig antall skip i perioder av jernalderen.

Det er også bevart mange gravhauger, både ved innløpet, og langs hele fjorden i sin helhet. Disse ligger gjerne på godt synlige steder i landskapet. Helleristninger fra bronsealder finnes ved innløpet til fjorden, og to større felt på nordøst-siden av fjorden. Fluberget, ett av disse to, er det største helleristningsfeltet som er kjent på Jæren.

Bygdeborger er registrert på Haga, vest i fjorden, og på Myklaberget og Ytraberget sørøst i fjordarmen. Den mest kjente av bygdeborgene er Ytraberget, som ligger som en utstikker i fjorden ved Sørnesvågen. Bygdeborgen er antatt å ha vært i bruk i vikingtiden, da havet sto noe høyere enn i dag og borgen lå på en holme. Ifølge Snorre skal kong Kjotve under slaget i Hafrsfjord ha flyktet opp på en holme der det var lett å verge seg. Dette kan ha vært Ytraberget.

Langs fjorden finnes også flere bautasteiner. Flere av disse knyttes til et sagn om Erling Skjalgssons likbåre over Solahalvøya. Erling Skjalgsson var en betydelig maktperson på Jæren ved tusenårsskiftet.

Området rundt Hafrsfjord har også vært et viktig strategisk område i moderne tid. Sola lufthavn var Norges første sivile lufthavn, og i 1920 ble det etablert en sivil sjøflyhavn ved Sola Sjø, i sørvestlige del av Hafrsfjord. Området ble videreutviklet av okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Betongdekket og flere hangarer er i dag intakt.

Hafrsfjord er en ni km lang terskelfjord som kjennetegnes av et smalt innløp med en stor og grunn beskytta havbukt innenfor. De ytre delene av innseglingen domineres av kystlynghei. Den nordlige, og til dels østlige delen av Hafrsfjord er sterkt utbygd og flere steder grenser det avgrensa landskapet til moderne byggefelt. I sørøstlige og vestlige del er jordbrukslandskapet i større grad bevart, med bølgende marker og beiteland, og med spredte gårdstun. Strandlinjen veksler mellom små og store viker, flere steder med eldre og nyere båtstøer, naust og bryggeanlegg. I flere områder stikker grunnfjellet opp som markerte landskapsformer, i kontrast til det flatere jordbruks- og fjordlandskapet omkring. Det er på noen av disse kollene at jernalderens bygdeborger ble anlagt.

Den nasjonale interessen knyttes primært til slaget i Hafrsfjord som ifølge Snorres sagaer var viktig i rikssamlingen på 800-tallet og som også ble sentralt i nasjonal identitetsbygging fra 1800-tallet, på lik linje med Eidsvoll og Stiklestad. Der fjorden åpner seg opp, gir den åpne og vide vannflaten, med omkringliggende kystlinje og bølgende jordbrukslandskap, en sterk opplevelse av et beskytta fjordlandskap.

Gode betingelser for jordbruk, kommunikasjon og transport har lagt grunnlaget for den maktkonsentrasjonen man kan se rester etter i landskapet rundt Hafrsfjord. Her finnes mange kulturminner som vitner både om lang tids jordbruk, kommunikasjon, religionsutøvelse, makt og forsvar. Bygdeborgene og de store nausttuftene er viktige kulturminner som kan knyttes til fjorden som et forsvars- og maktlandskap.

Flere områder innenfor landskapet er vernet som naturreservater; Hagavågen, Strandnesvågen og Grannesbukta. I disse områdene gjelder forskrift om fredning av naturreservatene og forvaltningsplanen for områdene. Det er fylkesmannen som har forvaltningsansvaret i disse områdene.

Landskapet er sårbart for nye store konstruksjoner som kan bryte de kulturhistoriske sammenhengene og siktlinjene langs fjorden. Det som er igjen av det åpne landskapet rundt Hafrsfjord, som er relativt urørt av nyere tiltak og der gårdsbebyggelsen ligger i sin opprinnelige sammenheng, bør bevares.

Området bør vises i kommuneplanens arealdel som hensynssone c) med særlig hensyn til landskap. Det bør utarbeides retningslinjer til hensynssonen samt generelle bestemmelser til kommuneplanens arealdel for å ivareta verdiene og sette rammer for arealbruken.

Viktige punkter for planlegging og forvaltning av dette landskapet:

• Utsikten over Hafrsfjord bør ikke brytes av nye store infrastrukturtiltak, industri eller boliger. Sammenhenger mellom synlige kulturminner og kulturmiljøer i landskapet rundt Hafrsfjord bør beholdes.
• Viktige kulturminner og områdene rundt dem bør skjøttes og ivaretas for å øke lesbarheten og opplevelsen av dem i sine opprinnelige omgivelser.
• Fortsatt drift er en forutsetning for å opprettholde det åpne jordbrukslandskapet.
• Ny bebyggelse i jordbrukslandskapet bør som hovedregel plasseres i tilknytning til eksisterende bygningsmilljø/tun og tilpasses den tradisjonelle bebyggelsen og landskapet.
• Særlig karakteristiske trekk i kulturlandskapet, som småknauser og andre topografiske trekk, trerekker og steingjerder bør ivaretas.
• I landskapet rundt fjorden har enkelte områder særlig opplevelsesverdi og historiefortellende verdi. Dette gjelder spesielt Ytraberget, med deler av Grannes, Risa og Haga. Disse helhetlige landskapene bør det tas særlig hensyn til.

Ei samanhengande og bratt fjellside kor markert terrengform skaper ein kontrastrik overgang mellom øy- og fjordlandskapet og fjellplatåa på Ombo. Det høge, markerte fjellet Bandåsen forsterker intensiteten i landskapsbiletet. Kulturlandskapet ned mot fjorden har preg av jordbruk i liten skala og ligg i fin kontrast til den elles skogkledde fjellsida. Vekslande vegetasjon gir området botanisk variasjon. Inngår i «Vakre landskap i Rogaland».

Eit samannhengande, heilskapleg og småskala øylandskap kor skjærgård og kulturlandskap gir stor grad av variasjon og særpreg med fleire markerte høgdetoppar. Godt synlege fornminne og bevarte kulturmiljø (kaianlegg, ferjeleier og handelsstader, tun og naustmiljø) tilpassa landskapet gir historisk identitet. Stor artsrikdom i vegetasjonen og markerte enkeltståande tre forsterker verdien av kulturlandskapet. Inngår i KULA-registeret og «Vakre landskap i Rogaland».

Ei øygruppe kor det store antalet øyer og holmer skaper tronge og idylliske sund, med god veksling mellom åpne og lukka rom. Vegetasjonen er frodig og variert, og fleire område inneheld tradisjonelt, gamalt kulturlandskap som gir dei enkelte områda god historisk kontinuitet og særpreg. Inngår i «Vakre landskap i Rogaland».

Ei av dei mest karakteristiske strandsonene i Boknafjorden kor dei mjuke linene i topografien i stor grad er teke vare på. Ei særeiga lysvirkning som oppstår i møtet mellom den åpne strandflata og Boknafjorden gir området høg intensitet. Vekslinga mellom småkupert, blokkrik beitemark, grassletter, buskskog og lauvtrevegetasjon rundt Sørbøvågen gir, saman med eit rikt innslag av kulturminne eit mangfaldig kulturlandskap. Inngår i KULA-registeret og «Vakre landskap i Rogaland».

Eit storskala ope og heilskapleg landskap prega av store kontrastar. Brattkanten gir stor kontrast til fjorden og det flate landskapet på øyane, og er eit viktig overordna romdannande element og landemerke. Frå platået er det eit vidt og storslagent utsyn over fjordlandskapet. Området har eit stort mangfald innan plante- og dyreliv. Sjøhusmiljø og gårdstun ligg i fint samspel med landskapet. Markante steingardar og særprega piggsteinsgjerder, i kombinasjon med kystlynghei og fornminne, gir ei sterk oppleving av historisk forankring og kontinuitet. Inngår i KULA-registeret, UKL-område og «Vakre landskap i Rogaland».

Ei avrunda og mjuk terrengform gir området særpreg. Tre karakteristiske høgdepunkt og landemerker opnar for ei vid utsikt over fjordlandskapet. Eit karakteristisk kulturlandskap prega av beiting. Sjøen har ei spesiell påvirking på korleis ein opplever rommet i Klostervågen. Utstein kulturmiljø er båndlagd etter Lov om kulturminner. Inngår i «Vakre landskap i Rogaland».

Eit ope storskalalandskap med stor opplevingsverdi og utsikt til fjordlandskapet. Brattskrenten danner stor kontrast til fjorden og det flate landskapet på øyane, og er eit viktig overordna romdannande element og landemerke. Området har eit stort mangfald innan plante- og dyreliv. Sjøhusmiljø og gårdstun ligg i fint samspel med landskapet. Markante steingarder og særprega piggsteinsgjerder, i kombinasjon med kystlynghei og fornminne, gir ein sterk oppleving av historisk forankring og kontinuitet. Inngår i KULA-registeret, UKL-område og «Vakre landskap i Rogaland».

Eit småkupert, beiteprega kulturlandskap som i liten grad er prega av intensivt, industrialisert landbruk er særeige for Brimse. Landskapet er lett lesbart, og smale veier, små teiger, steingardar, jordkjellarar og smålåtne driftsbygninger gir stor tidsdybde. 

Eit ope, flatt og heilskapleg kulturlandskap i eit småkupert øy- og fjordlandskap. Svært mange fornminne med god samanheng til landskapet, samt eldre tun og ein lett synleg eigedomsstruktur med steingjerder gir eit relativt intakt kulturlandskap med stor tidsdybde. 

Eit landskapsområde samansett av ei rekkje større og mindre øyar som varierer mellom flate og kuperte område, enkeltståande tre og tett vegetasjon. Særleg på Lundsneset er det et variert og mosaikkprega kulturlandskap, med mindre skogholt og vegetasjonsrike randsoner. Kontrasten mellom land og sjø er stor, og panoramautsikt mot øyane i Ryfylke og fjella i bakgrunnen gir eit mektig og storslagent landskap. Inngår i  «Vakre landskap i Rogaland».

Eit lågtliggande og småkupert øylandskap. Bygningsmiljø omgitt av eit kulturlandskap med mellom anna terrasserte hagar, steingjerder, oppmurte veger og stier, bakkemurar og alleer gir Lindøy eit landskapsmessig særpreg. Lindøy si lange historie som barnevernsinstitusjon gir området ein særeigen historisk identitet.

Vatna er av dei få attværande store innlandsvatn på Låg-Jæren, og utgjer eit svært viktig element innanfor storskalalandskapet på Nord-Jæren, kor store landbruks- og utbyggingsområde dominerer. Landskapsområdet har ei særprega og variert terrengform med fine vekslingar mellom tett vegetasjon og opne jordbruksareal som gir fleire gode landskapsrom med natur- og driftsmiljø rike på kontrastar og varierte opplevingar. Heilskapleg bruksmiljø med kulturmark, eldre gardsbruk, steingjerder, bakkemurar og gamle geiler gir historisk identitet. Inngår i «Vakre landskap i Rogaland».

Hafrsfjord er ein av fjordane som deler Nord-Jæren i halvøyer. Den opne og vide vannflata gir ei oppleving som veksler mellom spenning og harmoni. Omkringliggjande kystline og bølgande jordbrukslandskap virker romdannande og gir ei sterk oppleving av eit beskytta fjordlandskap. Slaget i Hafrsfjord er sentralt for den nasjonale identitetsbygginga. Inngår i KULA-registeret og «Vakre landskap i Rogaland».

Eit småskala og heilskapleg høgdedrag med stor betydning som eit av dei større og opne kulturlandskapa som fortsatt er bevart på Nord-Jæren. Jåttånuten med vidt utsyn er eit viktig referansepunkt for heile Nord-Jæren. Den karakteristiske bruksstrukturen som stråler ut frå Jåttånuten i form av steinsatte gardsveggar og geiler samt samanhengande vegetasjonsbryn gir området historisk verdi. Inngår i «Vakre landskap i Rogaland».