Okkupasjonsår
av Erik Ettrup
Epokedefinerende
I historien snakker man ofte om tidslinjer, og ingenting har vel i nyere tid satt et dypere hakk i tidslinjen enn tyskernes okkupasjon i årene 1940-1945. Fem års okkupasjon satte dype spor i befolkingen og skapte et tidsskille. Fortsatt hører vi folk si «før krigen» og «etter krigen». Følelser ble nedarvet i generasjoner etterpå, og selv den dag i dag vekker historier fra okkupasjonen stort engasjement. De fysiske sporene derimot, er stort sett visket bort fra overflaten. Likevel dukker det tidvis opp gufs fra denne tiden, enten under gravearbeid i gater og parker, eller under renovering av bygninger.
Viktige bygg okkupert
Allerede i okkupasjonens første måned ble så godt som alle skoler i Stavanger rekvirert og beslaglagt til innkvartering av tyske soldater. Storhaug skole ble ødelagt etter at et britisk fly ble skutt ned og styrtet ved skolen 11. april 1940. Av folkeskolene ble Nylund, Våland, Kampen, Solvang og Buøy rekvirert.
Stavanger katedralskole Kongsgård og St. Svithun realskole ble også rekvirert, samt Solborg folkehøyskole og Misjonsskolen på Kampen. Spesielt Kongsgård spilte en viktig rolle, som hovedkvarter for både marinen og hæren gjennom hele krigen.
Rogaland sykehus på Våland ble tatt i bruk som militærsykehus og alle nordmenn henvist til Stavanger sykehus. I sentrum ble det rekvirert en rekke sentrale bygg, blant annet Tollboden, Hotell Victoria, Mælands gjestgiveri, Grand hotell og Iversens hotell. I området rundt Skagenkaien ble også en rekke privatboliger brukt til innkvartering av offiserer. Folken ble omgjort til soldatheim, mens Valbergtårnet ble delvis ombygget og innredet som signalstasjon.
I 1942 kjøpte den tyske marinen den konkursrammede hermetikkfabrikken Johs. Braadland på Strandkaien og bygget den om til kaserne for mannskapet på eskortefartøyene. Strandkaien 36/38 ble senere påbygget med en ekstra etasje for å huse alle soldatene. Det tyske sikkerhetspolitiet flyttet samme år fra Eiganesveien 93 til Solvang Aldershjem, hvor de ble samlokalisert med det norske Statspolitiet. I kjelleren ble det innredet fangeceller, på folkemunne Gestapokjelleren.
Krigsinfrastruktur
Allerede i mai 1940 startet utbygningen av en ny flyplass på Forus, med tilhørende hangarer, startbaner og annen infrastruktur. Kort fortalt et gigantisk prosjekt som trakk tusenvis av arbeidere til distriktet. Forus flyplass er i dag så godt som borte, med unntak av en flyhangar og et fåtall bunkere.
Denne sommeren startet også byggingen av flere store soldatforlegninger i form av brakkeleirer, hovedsakelig i Hillevåg, på Kvalaberg, Mariero og Gausel. Av disse finner vi kun spor på Kvalaberg i dag.
Den tyske marinen bygget også et artilleriverksted i enden av Hillevågsvatnet, hvor det ble satt opp verksteder og boliger. Senere i krigen ble det sprengt ut to store fjellhaller til ammunisjonslagre, med inngang fra Paradisveien. Marinen anla også en leir på Stokka, den såkalte Germaniakaserne, like ved Stavanger Stadion.
Rundt Stavanger ble det bygget en ring av luftvernbatterier, med kanonstillinger på Åsen, Ullandhaug, Byhaugen og Hundvåg. Inne i sentrum ble lettere luftvernkanoner satt opp i hovedsak rundt havnebassenget, med stillinger blant annet på Kalhammeren, Plentingen, Ulsnes, Rosenberg verft og på taket av Marnburg-bygningen ved Jorenholmen. Av disse anleggene er det kun på Åsen man kan påvise rester av stillinger, men mye ligger nok fortsatt begravet under bakken de andre stedene.
I tidsrommet 1942-1943 ble en del av luftvernet flyttet nærmere flypassene Sola/Forus, og både Åsen og Ullandhaug ble fraflyttet. På Ullandhaug ble det i stedet installert et avansert navigasjonssystem for tyske fly, et anlegg som krevde nesten 100 mann for å opereres. Tre store brakker til innkvartering ble bygget i skråningen opp mot toppen.
Kystforsvar
Forut for tyskernes angrep på Sovjetunionen ble Norge forsterket med et enormt kystforsvar, i form av kystartilleri. Dette kystartilleriforsvaret som senere strakte seg fra Oslofjorden til Kirkenes, omtales ofte som starten av «Festung Norwegen». Denne forsvarslinjen inngikk senere i et sammenhengende kystforsvar kjent som «Atlantikwall», som strakte seg fra Frankrike i syd, til Norge nord. I april-mai 1941 ble det derfor anlagt kystartilleristillinger blant annet på Fjøløy og Finnøy, som en del av innløpsforsvaret til Stavanger. Begge disse stedene finner man større konsentrasjoner av bunkere og kanonstillinger. Mens Fjøløy ble kraftig modernisert etter krigen, fremstår Finnøy som et helt originalt tysk kystfort.
På øyene ellers var det relativt lite utbygning i okkupasjonsmaktens regi. Drivstoffdepotene på Langøy og Steinsøy ble tatt, men gjennomgikk svært få modifikasjoner. På Sølyst etablerte marinen hovedkvarteret for en flotilje med skip som overvåket kysten av Rogaland, mens det ble anlagt et mindre støttepunkt på Grasholmen. Marinen tok også i bruk felleskjøpets lager på Kvalaberg, samt kullageret like ved, til etterforsyninger av skip.
I krigens siste måneder ble et nytt kystfort bygget etter de siste standarder på Ulsnes, men tyskerne nådde ikke å ta det i bruk før frigjøringen.
«Festung Stavanger»
Utviklingen i krigen gjorde tyskerne stadig mer overbevist om at de allierte vil foreta en landgang i Norge. Spesielt Nord Jæren og Stavanger, med sine lange strender og gode havner pekte seg fra 1942-1943 ut som et potensielt mål. Tyskerne opprettet derfor i 1943 «Festung Stavanger», en forsvarsdoktrine om hvordan Nord Jæren og til slutt Stavanger, ved hjelp av et såkalt støttepunktforsvar, skulle forsvares til siste mann.
Utbygningen av disse støttepunktene i «Festung Stavanger» gikk for fullt i 1943-1944, men var preget av mangel på både drivstoff, betong og materialer. Likevel klarte tyskerne å bygge flere hundre bunkere i festningen.
Ved slutten av 1944 var det anlagt fire forsvarslinjer innenfor det som i dag er Stavanger kommune:
- Fra Hinnavågen over Hinna til Grannes og Hafrsfjord.
- Fra Møllebukta, forbi Madlaleiren til Stokkavatnet
- Fra Hafrsfjord over Sunde til Stokkavatnet
- Fra Stokkavatnet over Tasta til Dusavik
Langs alle disse forsvarslinjene vil man fortsatt kunne finne både løpegraver og bunkere, lokalisert i grupper, altså støttepunkter. I tillegg ble det også anlagt et støttepunkt ved Hafrsfjord bru og på Ørnaberget i Kvernavik. Begge disse stedene kan det påvises bunkere fra denne perioden. I 1943 ble det anlagt en ny leir til et stridsvognkompani, med flere brakker og garasjer rundt Jåttå skole. I Jåttåvågen ble det satt opp et forsyningspunkt for torpedobåter, hvor man også lagret torpedoer og ammunisjon. Året etter ble det anlagt stillinger for jernbaneartilleri på Vaulen, hvor det ble bygget nytt sidespor for å kunne kjøre kanonene ut i stilling med tog.
I Vågen ble det i 1944 bygget en tre meter høy mur rundt havnen som invasjonssperring, også kalt «den kinesiske mur». Flere kjellere ble omgjort til skytestillinger og det ble bygget flere små betongbunkere langs kaiene helt bort til Nordkronen. Fra torget, gjennom sentrum, over Nytorget og oppover mot Storhaug startet man å bygge stridsvognsperringer rett gjennom gatene, med mål om å sirkle inn Storhaug, samt deler av Eiganes og Kampen med en sammenhengende sperring. Det ble anlagt støttepunkter i Johannesparken og på Storhaugmarka i forbindelse med sperringen. Arbeidet gikk svært tregt på grunn av ressursmangler, og sperringen var på langt nær ferdig før kapitulasjonen.
Gjemt historie
Foruten tyskernes utbygging er det verdt å nevne at det per 1945 fantes om lag 60 offentlige tilfluktsrom i Stavanger, og det var byggemeldt over 4000 private tilfluktsrom.
I mai 1945 var Stavanger en kraftig befestet by, men allerede uker etter frigjøringen begynte fjerning av piggtråd og sperringer rundt om i hele sentrum. Løpegraver ble fylt igjen og tysk propaganda ble malt over. Tidvis dukker disse opp igjen i dagslyset og skaper ofte avisoverskrifter, selv 75-80 år etter at de ble dekket til.
