Oljehistorien

av Norsk Oljemuseum

På 1960-tallet var antallet hermetikkfabrikker raskt på vei ned. På samme tid var det også slutt på de gode etterkrigskonjunkturene som hadde gitt verftsnæring og eksport gode dager. Stavanger var blitt en relativt fattig by med lav gjennomsnittsinntekt, og befolkningsveksten viste tegn til å flate ut. Byen så ut til å trenge et nytt næringsgrunnlag.

I 1962 søkte Phillips Petroleum norske myndigheter om enerett til norsk sokkel. Det fikk de ikke, men Shell, Esso m.fl. fikk året etter tillatelse til å starte seismiske undersøkelser. I Norge var det liten tro på disse undersøkelsene, men myndighetene sørget likevel for å sikre de nasjonale rettighetene på den norske sokkelen før de første konsesjonene ble gitt i 1965. I 1969 ble det første store oljefunnet gjort da Phillips påviste Ekofiskfeltet.  

Da hadde Stavanger allerede grepet muligheten til å etablere seg med oljebaser for de utenlandske oljeselskapene. Byen lå laglig til for virksomheten i Nordsjøen med god havn og internasjonale flyforbindelser. I tillegg visste ordfører Arne Rettedal og folkene rundt ham å trekke i de rette trådene. I 1966 stablet de på rekordtid et helt nytt boligfelt (Slåtthaug) på beina til boreselskapet Ocean Drilling and Exploration Co. Samtidig ble det startet opp en amerikansk skole på Revheim.  

Denne viljen til å komme oljeselskapene i møte var avgjørende for at Stavanger befestet seg som oljebyen. I 1972 besluttet Stortinget å legge de nyopprettede Oljedirektoratet (OD) og Statoil til Stavanger. Allerede i 1974 fantes 70 oljerelaterte selskaper i Stavanger, og økonomien fikk et bratt oppsving. Statoil (siden 2018 Equinor) etablerte seg etter hvert med hovedkontor på Forus, noe som var viktig for utviklingen av dette næringsområdet.  

Selskapet bidro også sterkt til utviklingen av næringsområdet i Jåttå-/Hinnavågen, der blant annet mange av de store betongunderstellene (Condeep-er) til oljeplattformer ble bygd. Her står i dag Skråtårnet som et bevis på de framskritt betongteknologien gjorde i forbindelse med aktivitetene her. I tillegg finnes landfestene som ble brukt i forbindelse med fortøyning av betongkjempene.

Sammen med nyere elementer i området (som Condeep-alleen og Olav Olsens plass) utgjør de det som kan karakteriseres som et kulturmiljø med basis i «betongalderen» fra midten av 1970-tallet til midten av 1990-tallet. Her er det også viktig å påpeke at Rosenberg verft på Buøy spilte en viktig rolle i samme tidsrom som byggeplass for flere av dekkene som ble koblet sammen med betongunderstellene. 

Sammen med Ullrigg på Ullandhaug, som er sentral i forskning på og utprøving av boreteknologi, utgjør disse de nevnte elementene viktige brikker for å forstå en helt sentral del av Stavangers nyere historie.   

Ideen om å bevare og dokumentere oljealderen for ettertiden er ikke ny. Allerede i 1981 ble stiftelsen Norsk Oljemuseum etablert. I 1999 kunne museets ansatte flytte inn i en moderne museumsbygning med en arkitektur som skal symbolisere det norske grunnfjellet, kystlandskapet og installasjonene i Nordsjøen. Bygningen har for det første gjort oljealderens historie tilgjengelig i form av utstillinger, forskning og dokumentasjon. For det andre er bygget i seg selv et etablert kulturminne, som et av få nyere institusjonsbygg i Stavanger som har vernestatus.          

I 2022 er det et halvt hundreår siden etableringene av Equinor og Oljedirektoratet. Mange av bransjens anlegg nærmer seg pensjonsalderen. Samlet inviterer dette til refleksjon rundt bevaring av denne næringens kulturminner og kulturmiljø.

Avtrykkene 

Oljealderens avtrykk er avsatt mange steder og på mange måter. Flere viktige næringsområder i kommunen, Forus, Jåttå-/Hinnavågen og Rosenberg, har i stor grad nytt godt av oppkomsten av og veksten i oljeindustrien.    

En bevisstgjøring av disse områdenes sammenheng (Statoil/Equinors administrative hovedkvarter på Forus, byggingen av produksjonsinstallasjonene Condeep i Jåttå-/Hinnavågen, konstruksjonen av plattfordekk på Rosenberg) er med på å befeste Stavangers posisjon som olje- og energiby. 

Siden oljevirksomhet i stor grad er et samtidsfenomen, er det lett å glemme å ta vare på det som bør stå for ettertiden. Noe av forgjengeligheten kan man se i Jåttå-/Hinnavågen, som var arbeidsplassen til flere tusen arbeidsfolk på 1970-, ‘80-, og ‘90-tallet i de mest hektiske anleggsperiodene under konstruksjonen av Condeep-plattformene. Tørrdokkene er for lengst forsvunnet, og erstattet av et fotballstadion og bolig- og næringskomplekser, og flere er under planlegging. En slik utvikling er ikke unaturlig, men det bør vektlegges hvordan utviklingen kan spille sammen med de få fysiske kulturminnene fra oljenæringen, og ikke overdøve disse. I dette området gjelder det i første rekke kulturminnene «Skråtårnet» og fortøyningsfestene, som ble brukt under byggingen av Condeep-ene.

Utfordreren   

Oljerelaterte installasjoner kan til tider utfordre tradisjonell bevaringsforvaltning.  

For det første gjelder dette det bevaringstekniske: Selv om mye fysisk materiale blir samlet inn av Norsk Oljemuseum, foregår mye bevaring gjennom blant annet skriftlig dokumentasjon og fotografier. Årsaken er dels fordi mange av installasjonene er utilgjengelige og i produksjon ute på norsk sokkel – og dels fordi de rett og slett er for store til å være praktisk håndterbare.  

For det andre angår utfordringen den oljerelaterte industriestetikken: Avstanden og kontrasten i form og størrelse sammenlignet med pittoreske småhus i Gamle Stavanger kan til tider virke stor.  

Uansett syn på bevaringsmetodikk og -estetikk, skal man være rimelig ihuga betongskeptiker for ikke å se en viss schwung over det skjeve tårn i Jåttåvågen og det grasiøse i Troll A-plattformen, i sin tid verdens høyeste flyttbare konstruksjon (472 meter). Jåttå-/Hinnavågen er definitivt kjempers fødested.

Avstanden har også sine mentalitetshistoriske sider. Mange publikasjoner og ikke minst tv-serien Lykkeland beskriver (om enn i en noe karikert form) Stavangers møte med internasjonal storkapital. Før oljeindustrien var Stavanger mest preget av småkår og bedehuskultur. Det gjenspeiler hvordan oljerelaterte kulturminner symboliserer mer enn bare stål- og betongkonstruksjoner.

Bevaringsviljen og -evnen nasjonalt og i Stavanger er kanskje klarest uttrykt gjennom etableringen av Norsk Oljemuseum. Det er her mye av ansvaret hviler på å ta de valg som skal til for at minnene om oljeindustrien skal kunne bevares for ettertiden og formidles på en faglig forsvarlig måte.

Flertydigheten    

Som et brennaktuelt samtidsfenomen er oljeindustrien – i større grad enn mange andre tematiske områder innenfor kulturminnevern – omdiskutert. Diskusjonen gjør kulturminnene flertydige, noe som gjør dem enda mer bevaringsverdige: Det skjeve tårnet i Jåttåvågen symboliserer vilje og evne til å bygge installasjonene som i dag forsyner Europa og verden med etterspurt energi, men som samtidig forårsaker betydelige utslipp.

Uavhengig av ståsted i klimadebatten, er det bred enighet om at oljenæringen har vært med på å forme det moderne Stavanger. Framover vil kommunen i økende grad få et kombinert olje- og energifokus, der deler av den eksisterende kompetansen i oljenæringen trolig kan bli brukt i et bredere energiperspektiv, for eksempel når det gjelder bygging av havvindanlegg samt arbeid knyttet til karbonfangst og -lagring.

Framtiden vi vise på hvilken måte overgangen til et bredere energitilfang vil ha strukturelle fellestrekk med tidligere omstillinger i byens industrihistorie. I mellomtiden bør vi gjøre det vi kan for å bevare oljehistoriens kulturminner – som et viktig utgangspunkt for å forstå Stavangers fortid, samtid og framtid.

Til toppen