Eiganes og Våland

Eiganes

Eiganes var opprinnelig navnet på Stavangers sentrale gård, som lå i og omkring det vi i dag kjenner som Stavanger sentrum, og som dekket alt som i dag inngår i de sentrale bydelene; mellom Kalhammaren i nord og Eikeberget i sør, og fra Lassa i vest til og med hele Storhaug-halvøya mot øst. Navnegivende for gården kan ha vært neset vi i dag omtaler som Sentrumshalvøya; det har blitt påvist at det vokste eik rundt Breiavatnet i flere tusen år fram til og med Middelalderen. Da kan denne gårdens opprinnelige tun ha vært der Kongsgård ligger i dag.

Antakelig er mange spor etter menneskelig aktivitet i området vi i dag kjenner som Eiganes og Sentrum visket bort av nyere aktiviteter, siden området har vært tettere befolket enn mye av omlandet. Både helleristningene på Rudlå og bautasteinen på Eiganes gravlund tyder på at området kan ha vært bebodd av rike og mektige folk langt tilbake i tid. En gravhaug ble også fjernet for å bygge Ledaal.

Eiganes kom, i likhet med selve byen Stavanger, på kirkens hender i middelalderen, og hørte til kirken fram til reformasjonen i 1536, da kronen overtok alt kirkegods. I 1607 ga den dansk-norske kong Christian IV restene av gården til byens borgere, et område som omfattet både det vi i dag kaller Eiganes, deler av Stokka og Byhaugen og områder nord til Kalhammeren. Byen tok området i bruk til mønstringsplass for Borgervæpningen og felles beitemark. Fra slutten av 1760-årene ble markene på Eiganes delt opp til mindre parseller, eller løkker, som ble utleid til byens innbyggere og etter hvert bebygget med lystgårder som Ledaal, Holmeegenes, Solvang, Engelsminde, Bækkelund, Bakkeland, Munkehagen, Bjergsted og Friheim. Alle disse lyststedene ble etter hvert innhentet av byveksten, og de store hagene og parkene ble for en stor del «spist» av byen, men mange av husene inngår fremdeles i bybildet. Utover 1800-tallet kunne folk kjøpe løkkene sine, og Eiganes ble en bydel som alle andre bydeler.

Det var først i 1866 at området gitt i det kongelige gavebrevet i 1607 formelt ble innlemmet i byen, da bygrensen ble flyttet fra Løkkeveien til omtrent der Ytre Ringvei vest ligger i dag.

Etter hvert som byen vokste, fulgte tette boligkvartaler nærmest bykjernen, og villakvartaler og gartnerier lenger ute. Deler av Eiganes ble byens «beste vestkant» med til dels større tomter, og ikke minst mer forseggjorte og påkostede hus enn mange andre steder i byen. Men også deler av Eiganes, og særlig Kampen, er bebygget med de klassiske stavangerske horisontaldelte tomannsboligene. I disse områdene er de fleste både ene- og tomannsboligene fra mellomkrigsårene og gjerne i jugendstil, nyklassisistisk eller funksjonalistisk stil.

Våland

Navnet Våland har ukjent opphav, men endelsen -land kan tilsi at stedet har vært bebodd og dyrket allerede i eldre jernalder. Det er ikke funnet bosetningsspor fra steinalderen på Våland, men flere redskaper som likevel viser at mennesker har vært i og har brukt området, så langt tilbake i tid. De eldste bosetningssporene, både dyrkningsspor og en kokegrop fra omkring 2000 år siden, er funnet ved Ørnesteinen og i en hage i Agent Kiellands gate.

I middelalderen lå Våland til den store gården som dekket store deler av dagens byområde. Da Bispeladegård mot seinmiddelalderen ble skilt ut til egen gård for Biskopen, var Våland en del av denne.

Da Bispeladegård etter hvert ble solgt til private i mindre stykker, ble det også lagt gårder på Våland. I kart fra seint 1800-tall finner vi tre tun; Juuls løkke, Idsøes løkke og Torgers minde. Våningshusene til Juuls løkke og Torgers minde finner vi fortsatt, i Bernhard Hanssons gate 6 og Vålandsgata 21. Torger Kleiberg var en kaptein som slo seg opp som skipsreder. Han bodde og drev fra sjøhusene sine i Østervåg 15 og 17, men tilbrakte mye tid, særlig om sommeren, oppe på lystgården sin som han kjøpte og bygde i 1863. Han var blant de få som greide seg rimelig godt igjennom den store økonomiske krisen som rammet Stavanger i 1880-årene, fordi han kunne selge ut parseller av lystgården sin.

Våland lå utenfor bygrensene fram til 1905. Da var allerede utbyggingen av skråningen mot sentrum i gang i kvartalene vest, nord og øst for selve Vålandshaugen, bystrøk som har sin utpregete karakter fra alle de jevnstore tomannsboligene i sveitser- og sveitserjugendstil bygget mellom seint i 1890-årene til ca. 1930. De store, offentlige byggene som danner Vålands ansikt mot Sentrum og Breiavatnet; teateret, turnhallen, museet og sykehuset, ble alle bygget i årene mellom 1880 og 1897, og er tegnet av arkitekten Hartvig Sverdrup Eckhoff.

Sørsiden av Vålandshaugen er bygget ut med ene- og tomannsboliger og rekkehus fra etterkrigsårene. Etter justeringen av bygrensene i 1923, var også dette området, helt ned til Bekkefaret, innenfor Stavanger. Nederst i Vålandsskråningen ble Rogaland sjukehus/Sentralsjukehuset i Rogaland bygget i 1920-årene. Sykehusets bebyggelse, og da først og fremst delene fra 1970-årene og senere, setter fortsatt sterkt preg på området.

Toppen av Våland har, som svært bynært høydepunkt på 84 m.o.h. vært et utfartsmål i uminnelige tider. Tidligere var utsikt til havet strategisk viktig, og før dagens vannbasseng og tårn sto det et utsiktstårn her, som skulle være bygget under napoleonskrigen. Dagens Vålandstårn med høydebasseng ble bygget i 1895, i en tydelig historiserende stil. Også dette tårnet ble bygget som utsiktstårn, med en leilighet for en brannvakt, men rollen som turmål var vel så viktig, siden det også ble etablert restaurant her.

Stokka

Stokka lå til Hetland kommune fram til kommunesammenslåingen i 1965, og var utpreget jordbruksbygd fram til da.

Stedsnavnet med -a-ending tyder på at gården har opphav i forhistorisk tid, sannsynligvis jernalderen.

Stokka var kirkegods fram til reformasjonen, da det ble overført til kronen. I mange år var det amtmannen i Stavanger som disponerte jorda her. Midt på 1800-tallet solgte staten ut mange gårder, deriblant Stokka, som den gang besto av to bruk og 25 parseller. Kjøperne var rike stavanger-folk som ville ha bynære landsted hvor de kunne trekke seg unna i sommerukene. De etablerte felles møllebruk ved Stokkavatnet, og fikk dyrket opp mer av jorda.

Blant de første selveiende jordbrukerne på Stokka var bønder fra Ryfylke som så muligheten til å drive gårdsdrift året rundt. Med Stavanger som nærmeste nabo var det alltid et marked for både grønnsaker og blomster som kunne dyrkes i drivhus, og meieriprodukter, egg og kjøtt. Utover mølledriften kunne Stokkavatnet utnyttes til garnfiske etter røye og ørret, og uttak av is som kunne selges i byen om sommeren. På 1930- til 1950-tallet var Stokkavatnet byens drikkevann; pumpehuset står fortsatt ved den østlige bredden.

Vi finner gårdsbebyggelse fra midten av 1800-tallet på de eldste gårdene på Stokka, som opprinnelig ble etablert som landsteder; Molauggården, Ekelund og Duegården. Av nyere gårdsbebyggelse finner vi familien Stokkes funkishus av mur fra 1938, tegnet av Gustav Helland, men det er boligområdene fra etterkrigsårene som preger Stokka i dag. Flere områder er tegnet av Stavangers mest kjente arkitekter, og regnes med blant trehusbyens nyere årringer:

• ekteparet Hoems
  • kjedehus i Edvard Griegs vei
  • kjedehus i Øvre Stokkavei og Blomsterveien
  • kjedehus i Orrestien, Sisikveien, og Måltroststien
• Retzius og Bjolands
  • kjedehus i Stokkabrautene og Stokkahagen
  • rekkehus i Stokkabrautene og Anne Grimdalens vei
• Toralf Brynes
  • kjedehus i Rektor Oldens gate, Lektor Mosgrens gate og Rektor Erichsens gate

Skoler

Uferdig. Sognet barn på Eiganes til Solvang skole før Eiganes skole ble bygget i siste halvdel av 1950-tallet?