Hundvåg og øyane
Jordbruksspor fra steinalderen
I 2001 ble de hittil eldste sporene etter bosatte folk på Hundvåg avdekket. Boplassene på Austbø er 9 500 år gamle, og er dermed også blant de eldste i landet. Boplassene lå helt nede i strandkanten den gangen, men i dag ligger de mer enn 15 m over havet.
I 1980-årene ble det på Austbø funnet en grop med korn i, dekket over med en steinhelle, som da det ble datert i 2001 viste seg å være 4200 år gammelt. I 2001 var dette både det eldste sikre sporet etter jordbruk på Hundvåg, men også det eldste kornfunn i Norge.
Storfolk i middelalderen
Hundvåg har fra langt tilbake i tid vært delt inn i gårdene Austbø, Husebø, Lunde og Skeie. Gårdene Austbø og Husebø hørte sannsynligvis sammen i eldre jernalder og kan ha hatt navnet Bø. På Austbø, på det høyeste punktet på øya, sto Mariakirken, en steinkirke som skal ha vært bygget i romansk stil, sannsynligvis på 1100-tallet. Den var knyttet til gården Austbø. Steinkorset i Hundvåg kirke, som ble funnet under et låvegulv på Husebø i 1999, skal være fra 900-tallet. Apostelkirken i Bergen har vært eier av både Skeie, Husebø og Austbø i deler av historien. Lunde har hørt til under hospitalet på Pedersgjerde.
Fiskerbonde og skipsreder
Fra omkring 1700 ble gårdene på Hundvåg kjøpt av bøndene som drev dem. I tillegg til de fire gårdene, som etter hvert ble delt opp i flere bruk, fantes det mange husmanns- eller strandsitterplasser. Her bodde folk som eide ingen eller lite egen jord, men som kunne livnære seg ved å drive fiske og gjerne kunne et håndverk som ga inntekt. Svært mange drev med skipsfart, ved å ta jobb om bord i for eksempel fraktskip, men også ved å investere i skip og jekter, som kunne ha mange deleiere. Hundvåg- og Buøyfolk var spesielt involvert i fraktfart til Russland og kullhenting i England. I dag står småbåtmiljøet sterkt på Hundvåg, og nær sagt alle lune viker er i bruk til naust og småbåthavner.
Hundvåg og Øyane lå tidligere i Hetland kommune som ble slått sammen med Stavanger kommune i 1965. Den første tilnærmet bymessige bebyggelsen på Hundvåg kom som eneboliger i hager i en forsiktig kvartalsstruktur særlig i tre områder; nærmest krysset der landeveiene møttes, Hundvågkrossen, omkring Skeiehagen og ved Galeivågen, særlig i bakken opp fra Prestestø.
Boligbyggingen skjøt fart fra omkring kommunesammenslåingen, og enda mer etter at Bybrua ga fastlandsforbindelse til Stavanger i 1978. Store deler av øya er i dag bebygd med boliger, men det er fortsatt noe gårdsdrift, og små stykker av jordbrukslandskapet med steingarder og smale gårdsveier finnes ennå på Lunde og Husabøryggen.
Rutebåter
Det har vært flere ulike rutebåttilbud for folk -og ikke minst melk! på Hundvåg og Buøy som skulle til byen. De første rutebåtene var eid av et aksjeselskap der bønder på øyene var eierne. Fram til 1914 var det «Hundvaag» som fraktet melk og folk. Da overtok «Galei» som la til både innerst i Galeivågen og ved Prestestø, og snudde ved Steinkarkaien i byen. Fra 1939 ble «Hundvaag I» satt i trafikk, og den fortsatte å gå også etter at den lille bilferja «Trippen» begynte å gå mellom Nyhavn på Buøy og Breiallmenningen i byen i 1954. «Hundvaag I» er vernet av Riksantikvaren og ligger ved Natvigs minne.
Skoler
I 1872 fikk Hundvåg sin første faste skole, på Ivar B. Østbøs eiendom. I 1893 ble den flyttet sørover og bygd opp igjen på gården til Trygve og Malena Østbø, fordi skolen ble for liten når den nå skulle ta imot elever også fra Roaldsøy krets. I 1916 ble det igjen flytting av skolen, og denne gangen ble det bygget en ny, hvit, toetasjes trebygning på det stedet Hundvåg skole ligger i dag.
Fram til 1945 var Hundvåg skole fådelt, altså med flere årskull samlet i få klasser. Etter krigen begynte elevtallet å stige, og både i 1952 og igjen i 1961 ble skolen modernisert og utvidet, sist med tilføyelsen av en ny og tidsriktig murbygning i to etasjer med kontor, lærerrom og seks nye klasserom. I 1978 fikk skolen enda et tilbygg som inneholdt gymnastikksal, musikkrom, fem nye klasserom, skolebibliotek og mediatek, og en helse- og tannlegeavdeling. Før delingen med Skeie skole var elevtallet nesten 700 elever.
I 1994 var en ny, omfattende utbygging av Hundvåg skole ferdig. Da kom det til to nye elevbygg med til sammen 21 klasserom, og det gamle trebygget fra 1916 som ble modernisert i 1952 ble revet. I hovedbygget (murbygget) fikk administrasjonen og personalavdelingen sine lokaliteter. Deler av tilbygget (1978) ble ombygget for å gi plass til formingsavdeling og heimkunnskapsrom. Helsestasjonen ble også utvidet til en bydelshelsestasjon.
Sommeren 2017 ble musikkrom, kunst&håndverksrom, mat&helserom samt arbeidsrom til lærerne revet. Nytt bygg ble satt opp i samarbeid med Bydelskulturskolen i løpet av skoleåret 2017-18. I august 2018 ble nybygget innviet av ordførerne i Stavanger, med fagrom til Kunst og håndverk, musikk, mat&helse og arbeidsrom til lærerne. I tillegg til øvingsrom til bydelskulturskolen.
Skeie skole
Bare et år etter at Hundvåg skole ble utvidet med gymsal, musikkrom og fem klasserom i 1978, var Hundvåg skole så full av elever, at de tok i bruk fem boliger i Husebø- og Skeie-området til klasserom. Denne grendeskolen eksisterte fram til 1982 da Skeie skole stod ferdig.
Buøy skole
Buøy skole er blant de eldste i Stavanger. Her har barn blitt undervist siden 1861, men den eldste skolebygningen som fortsatt er i bruk ble bygget omkring 1900.
Buøy
Fra gammelt av var Buøy beitemark til gården Austbø på Hundvåg, men fra utpå 1800-tallet fantes det også gårdbrukere med egen grunn, og flere strandsittere og husmenn kom til Buøy. Tilflyttere var ofte fra Ryfylke, hvor det var trangere kår. Nærheten til byen gjorde Buøy til et attraktivt sted å bo for en rekke yrkesgrupper, de fleste knyttet til sjøfart og fiske.
Brian Tallman
Rosenberg verft, som var etablert i 1896 og holdt til på Rosenberg i Sandviken, kjøpte seg gradvis inn som grunneiere på Buøy og flyttet hele driften hit i 1925. Blant den første verftsbebyggelsen på Buøy var Dokk 1 med pumpehus, som fortsatt står og er i drift. Verftet har vært en betydelig arbeidsgiver for flere generasjoner av både «Buøy-buer» og andre i området.
Bjørnøy, Roaldsøy og Ormøy
Husmenn og strandsittere fant sine flekker egen jord også på de litt mindre øyene like øst for Hundvåg; Bjørnøy, Roaldsøy og Ormøy. Ormøy og Roaldsøy ble knyttet sammen med molo omkring 1974, imens brua som knytter sammen Roaldsøy og Bjørnøy kom i ca. 1980. Fastlandsforbindelse kom først i 1991, da Bjørnøybrua knyttet Bjørnøy til Hundvåg over Kallagsundet. Disse byøyene hadde likevel rutegående båttrafikk helt til august 1992, for først da var veiene gode nok til å betjene et busstilbud.
Hellesøy
Den første kjente bosettingen på Hellesøy var fra1790- tallet, da et gårdbrukerpar fikk en forvalteravtale med eierne av Madla-godset. Hellesøy lå under Madlagården fram til 1823, da øya ble solgt til soknepresten fra Hjelmeland. Huset han hadde på Hjelmeland ble flyttet til Hellesøy samme året, og står fremdeles her. I 1870- årene ble prestegården kjøpt av et par fra Høle og i 1906 ble en del av hovedbruket fraskilt. Et nytt bruk, noen hundre meter sør for hovedbruket, ble bygd samme året.
Kalvøy
Bosetting på Kalvøy kan spores tilbake til 1701, da det er registrert i militærmanntallet at soldaten Sverting Olsen bodde på Kalvøy dette året. Også i lensmannsmanntall fra 1753 er det oppført boende personer på Kalvøy.
Kalvøy tilhørte Madlagården fram til 1823 da en husmann kjøpte ut det meste av øya. Familien Middelthon har gjennom årene hatt en særlig tilknytning til Kalvøy. Jacob Middelthon hadde trolig brukt Kalvøy som sommersted før han fikk skjøte på bruk én i 1881 og bruk to i 1882. Da Middelthon-familien overtok eiendommen på Kalvøy ga de den navnet Willoughby. Kai-anlegget på Kalvøy var det Jacob Middlelthon som fikk bygd. Fra kaien ble det utrustet skøyter og notbruk som ble brukt i sildefisket på kysten. I 1880- årene begynte familien Middelthon med jordbruk på øya, og i årene før 2. verdenskrig begynte de med dyrking av tomater i drivhus. Senere startet de også med dyrking av jordbær, bringebær og frukt, som inngår i is-produksjon siden 2017.
Lindøy
Lindøy har de siste drøyt hundre årene vært godt kjent for både voksne og barn i Stavanger-området på grunn av oppdragelsesanstaltene som har holdt til på her. Lindøy var stedet hvor gutter som ikke kunne tilpasse seg skolen ble sendt for å bo og gå på skole. Virksomhetene har blant annet blitt omtalt som redningshjem, oppdragelsesanstalt, tvangsskole, skolehjem, spesialskole og barnevernsinstitusjon gjennom årene.
Det var prest og politiker Lars Oftedal som la grunnlaget for driften av slike institusjoner her da han i 1887 kjøpte Lindøy. Her bygde han det såkalte redningshjemmet for gutter med atferdsproblemer, med navnet «Lindøen Oppdragelsesanstalt for Vanartede og Forvillede gutter». I 1900 kjøpte Stavanger kommune Lindøy og redningshjemmet ble erstattet med tvangsskolen på Lindøy, etter forskrifter av Vergerådsloven fra 1896. Men tvangsskolen i Nordvik fungerte dårlig og det ble senere bestemt at Lindøy skulle ha et skjolehjem og bygge en ny, mindre tvangsskole. Den nye tvangsskolen i Sørvik sto ferdig i oktober 1907. Den gamle skolen på Nordvik ble til skolehjem, med kallenavnet Håpet og den nye skolen i Sørvik ble tvangsskole, og fikk kallenavnet Tvangen. I 1946 brant tvangsskolen i Sørvik ned og ble aldri gjenreist. Etter dette var det bare skolehjemmet i Nordvik som fortsatt hadde drift. Vergerådene ble avskaffet i 1952, og som følge av dette ble skolehjemmet avskaffet. Den nye institusjonen fikk benevningen spesialskole. I 1995 ble skolen en barnevernsinstitusjon som fortsatt er i drift.
Det er institusjonsgutter på Lindøy som har bygd mye av det man ser på øya i dag. Fysisk arbeid, som planting, bygging og dyrking, var en del av undervisningen og opplæringen. Guttene på Lindøy har lødd stein og bygd veiene på øya samt plantet flere av trærne som er der. Veiene ble opprinnelig bygget for jordbruksdrift. I dag er de delvis tilgrodd.
Vassøy
Arkeologiske funn som er gjort på Vassøy indikerer at øya har hatt bosetning i steinalderen, allerede for mer enn 3800 år siden. Denne, og all senere bosetting på Vassøy har vært fra vestsiden av øya, der strandsonen, jordsmonnet og det lunere klimaet lå best til rette for folk. I nyere tid er bebyggelsen lagt langs hovedveien som ble anlagt i 1926, og følger terrenget på øya.
Som på de andre bynære øyene har beboerne på Vassøy i tillegg til jordbruk og fiske tatt del i byindustrien; også en hermetikkfabrikk ble etablert på Vassøy.
Hermetikkfabrikken Vassøy Canning
Hermetikkfabrikken Vassøen Canning Co. ble opprettet på Vassøy i 1914 og registrert i firmaregisteret/brønnøysundregisteret i 1916. Fabrikken hadde første produksjonsdag i Makkavågen i 1917, og var i drift frem til krigen da tyskerne tok over bygningen og brukte den som lagerplass. Fabrikken gjenoppsto i 1950 da sønnen til grunnleggeren registrerte firmanavnet på nytt, nå som Vassøy Canning. Fabrikken startet med hermetisering av blant annet blåskjell, reker og andre skalldyr, samt produksjon av fiskekaker og fiskepudding. Produksjonen fortsatte fram mot slutten av 1990- årene; siste produksjonsdato var så sent som 31. desember 1997. Fabrikkbygningen er revet og det finnes ikke spor etter virksomheten i dag.
Vassøyferja
Både Vassøen Canning og annen industri gjorde pendling mellom Vassøy og byen og de andre Byøyene vanlig. Vassøyferja startet opp i 1928 som privat rutebåt og ble senere, på slutten av 1940- tallet kjøpt og drevet av aksjeselskapet AS Øyane. Dette selskapet administrerte ferja frem til 1960-årene da Stavanger kommunale ferjer overtok driften. Opprinnelig gikk ferja fra Makkavågen på Vassøy, men på 1950- tallet ble rutekaien flyttet til sin nåværende plass i Jonevika. I dag går det både hurtigbåt og bilferje til Vassøy. Det var først i 1972 at Vassøy fikk bilferje i rutetrafikk.
Vassøy skole
Opprinnelig hørte Vassøy til Hundvåg skolekrets, men i 1897 ble Vassøy skole opprettet, med eget skolehus fra 1902. Skolen ble videre utvidet i 1918. I 1973 fikk Vassøy ny skole der den er lokalisert den dag i dag, med et tilbygg fra 1991.
Byvekst
Oljealderen i Stavanger førte med seg byvekst som aldri før. Som på Byøyene ellers, ble også Vassøy gradvis fortettet med flere boliger, særlig fra 1970-årene. Østsiden av øya er likevel fortsatt ubebygd og grønn. Her er områder med kystlynghei, skog og torvmyr, som gir øya samlet sett et grønt og naturlig preg.Torvmyra omtrent midt på Vassøy er en av de siste torvmyrene i Stavanger, og ble restaurert i 1999. Da var den var i ferd med å forsvinne av gjengroing, som var en trussel for det store biologiske mangfoldet som hører til her. Opprinnelig har Torvmyrå vært et åpent tjern med stort vannspeil. Det skal være skåret torv til brensel her til ut på 1930- tallet.
Vassøyturen
Vassøyturen er en rundtur som går rundt hele øya. Turen tar deg blant annet forbi den tidligere ferjekaien i Makkavågen, et av øyas eldste hus, våningshuset Sørvik, det gamle skolehuset, den populære badevika Peisaren og over kystlyngheiene. Turen følger hovedveien vest på øya.
Link til Vassøyturen: https://ut.no/turforslag/1111690
Langøy
Tidlig historie
Vi vet lite om Langøys tidligste historie, siden det ikke finnes registrerte fornminner på øya, og heller ingen skriftlige kilder på når øya ble bebodd. I skjøtselsplanen for Langøy fra 2016 forteller en muntlig kilde at Langøy ble først bebodd i 1904. Før det hørte Langøy til gården Austbø på Hundvåg og øya ble trolig brukt som utmark for gården. Det var to gårdsbruk på øya, som begge er synlige i flyfoto fra 1937. Også bestyrerboligen og småbruket til Norske Shell A/S kan ses her.
Norske Shell A/S - anlegget
I ca. 1920 etablerer Norsk Engelsk Mineralolje Aksje Kompagni (NEMAK) seg på Langøy. Eiendommen til NEMAK på Langøy ble skilt ut fra de to gårdsbrukene på øya i 1919, i to nye bruksnr.; bestyrerboligen og småbruket under ett, og oljetankene og dypvannskaien et annet.
I løpet av den tiden Shell-anlegget var i drift på Langøy ble det bygget til sammen fem oljetanker, en dypvannskai, mannskapsbolig og bestyrerbolig med småbruk. Tilhørende anlegget var det også et tønneverksted som lå ca. 400 meter nordøst fra den nærmeste tanken. Avstanden mellom tønneverkstedet og oljetanken var såpass stor for å unngå at sveising og varmebehandling kunne føre til brann og eksplosjonsfare. I 1940 endret selskapet navn til Norske Shell A/S. I slutten av 1960- årene ble produksjonen til Shell avviklet og anlegget lagt ned.
Langøy i okkupasjonstiden
Under 2. verdenskrig ble tankanlegget okkupert av den tyskerne. De etablerte leir på Langøy og bygde observasjonspost på det høyeste punktet på øya. Brakker for vaktmannskapene som var stasjonert på øya ble også satt opp. Tyskerne etablerte vaktpost med kanonstilling på Langøy da de ønsket å forsvare oljetankanlegget som lå der.
Kulturminner i dagens landskap
Strukturer og rester etter Shell-anlegget og krigsminner fra 2.verdenskrig kan sees i dagens landskap på Langøy. Det mest synlige sporet er kanskje ringmuren i tegl som tyskerne bygde rundt den ene oljetanken. Selve tanken er i senere år fjernet, men muren står igjen. På innsiden av muren har Ryfylke friluftsråd bygget en gapahuk i nyere tid.
Etter arbeiderboligen og anleggsbrakkene er det kun fundamentene som står igjen. I landskapet sees også betongtrapper og steintrapper opp mot restene av skyte- og kanonstillingene, men de er noe gjengrodd. Det opprinnelige kai-anlegget til Shell har blitt erstattet av et nytt kai-anlegg, men fortøyningsfestene etter de store tankbåtene knyttet til Shell-anlegget står fortsatt igjen. Etter tønneverkstedet som hørte til Shell-anlegget er det kun tufta og deler av det tilknyttede bryggeanlegget som står igjen. Bestyrerboligen og småbruket samt de to hovedbrukene står igjen på Langøy i dag.
Kystlynghei på Langøy
På Langøy finner man et av de største bynære friområdene i Stavanger. Øya er i stor grad dekket av kystlynghei, særlig området nord på øya. Før kommunesammenslåingen var kystlyngheia på Langøy er kommunens største kystlynghei.
Langøyturen
Langøyturen er en rundtur som tar deg rundt store deler av øya og innom interessante kulturminner på veien. Her kan man se rester etter Shell-anlegget som var på øya, i tillegg til rester og ruiner etter tyskerne under 2. verdenskrig.
Link til Langøyturen: https://ut.no/turforslag/1112622