Middelalderkirker i stein

Av Morten Stige

Mange middelalderkirker i stein

Etter siste kommunesammenslåing er det ingen som har en større samling middelalderkirker enn Stavanger. Ingen trekirker er bevart, men hele seks gudshus i stein med røtter i middelalderen står fortsatt under tak. Disse kirkene representerer også stor variasjon og høy kvalitet. Stavanger har landets best bevarte domkirke fra middelalderen, et helt intakt bispekapell, vårt best bevarte kloster og tre svært interessante sognekirker. Til sammen dekker kirkene mye av den arkitektoniske utviklingen vi finner i hele landet gjennom 11- og 1200-tallet.

Vestlandet ble tidlig kristnet og vi må regne med at det i løpet av 900-tallet ble bygget en rekke trekirker rundt omkring på storgårdene i distriktet rundt det som skulle bli Stavanger. Ingen av trekirkene er bevart, men vi har den korsformede runesteinen som antagelig stod vis av vis Kongsgård ved veien inntil Stavanger. Den ble trolig reist av Erling Skjalgssons prest omkring 1030 og er et av de tidligste håndfaste minnene om kristningen av regionen.

Tidlig på 1100-tallet ble Stavanger bispesete, og domkirken ble bygget som sentrum for et bispedømme som strakte seg fra Agder til Karmøy og også inkluderte Valdres og Hallingdal. Utover på 1100-tallet vokste kirkens makt, og som bispesete fikk Stavanger by økt betydning. Flere av steinkirkene i bispedømmet er inspirert av arbeider på domkirken og kan delvis ha bli utført av de samme håndverkerne. Kirken hadde også stor innflytelse som landeier, og på begynnelsen av 1300-tallet satt ulike kirkelige institusjoner på om lag 40% av landets eiendommer, langt mer enn kongen.

Stavanger ble aldri en spesielt viktig by som kongesete, og vi kjenner bare fire sikre steinkirker fra middelalderbyen. De eldre bispesetene, som Bergen, Trondheim og Oslo, fikk langt flere kirker. Avaldsnes på Karmøy går langt tilbake som kongsgård, mens Utstein kloster etter alt å dømme er bygget på kongens grunn. Også Hundvåg kan ha vært kongsgård. Dessuten fikk Sørbø kirke status som kongelig kapell i 1308.

Til tross for at Stavanger ble bispesete tidlig på 1100-tallet, ser det altså ut til at øyriket nord for byen har beholdt sin betydning. Både før og etter rikssamlingen kommer en stor andel av de mest fremtredende stormennene fra dette distriktet. Det må være på grunn av det rike næringsgrunnlaget fra jordbruk og fiske og den sentrale beliggenheten ved leia. I middelalderen var øyene nord for byen en vel så god beliggenhet som et hus inne ved vågen. Det er grunnen til at det ble reist steinkirker på Sørbø, Talgje, Utstein, Hesby, Hundvåg, Bru, Haugvadlstad og Kvitsøy. Kartet viser at det knapt var en øy med litt størrelse uten en kirke. Det må skyldes den store konsentrasjonen av mektige ætter som reiste kirker på sine gårder. Siden, når kirkeorganisasjonen utviklet seg, ble disse kirkene overtatt av sognet.

Kjente middelalderkirker i stein i Stavanger kommune og omland. Martinskirken og Peterskirken inne i Stavanger mangler. Fra Lexow 1957.

4 Hesby

5 Sørbø

6 Talgje

7 Utstein kloster

8 Haugvaldstad (revet)

9 Kvitsøy (ruin)

10 Bru (revet)

11 Viste (ruin)

12 Hundvåg (revet)

13 Olavsklosteret

14 Domkirken

15 Mariakirken

16 Bispekapellet

17 Sola (ruinkirke)

Stormenn fra mektige familier bygde trekirker ellers i landet, så når konsentrasjonen av steinkirker ble så sterk nettopp i Rogaland, må det både skyldes god økonomi og en kultur for steinbygging. Kunnskapen om å brenne kalk og bygge med stein kom til Norge med kristningen. Mye tyder på at det er bygghytten ved domkirken som ble starten på steinbyggingen i regionen. Domkirken kan ha blitt påbegynt allerede omkring år 1100 og tilhører den første generasjonen steinbygging i Norge, utover enkeltforetak i kongelige regi fra tiårene tidligere.

Sørbø kirke har en utsmykning som går direkte tilbake til domkirkens romanske skip. Det har også Talgje kirke, men ornamentene som er brukt her er stor sett ikke de samme. De to kirkene kan derfor være til hjelp når vi skal rekonstruere fremdriften i domkirkebyggingen. Hvilken av de to kirkene som er eldst, er ikke åpenbart. Også da gotikken slo igjennom, fra midten av tolvhundretallet, er det ulike byggelag som står bak domkirkens kor og klosterkirken på Utstein. Det kan vi se på utformingen av vinduer, portaler og dekor. Regionen var åpen for impulser og håndverkere som kom sjøveien.

Mange kirkebygg er bevart, men en del er også tapt. Ved siden av domkirken ligger ruinene etter Mariakirken, som er en rekonstruksjon oppå de originale fundamentene. Den er orientert som de eldste gravene under koret i domkirken og kan derfor ha eldre røtter enn det ser ut til fra bygningsrestene. Gjennom hele middelalderen hadde Stavanger to "søsterkirker". At kirker lå vegg i vegg, var ikke så uvanlig i middelalderbyene. Selv om alle kirkebygg var del av pavekirken hadde de ulike eiere og ulike funksjoner. I tillegg var Bispekapellet, og kirken i Olavsklosteret bygget av stein. Ytterligere to bykirker viet til Martin og Peter er omtalt, men de er sporløst forsvunnet så materialet kjenner vi ikke.

At så mye er bevart, skyldes nok i stor grad at det i en lang periode var lite utvikling i regionen slik at det ikke var behov eller økonomisk grunnlag for å fornye kirkene. Fra 1684 til 1924 stod domkirken uten biskop, etter at bispesetet ble flyttet til Kristiansand. Steinkirkene var også godt bygget, og selv om taket lakk og kalkpussen flasset av, ble ikke murverket ødelagt. Når vi i dag arbeider med å sette kirkene i stand med historiske materialer og metoder, gjør vi det i forlengelse av en 900-årig tradisjon basert på ambisjoner om god arkitektur og innsikt i materialbruk og murerhåndverk.

Stavanger domkirke

I løpet av middelalderen fikk vi 5 bispeseter i Norge. Oslo, Bergen og Trondheim går tilbake til slutten av 1000-årene, mens Stavanger trolig ble bispesete i løpet av 1120-årene. Bare Trondheim og Stavanger har sine middelalderkatedraler i behold. Med sine 65 meters lengde og én-skipede kor har Stavanger domkirke aldri kunnet konkurrere med Nidarosdomens størrelse og prakt. Men det er bare i Stavanger at hele kirkebygget har vært i kontinuerlig bruk i 900 år.  

Dagens kirke er et resultat av et langt og innholdsrikt liv med tre store byggefaser; oppføringen på begynnelsen av 1100-tallet, korutvidelsen på slutten av 1200-tallet og restaureringen i siste halvdel av 1800-tallet. Nå går kirken gjennom en fjerde ombygging som setter varige spor. Hovedtrekkene er at skipet er bygd i romansk stil mens kor og forhall er gotiske. Det gir en kirke med et sterkt stilbrudd, men også med en rikdom og variasjon i utsmykningen som gjør den særlig interessant. Domkirken er en innføring i vestnorsk middelalderarkitektur under ett tak.

Vi er ikke kommet helt til bunns i domkirkens tidligste bygningshistorie. Skipet inneholder impulser fra flere kanter, men helhetsinntrykket er anglonormannisk med de runde pilarene og utsmykningen med sikksakkornamenter (chevroner) og putekapiteler. De viktigste impulsene må ha kommet fra England hvor mange av trekkene finnes i bevarte kirker.

I de islandske annalene kan vi lese at Stavanger brant i 1272. Brannen ble antagelig et kjærkomment påskudd for den nyinnsatte biskop Arne til å bygge et nytt og større kor. Kirken ble forlenget østover og koret ble så høyt at hele kirken fikk én mønelinje. Ikke minst kunne biskopen nå bygge i den nye, gotiske stilen med ribbehvelv, store vinduer og rikt uthugget bladverk. Det er et sterkt stilbrudd mellom koret og det mer enn 150 år eldre skipet. Mens skipet har rene, kalkpussede flater, små vinduer og vannrette linjer, er korets vegger rikt dekorerte med dominerende vinduer og elementer som gavler og spir som peker mot himmelen. Mye av murverket er hugget som presise kvadre.

Med det nye koret fikk kirken en ny hovedfasade. Gavlen med det store østvinduet ble flankert av to tårn. Det er et helt originalt grep som kompenserer for de manglende sideskipene og gir en monumentalfasade som i virkning kan måle seg med vestfasadene på andre domkirker. Domkirkens virkning for den som kom landeveien og så kirken østfra over Breiavatnet, ble desto sterkere. Alle de senere prospekter av kirken er tegnet med et slikt ståsted. Med enkle midler skapte byggmesteren en virkelig domkirkefasade mot øst.

Blant bygningene som er bevart fra norsk gotikk kan bare Nidarosdomen måle seg med kvaliteten i Stavanger domkirke, både når det gjelder skulpturer og byggekunst. Fortsatt reiste norske bygningsfolk ut, og byggmestre ble hentet i et internasjonalt håndverksmarked. Sånn har det seg at det er Englekoret i Lincolnkatedralen i Nordøst-England som er det tydeligste forbildet for stavangergotikken.

Tiden etter reformasjonen må ha vært krevende for kirkebyen Stavanger. Den katolske kirkens mange bygninger og institusjoner ble tatt over av kongen og for en stor del nedlagt. Inventaret i kirken viser likevel at det må ha vært velstand i byen og blant prestene når vi kommer til midten av 1600-tallet. Den praktfulle prekestolen og de flotte minnetavlene er blant de fineste barokkarbeidene vi har i Norge.

Til toppen

Bispekapellet

Bispekapellet er fra overgangen mellom 12- og 13-tallet som domkirkens korutvidelse. Kapellet ligger på nivået over bispegårdens steinkjellere og har vært tilknyttet annenetasjen som var bygget i tre. Kapellet ligger vis a vis domkirkens bispeportal. Rommet er i all hovedsak uendret siden middelalderen og er av utsøkt kvalitet med to ribbehvelv og et grindverksvindu i øst.

Sørbø kirke

Sørbø kirke er viet til St. Peter og ble trolig reist av en lokal stormann i løpet av første halvdel av 1100-tallet av det samme bygningsmiljøet som reiste domkirken. Den har romansk murverk med jevne, vannrette fuger med små mellomrom. Til tross for murverkets utsøkte kvalitet har det fra starten vært kalkpusset.

Kirken ble innlemmet blant Håkon V Magnussons kongelige kapeller i 1308. Selv om Sørbø kirke ikke er stor, er proporsjonene høyreiste. Både skip og kor er forhøyet med en knapp meter en gang i middelalderen. Opprinnelig hadde den dessuten vesttårn. Det ble trolig revet allerede i 1628 og er nå redusert til et våpenhus

Vinduer og portaler ble kraftig utvidet i en restaurering på 1800-tallet, men på 1960-tallet fikk kirken tilbake sine middelalderske åpninger. Mesteparten av innfatningssteinen var bevart så skipets sydportal, vestportalen, korbuen og de fleste vinduene fremstår nå i sin romanske skikkelse. Ornamentikken med terningkapiteler, palmetter og «fjær» har mange fellestrekk med skipet i domkirken. Samtidig har den originale trekk som ikke finnes i de andre kirkene i distriktet.

Talgje kirke

Talgje var et stormannssete i middelalderen og trolig finnes kirkens byggherre blant forfedrene til Baron Gaute som bodde på øya på midten av 1200-tallet. På yttermuren øst for sydportalen, kan man fortsatt lese restene av en runeinnskrift med en hilsen fra byggherren: “---ved sin død---til bygging av denne kirke---til opphold (med hus og kost)---til ære, og gav til (det) seks---”.  Innskriften var opprinnelig 6-7 meter lang.

Talgje kirke er et rent romansk byggverk med rektangulært skip, smalere kvadratisk kor og apsis. Apsiden er oppført i fint tilhogde klebersteinskvadre. Kirken har en fin vestportal, kleberomrammet korbue og apsisåpning. Stenhuggerarbeidet kombinerer anglo-normanniske trekk, som er nært beslektet med skipet i domkirken i Stavanger, med klassiserende trekk som likner de romanske delene av Mariakirken i Bergen, som begge ble påbegynt tidlig på 1100-tallet.

Talgje kirke er liten, men den har alle typiske bygningselementer for en romansk middelalderkirke. Kor og apsis er hvelvet, noe som er et sjeldent trekk i norske landskirker. Kirken fremstår som lite endret, men den har ikke sluppet unna uten ombygninger. Våpenhuset fra slutten av 1800-tallet og det som nå er vestportalen ble da flyttet fra sørmuren.

Hesby kirke

Hesby ligger på Finnøy og er en gotisk steinkirke. Utforming av portaler og vinduer, samt murverkets karakter tilsier en datering til 1200-tallet. Dette er underbygget av C-14 dateringer og dendrokronologiske dateringer av innmurte rester av den opprinnelige takkonstruksjonen. En datering til midten av 1200-tallet passer også med skipets vinduer som er lett spissbuede, mens korets vinduer med klarere gotisk stilpreg kan være et resultat av en ombygging som er omtalt i et testamente fra 1309.

Kirken hadde opprinnelig vesttårn. Nå står bare fortanningen igjen i skipets vestmur. Kor og skip er de opprinnelige bygningsdelene, mens våpenhuset ble bygget i forbindelse med en restaurering omkring 1873. I 1960 ble det bygget til et lite sakristi utenfor korets middelalderske sørportal.

Utstein kloster

Vårt best bevarte klosteranlegg Utstein var kongsgård fra Harald Hårfagres tid. Sannsynligvis ble eiendommen skjenket til augustinermunkene på midten av 1100-tallet, mens steinbygningene som er bevart betydelig yngre. Klosterkirken har et stilpreg fra siste halvdel av 1200-tallet.

Gerhard Fischer mente at kirkens skip må ha tilhørt et kongelige anlegg og at augustinermunkene gjorde om det opprinnelige koret til midttårn og bygget et nytt kor øst for dette. Mye tyder imidlertid på at kirkens østre parti ble bygget først, som en langkirke med et vesttårn. Siden ble koret påbygget med et nytt skip i vest.  Den opprinnelige vestportalen ble flyttet til det nye skipet og murverket mellom døråpningen og et opprinnelig vestvindu i tårnet ble revet ned.

Tabell over steinkirker i middelalderen i Stavanger

Nr	Navn	Helgendedikasjon	Datering eldste del	Tilstand	Middelaldersk Kortype
1	Stavanger domkirke	Svithun, Kristus, Trefoldigheten	p 1100	I bruk	Rektangel, rett
2	Bispekapellet		1272-1303	I bruk	Langkrk
3	Mariakirken	Maria	før 1280	Ruin	Langkrk, skille
4	Olavskirken	Olav	før 1280	Revet. Ukj.
5	Austbø/Hundvåg	Maria	før 1300	Revet..
6	Bru		m 1200	Revet.	Langkrk
7	Utstein	Laurentius	m 1200	I bruk	Rektangel, rett
8	Haugvaldstad	Agathe	ukjent	Revet.	Langkrk
9	Sørbø	Peter	ca. 1130-50	I bruk	Rektangel, rett
10	Talgje		ca. 1130-50	I bruk	Kvadrat, apsis
11	Hesby		ca. 1250	I bruk	Rektangel, rett

Steinkirker i Stavanger kommune; seks av dem står, mens fem er borte. Dessuten kjenner vi av omtale minst seks middelalderkirker til (Peterskirken og Martinskirken i Stavanger by, Hauskheim, Ask, Nesja og Sæbæjar), men det må ha vært flere.

Til toppen

Litteratur:

Dietrichson, Lorentz 1888: Norges Kirkebygninger i middelalderen og Nutiden. Kristiania.

Ekroll, Øystein og Stige, Morten 2000: Kirker i Norge bd 1 Middelalder i stein, Oslo.

Fischer, Gerhard 1964: Domkirken i Stavanger, Kirkebygget i middelalderen, Oslo.

Fischer, Gerhard 1965: Utstein kloster. Kongsgård – kloster – herregård. Stavanger.

Haug, Eldbjørg (red) 2005: Utstein kloster- og Klosterøys historie. Stavanger.

Hohler, Chrisopher 1967: Remarks on the earley cathedral of Stavanger and related buildings, Universitetets oldsaksamling årbok 1963-64, Oslo.

Lexow, Jan Hendrich 1957: Middelalderens stenkirker i Rogaland, Stavanger Turistforenings Årbok 1957, Stavanger.

Stige, Morten 1997: Stavangerkorets utvidelse og innflydelse, Hovedoppgave Universitetet i Oslo.

Stige, Morten 1998: Utstein kloster – ny bygningskronologi. Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkes Bevaring Årbok. Oslo.

Stige, Morten 2013: Stavanger domkirke – Den menneskelige katedralen. Stavangeren nr 3/2013. Stavanger.