Lystgårdene
Stavanger var i flere generasjoner omkranset av rike byborgeres lystgårder.
Av Hans Eyvind Næss
Lystgårdene er landsteder som velstående kjøpmenn og embetsmenn bygget på 1700-1800-tallet. Det ble bygget et stort antall slike landsteder. De første lystgårdene ble bygget på tomter i umiddelbar nærhet av det gamle bysentrum.
Europeisk tradisjon
Tradisjonen med lystgårder stammer fra Frankrike og bredte seg rask til landene i Europa. Utgangspunktet var at rikfolk, ofte adelsmenn, valgte å reise storslagne byggverk utenfor byene. Byggverkene kunne ofte måle seg med slott som prinser og fyrster hadde bygget siden middelalderen. Oppførelsen av disse yngre praktbyggene var foranlediget av helt andre og mer praktiske forhold enn det som var tilfellet med eldre slottsanlegg i hertugdømmer, grevskaper og jarledømmer.
Med byveksten som fant sted overalt i Europa fra 1500-tallet og fremover, opplevde overklassen i byene at bylivet hadde mange utfordringer, sine romslige bygårder til tross. Byene med sine trange illeluktende gater og manglende hygiene, med søppel over alt og husdyr som griser, sauer, katter og hunder i stort antall, skapte behov for renere, romsligere og vakrere omgivelser enn bygårdene ga mulighet for.
Bort fra bystanken
I de største byene i Danmark-Norge ser vi mange eksempler på slike rikmannsgods utenfor bysentrene.[1] Også i Stavanger ble byens sentrum nærmest innrammet av lystgårdene med deres store parker og jordbruksarealer. Lystgårdene ble enkelt sagt anlagt i belter rundt byen helt frem til 1920-tallet da lystgårdtradisjonen døde ut. De første lystgårdene ble bygget på tomter i umiddelbar nærhet av det gamle bysentrum.
Lystgårdeierne hadde sine byhus og drev sine forretninger derfra, men de flyttet sammen med familien på «landet» så snart mulighetene bød seg. Og omstendighetene som gjorde behovet for lystgårder sterkt for dem som var vel bemidlede her hjemme, var det samme som i større byer i Skandinavia og Europa for øvrig. Bysentrum var trangt, sølete og skittent. Omgivelsene i sentrum var uhygienske og smittefaren var stor, noe epidemiene på 1700-1800-tallet vitner om. Til langt ut på 1800-tallet vandret husdyr rundt i bygatene. Rundt kirkegården omkring domkirken var det derfor stengsler i form av mur og plankeverk for å hindre husdyrene, ikke minst frittgående svin, fra å ødelegge området. Inngjerdingen hadde to overbygde inngangsporter, Storeristen og Lilleristen.
Da byen fikk ny kirkegård på Bispeladegård i 1830-årene, klaget innbyggerne på at de vanskelig kunne tørrskodd frem til kirkegårdene uten å skitne seg til i søle. Det ble derfor bygget et «trottoir», en spasersti av treverk med gelender på hele strekningen fra Kirkegaten til kirkegården så innbyggerne kunne spasere tørrskodd på hele denne strekningen i sentrum.[2] Trottoiret er foreviget av Zuchows maleri fra 1854 av Bispeladegård med utsikt mot Breiavatnet og lystgården Charlottenlund.
Ikke rart at de velsituerte ønsket seg ut på landet om sommeren.
Statussymbol og forbilder
Lystgårdene ble bygget med mange flere formål enn fritidssysler alene. De representerte et viktig aspekt for byens økonomiske, sosiale og kulturelle liv og utvikling, og skulle være bygninger av betydelig størrelse, som avspeilte etablissementets evne til å leve opp til nasjonale og europeiske standarder i byggeskikk, levesett og moter. Her skulle være romslig nok for flere ulike sysler, ikke bare selskapelighet, som var viktig nok, men også idyll, skjønnhet, harmoni og utfoldelse av kunstarter som musikk og teater.
Lystgårdene var også store jordbrukseiendommer. Staten oppfordret landets ledende representanter i statsstyre og økonomi, altså embedsmennene, kjøpmennene og skipsrederne, til å drive frem jordbruk som kunne være mønsterbruk for landets bønder. Dette var i tråd med 1700-tallets økonomiske politiske tenkning. Lystgårdene ved byen – så vel som mange embetsgårder utenfor byene - ble viktige landbrukssentre og utviklingssentre både for dyrkingsmetoder og husdyrhold.
Historien om lystgårdene i Stavanger illustrerer alle disse sidene ved byens vekst, rikdom og kvaliteter i byens første 200 år som moderne urbant sentrum.
Lystgårdene i Stavanger
Eksempler på lystgårder ved og rundt Stavanger:
- Bakkeland (skiprederfamilien Monsen)
- Olufsro (byfogd Oluf Løwold, revet)
- Bjergsted (kjøpmannsfamilien Hansen, nedbrent)
- Blidensol (familien Smith)
- Ledaal (familien Kielland)
- Holme-Egenes (familien Kielland)
- Bellevue (kjøpmann Søren Cordsen)
- Fredheim (familien Tørresson fra Sola, bispebolig fra 1940-tallet til 2015)
- Bækkelund (amtmann Gunder Aas/kjøpmann Johan Christian Pedersen)
- Enested/Charlottenlund (kapellan Børge Pettersen og fogd Daniel Schiøtz som endret navnet)
- Engelsminne (kjøpmann Engel Hansen)
- Karlsminne (kjøpmann Karl Nymann)
- Haugvaldstadminne (kjøpmann og misjonsleder Jon Haugvaldstad)
- Opheim (skipreder Tollak Berentsen)
- Sølyst (familiene Kielland, Idsøe, Sømme)
- Schancheholen (kjøpmannsfamilien Schanche Jonassen, flyttet til Eiganesveien)
- Hillevåg (familiene Køhler, Petersen, Hansen)
- Hindal (skipsrederfamilien Helliesen)
Lystgårder som er revet er bl.a. Bispeladegård, Bellevue, Mariero og Christianslyst.
Eiendommer som Breidablikk og prakteiendommene på Eiganes til bla. familiene Bjelland, Smedvig, Bergesen og Gowart-Olsen må regnes inn i forlengelsen av lystgårdtradisjonen. Det samme gjelder Sigval Bergesens «Ramsvig».
De fleste lystgårdene som pryder byen den dag i dag er blitt merket med blå kulturminneskilt og er omtalt med historiske tekster på nettsidene til Byhistorisk forening, Stavanger.
Voksende by og fjernere landsted
Etter som byen vokste, ble bit for bit av ringen av lystgårder omkring Stavanger gjort om til bolig- og næringseiendommer. Flere av landstedenes hus er blitt tatt i bruk som helårsvillaer, omgitt av rester av fordums prakthager. Andre lystgårder brant eller ble revet.
Ønsket om å komme seg bort fra byen, har fulgt stavangerborgerne, som i nyere tid har bygget sommer- og vinterlandsteder lenger unna byen, langs Jærhavet, i Høgsfjordområdet, på øyene i Ryfylke, i Tysvær, Jelsa, Suldal, Hjelmeland og Strand. Den økonomiske utjevningen i siste halvdel av 1900-tallet gjorde landstedene til nærmest et allemannseie.
[1] I Oslo fikk eiendommene navnet byløkker. Kjente lystgårder i Oslo er Berg, Vindern, Blindern, Ullevål, Grefsen, Ekeberg m.fl.
[2] Initiert og bygget på 1850-tallet av Stavanger Byselskab med støtte fra bl.a. Stavanger Sparebank.