Hillevåg
Det første Hillevåg
Det er funnet få spor etter menneskelig aktivitet fra steinalder, bronsealder og jernalder i Hillevåg, men det er grunn til å tro at området har vært befolket i alle fall siden bronsealderen.
Jordbruk og fiske har vært viktige næringsveier i området, og etter hvert som både Postveien (Lagårdsveien, Hillevågsveien, Marieroveien) fra 1700-tallet og Jærbanen fra slutten av 1800-tallet ble lagt gjennom bydelen, har også industri- og handelsnæring satt sine preg på bydelen.
Hillevåg har først vært kjent som en husmannsplass like sør for munningen til Hillevågsvatnet. Her ble etter hvert gården Hillevåg skilt ut av Bispeladegården, som dekket området mellom Gandsfjorden og Mosvatnet/Ullandhaug fra Breiavatnet i nord til Eikeberget i sør. Slik ble Bispeladegård delt i to deler sør og nord for Hillevåg. Bispeladegård var fra 1200-tallet, som navnet antyder, kirkens eiendom, i bruk til produksjon av varer biskopen hadde bruk for eller fikk inntekter fra. Som med alt kirkegods ble Bispeladegård overført til kronen ved reformasjonen, og mot slutten av 1600-tallet kom gården over på private hender.
De første private eierne i Hillevåg var rike byborgere som ikke drev gårdene selv, men hadde forpaktere til å ta seg av gårdsdriften, og forsyne dem med varer til både eget forbruk og salg. Blant disse velstående Stavanger-borgerne var Peder Klow, en bergensk dimittert kaptein, som hadde arvet Lagård etter sin morfar. Hillevågs historie er i høy grad formet av mennene som kjøpte land av Peder Klow.
Køhlereiendommen
Først ute var brødrene Friederich og Boye Petersen fra Holstein som var møllere. De investerte i 1799 i Hillevåg, nærmere bestemt i Salleråen som rant mellom Mosvatnet og Gandsfjorden, etter at en annen mer bynær vindmølle de hadde bygget brant ned. På eiendommen sin hadde de i 1800 både vindmølle, kvernhus, brennevinsbrenneri, garveri og flere sjøhus foruten våningshuset. Enken etter Friederich Petersen giftet seg i 1813 på nytt med musikanten og handelsmannen Johan Adam Köhler fra Schleswig, som utvidet eiendommen til å også kunne drives som gårdsbruk. Gjennom 1800-tallet vokste både bedriftene, formuen og eiendommen til «Køhlerne», og gården var en periode blant de største og mest moderne på Vestlandet. Norges mest kjente billedvever og art noveau-kunstner Frida Hansen var født og oppvokst på Køhlereiendommen, og var gift med Wilhelm Severin Hansen som drev handelshusene Køhler & co. og Ploug & Sundt da disse ble rammet av den historiske økonomiske krisen i 1883. Hovedvekten av familiens midler hadde fram mot 1880 blitt investert i silde- og skipsfartsnæringen, som begge kollapset i 1880-årene. Eierne ble slått konkurs, og eiendommen ble overtatt av Stavanger kommune, og ganske fort solgt ut i mange små teiger, først tatt i bruk til industribebyggelse.
Haugvaldstadminde
I 1802 solgte Peder Klow husmannsplassen Sandvigen ut fra eiendommen sin, til en slakter som flyttet fra Hjelmeland. Noen tiår seinere kjøpte John Haugvaldstad denne plassen, og det var han som fikk huset som er kjent som Haugvaldstadminne flyttet ut hit i 1830-årene. Det er uvisst hvor huset sto opprinnelig. Utvendig bærer huset preg av 1830-årene, men inne har det rokokkodetaljer i både listverket og det forseggjorte trappegelenderet. En av veggene har et landskap malt direkte på tømmeret, og den største stua har en stjerneform lagt ned i gulvet, slik det også fantes på Sandsgård på Nedstrand.
Lindahls lystgård
En annen del av Bispeladegård ble i 1802 kjøpt av skipper Michael Saxe, som tenkte å nyte alderdommen på denne eiendommen, som lå der Strømsbrua møter bakken på vestsiden av munningen til Hillevågsvatnet i dag. Han ble syk og døde ikke lenge etter, og siden han ikke hadde egne barn, arvet niesen hans, Anna Catharina Dahl, eiendommen. Hun var gift med bakeren Jens Saxe Lindahl, som bygget ut eiendommen til en lystgård. Sønnen hans Hans Lindahl, som også var baker, overtok gården i 1839. Ganske snart valgte han å bosette seg der hele året, selv om han hver dag red inn til bakeriet sitt som lå like ved Torget i byen. Gården, som ble hetende Lindahl også etter at bakeren flyttet derfra for å slippe unna støyen fra den nye jernbanen i 1870-årene, ble helt avviklet og revet i 1940-årene, da jernbanen ble utvidet, og fundamenter til Strømsbrua ble lagt.
Arbeidsgården
På deler av eiendommen etter Køhlerfamilien bestemte Stavanger kommune seg for å etablere et nytt hjem for fattige. Den «kombinerede indretning» hvor fattige, syke og sinnssyke ble «stuet sammen» inne i byen var ikke populær, og en del av løsningen skulle være å etablere dette tilbudet om kost og losji mot «frivillig» arbeid på Arbeidsgården i Hillevåg. Tanken var at produksjonen fra gårdsdriften skulle dekke de fattiges behov. De første beboerne flyttet inn i 1894. Modellen fungerte så bra at det etter hvert, i 1904, ble bygget et aldershjem i tilknytning til gården, der arbeidskraften fra gården også sørget for maten og stellet de gamle hadde behov for. Arbeidet var utvilsomt tungt, og det er stilt spørsmål ved hvor frivillig det kan ha vært. Men driften skal ha vært forbilledlig, med mange og friske dyr, rene omgivelser og tidlig elektrisk belysning i alle rom. Brann herjet Arbeidsgården to ganger. Først brant våningshuset ned vinteren 1903/04. I 1914 var det løa som brant ned. Begge bygningene ble erstattet med nye kort tid etter at de brant. Murbygget fra ca. 1904 står fortsatt på Åsen.
Industri
Med både hovedvei, jernbane og nærhet til fjorden lå forholdene tidlig godt til rette for industri i Hillevåg. Nærmest fjorden, der kaianlegg tillot det, etablerte større industrier som A/S Kulimport, Essos tankanlegg og Felleskjøpet seg, der sjøhus og hermetikkfabrikker hadde stått for den første industribebyggelsen. Ved hovedvegen drev både Stavangerflint, Maskinhuset A/S og Hillevaag og Holte ullvarefabrikk i mange år. I tillegg har en rekke småbedrifter, både i tilknytning til hermetikkindustrien, som trykkerier og kassefabrikker, og andre, som en kjeksfabrikk og en knottfabrikk funnet rom i bydelen. Hillevåg fikk etter hvert også en sentral rolle i Hetland kommune, som for det aller meste var en landbrukskommune. Administrative instanser i kommunen og Hetland sparebank lå likevel i Stavanger sentrum, og planer om å reise eget rådhus for kommunen i Hillevåg ble aldri realisert. Derimot fungerte Hillevåg som samlingspunkt for høstmarked og fesjå som samlet bønder og skuelystne helt fram til 1950-årene.
Byspredning og trehusbyen
Stadige byutvidelser sørover ved endringer av herads- og kommunegrensen mellom Stavanger og Hetland gjennom både 1800- og 1900-tallet fulgte bare etter bebyggelsen som allerede var ganske bymessig nær all industrien langs Hillevågsveien. Flere kvartaler av klassiske stavangerske trehus av både ene- og tomannsboliger ble bygget fra mellomkrigsårene. Fra etterkrigsårene kom også rekkehus og vertikaldelte tomannsboliger til i bydelen. Disse føyer seg inn i trehusbyens ytre ringer. De første boligblokkene i Hillevåg var Hetland boligbyggelags blokker i skråningen sørøst for sykehuset, bygget ca. 1960.
Hillevåg lå i Hetland kommune fram til 1965, da Stavanger kommune ble utvidet.
Militærleirer
Under okkupasjonen hadde styresmaktene to leirer i Hillevåg; Hillevågsleiren som lå like vest for Hillevågsveien ved Haugåsveien og Kvalebergleiren ved Kvaleberg. I flybildet over ses to store, røde tak der Kvalebergleiren var, helt i høyre bildekant. I dag er Kvaleberg barnehage her.
Navnet Hillevåg
Hillevågsvatnet har gitt bydelen navn. Hillevåg kan ha etymologisk utspring i det gammelnorske hela som betyr fryse. I så fall forstås Hillevåg som den vågen der vannet fryser til. En annen teori tar utgangspunkt i norrønt hæli som betyr skjul, som sammen med våg vil bety «bukta/vågen der en finner skjul».
I dag brukes stedsnavnet Hillevåg noe forvirrende om både det historiske Hillevåg/Bispeladegård og, i administrative sammenhenger, om hele kommunedelen, som også innbefatter de gamle gårdene Auglend, Ullandhaug og Tjensvoll.