Trehusbyens historie

TREHUSBYEN

De sentrale bydelene i Stavanger består av store trehusområder. Stavanger kaller seg med rette trehusbyen, og vi hevder at vi har Norges, og Europas, største sammenhengende trehusbebyggelse. Trehusbyen er en viktig del av Stavangers identitet.

Sett fra luften er trehusbydelene fascinerende ensartede. Likevel består den historiske trehusbyen av mye forskjellig – ulike epoker som avleirer seg på ulikt vis i de forskjellige bystrøkene.

Trehusbyens historie har sitt utgangspunkt i lokal byggeskikk og folkelig husbygging, men preges også av europeisk stilutvikling, vekslende byplanleggingsidealer og ikke minst av myndighetenes forsøk på å organisere husbyggingen på fornuftig og brannsikkert vis. De ulike byområdene er dessuten, mer lokalt, formet av de sosiale forholdene i byen: naboskap, tomtepriser og status knyttet til ulike områder. Slik har vi fått en trehusby som ikke bare snakker sin egen dialekt, i form av en byggeskikk som skiller seg fra det vi kan finne i Bergen, Haugesund eller på Sørlandet, men som også snakker mange ulike sosiolekter, for å trekke metaforen fra språkforskningen et hakk videre. «Lyden» er helt annerledes på Eiganes enn på Kampen, og i Varmen enn i Paradis.

Den selvgrodde byen

Ingen trehus i Stavanger er eldre enn fra 1700-1800-tallet, det har utallige små og store branner sørget for. Men måten de eldste byområdene er organisert på, viser tilbake på bebyggelsesstrukturene helt fra byens begynnelse. Innerst rundt Vågen ligger «bygårdene» med sjøhus mot sjøen og «byhus» mot gaten. På Strandsiden finnes også rester av noen av de gamle terrassehagene i bakkene opp fra Vågen. I gateløpene innenfor, på Sentrumshalvøya og langs Øvre Strandgate, ligger små hus klynget sammen på trange tomter, hulter til bulter, langs smale, buktende gateløp. Disse områdene er tydelig preget av middelalderes eiendomsstruktur og «selvgrodde» gater og veier, og er blitt til uten byplanlegging. Slik tok byveksten form, organisk og etter gammel sedvane, helt fra byens spede begynnelse og frem til midten av 1800-tallet. Skjønt vekst – folketallet gikk vel litt opp og ned, og den generelle veksten var i mange hundre år beskjeden, fra noen hundre sjeler i middelalderen til rundt 2500 innbyggere i byen Stavanger ved inngangen til 1800-tallet. 

De første reguleringene

Med stor innflytting fra omlandet under sildeperioden på 1800-tallet, førte den store folkeveksten til et behov for å regulere gater og bebyggelse bedre, og endelig gjorde byplanleggingen seg gjeldende også i Stavanger. Innflytterne kom ofte reisende med sine egne små stuer i form av demonterte laftekasser, som medbragte «byggesett», i båt fra Ryfylke. Men både fra det private og det offentliges side ble det, mot midten av århundret, gjort stadig flere forsøk på å få både den gamle og den nye bebyggelsen inn i et logisk system. Enkelte hus ble kjøpt opp av kommunen og revet for å fjerne spesielt smale passasjer i gatenettet, slik at gatene ble mer framkommelige. Samtidig ble de første reguleringsplanene for ny bebyggelse utarbeidet. Thomsestykket/Thomsehagen ovenfor Gamle Stavanger og ABC-kvartalet ved Petrikirken ble regulert på denne tiden. Området der ABC-kvartalet lå, havnet akkurat på denne tiden innenfor bygrensen, ved Stavangers aller første byutvidelse, i 1848. Thomsestykket lå fremdeles utenfor bygrensen, som gikk i Løkkeveien frem til 1866. Begge områdene fikk smale, rette gateløp der små hus ligger helt ut til gaten, rygg i rygg og skulder ved skulder. Selve husene skilte seg altså ikke særlig ut fra det man kan finne i de eldre byområdene – men organiseringen av bebyggelsen var ny.

Det store vannskillet: bybrannen i 1860

Ordentlig sving på sakene ble det først etter den store bybrannen i 1860 da 250 hus ble slukt av flammene i nordre ende av dagens sentrum. Til å begynne med virket det ikke som om byen hadde lært så mye av denne brannen, der 12-13 prosent av byens 15 000 innbyggere ble husløse. Stavanger motarbeidet Statens forsøk på å innføre murtvang med den begrunnelsen at det ville gjøre det vanskelig for mange «vanlige folk» å bygge hus. Byområdene ble også for det meste gjenoppbygd med gater som var mye smalere enn de egentlig lovfestede 20 alens bredde, for kommunen hadde ikke råd til å løse inn nok tomter til å følge lovens krav.  I gjenoppbyggingsområdet ble gateløpene likevel for en stor del utvidet sammenlignet med før brannen, og det ble anlagt en spesielt bred gate som brannskille mellom ulike bystrøk – i dag synes vi kanskje ikke den er så forferdelig bred, men da den var ny, framstod Breigata som en nesten uhørt bred gate, og en ødsling med tomteland.

Og byen hadde skjønt at noe måtte gjøres. På litt lengre sikt utløste brannen et skred av kanskje overmodne forbedringer og moderniseringer i byen.  Det ble ansatt en egen stadsingeniør som skulle se til at videreutviklingen av byen skjedde på faglig betryggende og velregulert vis, det ble etablert et fast brannkorps, det ble anlagt vannverk i Mosvatnet, og det ble nedsatt en gatelyskomité, som skaffet byen et gassverk og gatelykter.

Det ble også innført murtvang i byen, en bestemmelse som først og fremst gjorde seg gjeldende gjennom sin unntaksformulering: Murtvang gjaldt bare for hus som målte mer enn sju alen opp til gesimsen (takrennen). Hus som var lavere enn dette, kunne man fremdeles få bygge i tre, men som et brannforebyggende tiltak var det krav om at gavlene skulle knekkes (for å forhindre brannsmitte fra hus til hus).  I områdene rundt Østervåg er det mange hus med knekte gavler, og særlig opp mot Sølvberget finnes noen rare utslag av denne bestemmelsen: hus med gavlen på bredsiden ut mot gaten, og flere etasjer oppunder den store takflaten. Dette er nok eiendommer der huset opprinnelig har hatt langsiden mot gaten og takryggen parallelt med gateløpet, men der foretaksomme eiere har bygd på snedig vis, ved å vende gavlen ut mot langsiden og dermed i praksis få klemt flere etasjer inn i huset uten å endre den lovfestede gesimshøyden.

Kvadratur og nye hustyper

Byen også vokste mye på andre halvdel av 1800-tallet, etter hvert som den nye hermetikknæringen skjøt fart. Det ble til nye byutvidelser. Bebyggelsen spredde seg utover på Vestre platå og indre deler av Våland og Storhaug. Nå foregikk byggingen i et strengt regulert gatenett som stadsingeniøren hadde brettet ut over landbrukseiendommene som omgav byen.  Gateløpene var bredere enn i de aller første reguleringsplanene, og kvartalene litt rommelige, omtrent kvadratiske på formen. Husene lå ennå tett i tett, og var trukket helt ut til fortauskanten. Også husene ble større. I 1875 ble det lov å bygge i to fulle etasjer, med valmtak (pyramidetak). Fra slutten av 1800-tallet finnes det mange «kassehus» av denne typen.

Til toppen

Sveitserstilen kommer

Mot slutten av 1800-tallet skjøt også stilutviklingen fart. Gjennom nesten hele 1800-tallet hadde bybebyggelsen et klassisistisk stilpreg, inspirert av den europeiske Louis Seize- og empirestilen, men også formet av den rasjonelle enkelheten som naturlig fulgte med en gammel byggeskikk. Nå måtte enkelheten i stadig økende grad vike for en blomstrende snekkerglede, utbredt av den første generasjonen norske arkitekter som kom hjem fra studier i Tyskland med nye ideer til trehusbyggeri. I stedet for enkle, lave bygningskropper, klassisk inspirerte døromramminger og enkelt listverk med inspirasjon fra murhusarkitekturen, innførte de høye, korsformede hus med altaner og vinterhager, fantasifull ornamentikk, løvsagsarbeider og spir. Fullt utviklet ser vi sveitserstilen bare på store villaer i de «penere» bystrøkene, særlig i Paradisområdet og i et lite område på Vestre platå. Men mange av stilelementene finnes også på de mer beskjedne byhusene i den alminnelige kvadraturen.  Selv mange av de eldre byhusene ble etter hvert staset opp med vinduer og listverk etter tidens nye mote.

Den horisontaldelte tomannsboligen, et «ekte» ferdighus

På andre halvdel av 1800-tallet oppstår også den mest stavangerske av alle boligformene, den horisontaldelte tomannsboligen. Frem til den tid hadde folk for en stor del bygd husene sine selv og leid ut et rom eller flere etter ønske og behov. Nå ble det vanlig å bygge hus som fra begynnelsen av hadde to leiligheter. Huseieren bodde da selv i den ene etasjen og disponerte i tillegg loft, kjeller og hage, mens den andre etasjen ble leid ut.

Utseendemessig skiller denne boligtypen seg ikke nevneverdig fra eneboligene fra samme periode; de har én felles inngangsdør til trappeoppgangen og innvendige entrédører til leilighetene derifra. Det finnes også mange eksempler på hus av denne typen som har blitt bygd som tomannsboliger og siden er brukt som eneboliger eller omvendt – og en del har endret antallet leiligheter flere ganger. I tillegg kunne det i perioder også leies ut et rom eller to på loftet eller i en av leilighetene, så det som ser ut som «byvillaer», kunne gjerne være leiegårder i miniatyr.

I våre dager blir disse husene ofte seksjonert, med to eller flere ulike eiere, noe som gir enda flere mennesker muligheten til å eie egen bolig, men som samtidig har vist seg å kunne føre til komplikasjoner når det gjelder vedlikehold og drift av huset.

Den raske befolkningsveksten og etterspørselen etter boliger i den raskt voksene industribyen Stavanger førte fra århundreskiftet til at mange lokale byggmestere bygde «på spekulasjon». De satte opp flere boliger i samme gateløp og solgte dem etter hvert som de ble ferdige. Dette ble en ganske enkel måte å tjene penger på fordi store trelastleverandører, som Øgreid, begynte å selge ferdige «byggesett» til slike Stavangerhus: Ferdigkappede materialer, et utvalg standardiserte vinduer og dører, kledning og ferdiglaget listverk og dekor.  I dag er ofte slike hus blitt endret individuelt, men da de var nye, kunne flere hus i en gate se nærmest identiske ut.

Til toppen

Jugendstil, sveitserjugend og nye byplanidealer

Sveitserstilfeberen fortsatte med full styrke inn på 1900-tallet, men gikk av mote igjen enda fortere enn den hadde kommet, da jugendstilens idealer slo gjennom i Stavanger rundt første verdenskrig. Store takutstikk, profilerte taksperr, spir og gavldekor, høye krysspostvinduer og dekorativt vinduslistverk ble fortrengt av mer lukkede bygningskropper uten tverrfløyer, men med valmtak, enklere dekor, smårutete vinduer. Dette gjaldt særlig på de «finere», arkitekttegnede husene på Eiganes og øverst på Våland og Storhaug, som også ofte hadde importerte, glaserte takpanner og romantiske skodder ved vinduene. Mange av de samme stiltrekkene fulgte også med videre inn i den nyklassisistiske retningen på 1920-tallet. Her hentet man blant annet inspirasjon fra den eldre byggeskikken, fra før den «vulgære» sveitserstilens inntog.

I den mer alminnelige byggeskikken holdt mange elementer fra den folkelig elskede sveitserstilen seg lenger, og det oppstod en egen blandingsstil som er så vanlig i Stavanger at vi har gitt den et eget navn – sveitserjugend.

Samtidig med jugendstilen slo det også gjennom nye idealer for byplanlegging. Byingeniørens linjal ble lagt i skuffen, og nye gateløp ble tegnet i mykere linjer som fulgte terrenget oppover langs Vålandsskråningen, utover på Eiganes og Varden.  Nye brannkrav førte samtidig til at husene måtte bygges med en viss minimumsavstand (eller i mur!), og dermed fikk alle de nye byhusene – som folk flest fremdeles bygde i tre - en liten hage rundt seg. Mot gatene kom det også små forhager, og nye deler av trehusbyen fikk et grønt, hagebyaktig preg.

Murtvangen i de sentrale bydelene

I alle de sentrale trehusbydelene, vil man støte på belter av murhus, de fleste i enkel jugendstil. Utenom materialbruken, skiller ikke disse murhusbeltene seg vesentlig fra bebyggelsen omkring; husene er omtrent like store som trehusene i samme nabolag, og de ligger på tomter og i kvartaler som ikke skiller seg ut fra det gjengse mønsteret i trehusbyen. Dette er hus som ble oppført i den nasjonale murtvangsperioden etter den store bybrannen i Ålesund i 1904. Denne brannen er en av de største brannkatastrofene som har rammet noen norsk by i morderne tid, så å si hele byen ble jevnet mot jorden. Katastrofen førte til at det ble innført en nasjonal murtvangsbestemmmelse. Enkelt forklart gikk den ut på at all bebyggelse i sentrale strøk i norske byer måtte oppføres i mur.

I Ålesund selv ble følgen at hele byen gjenoppstod i en helt ny skikkelse. Inntil da hadde Ålesund vært en vanlig norsk trehusby, men nå ble den en ren murhusby tegnet av landets fremste arkitekter, og med sin helt egen karakter - i dag ofte omtalt som «jugendbyen». I byer som hadde sin historiske bebyggelse i behold, ble det trukket en «murtvangsgrense» nokså tett rundt den bymessige bebyggelsen. Alt som skulle bygges innenfor denne grensen, måtte bygges i mur. Dette førte til en hel del spredte murhus innenfor den etablerte bebyggelsen i Stavanger, og ikke minst til at mellomrommet mellom den eksisterende bebyggelsen og den nye murtvangsrensen ble utfylt med murhus. Slik oppstod de karakteristiske murhusbeltene.

Men folk var jo kreative i Stavanger og ønsket å gjøre som de alltid hadde gjort: Bygge rimelige trehus. Over alt fortsatte dermed byggeaktiviteten i tre ufortrødent like utenfor murtvangsrensen, noen ganger også uten at det smale området mellom den eksisterende bebyggelsen og murtvangsgrensen ble tatt i bruk. Mellomrommet mellom byen av 1904 og bebyggelsen utenfor grensen, ble i slike tilfeller først tettet på 30-tallet, da murtvangen ble opphevet. Slik har det oppstått steder der «kronologien» i et nabolag blir brutt: midt inne i et område med jugendhus og nyklassistiske hus fra perioden 1905-1925, ligger plutselig et belte med «funkishus» i tre fra 30-tallet.

Foto fra Brønngata?

Funksjonalisme på Stavangersk

Også funksjonalismen, eller den internasjonale modernismen, fikk sitt lokale preg i Stavanger. I denne perioden ble arkitekturen utpreget internasjonal, slik navnet på retningen antyder, og Stavanger fikk flere gode arkitekter med utdannelse fra det store utland (Tyskland), eller fra NTH. Like fullt, altså, utviklet de fleste arkitektene en viss «dialekt» da de tegnet bolighus i hjembyen. Dessuten ble også funkisarkitekturen snart en del av den folkelige byggeskikken, og tidens horisontaldelte tomannsboliger ble utformet i en stilretning som vi gjerne kaller «folkefunkis» eller «byggmesterfunkis». Derfor er det er langt mellom de radikalt fremmedartede, rendyrkede funkishusene med flatt tak og f.eks. sylindriske former.

De typiske stavangerske funkishusene har gjerne et lite saltak eller valmtak med lav takvinkel, vinduene er forholdvis lave, gjerne med uttalt liggende format, og er trukket ut mot hjørnene. Husene har enkel, stram belistning. Dekoren på slike hus, i den grad den finnes, underbygger gjerne det horisontale i fasadene, for eksempel i form av horisontale skiller mellom ulike retninger på kledningen eller annet skifte i fasadematerialene.

Utvendig er altså den stavangerske funksjonalismen ikke så radikal, og overgangen inn i funksjonalismen var i mange tilfeller nokså glidende fra nyklassisismen. Men inni har det skjedd noe helt nytt: De fleste nye husene ble ikke lenger bygd med lafteteknikk. De er lette bindingsverkshus, eventuelt med noe isolasjon i konstruksjonen. De er altså fremdeles trehus, men med en lettere og mindre materialkrevende konstruksjon.

Til toppen

Modernisme endrer trehusbyen

Modernismens største innflytelse på trehusbyen som helhet, er ikke de funkis-inspirerte bindingsverkshusene i utkanten av de gamle bydelene, men derimot den virkningen som en radikal holdning til historisk byggekunst fikk for hele resten av trehusbyen, i all hovedsak i etterkrigstiden.

Den internasjonale modernismen var i utgangspunktet ikke en stil, men en ny retning innenfor arkitekturen som la vekt på funksjon og rasjonalitet framfor historisk nedarvede formmessige konvensjoner. De mest ytterliggående eksponentene for modernismen mente at all estetisk betinget formgiving var passé, og at dekor var en forbrytelse. Den jevne, norske funkisarkitekt delte ikke disse ekstreme synspunktene, og de av periodens arkitekter som har fått størst ry i ettertiden, er de som har latt de moderne og rasjonelle byggene gjennomstrømme av estetisk raffinement.  Men den radikale holdningen til arkitektur reflekterte en generell holdning i samfunnet over hele den vestlige verden på 30-tallet og i etterkrigstiden: En sterk tro på det moderne, på framskrittet, som samtidig innebar ønske om et brudd med fortiden.

Ønske om formmessig fornyelse og moderne boliger var én ting; stor boligmangel og trangboddhet etter krigen bidro også til at den historiske trehusbyen ble forbundet med kummerlige boforhold og tungvinte løsninger, et liv man fortest mulig ønsket å legge bak seg. De som ikke var så heldige å få en ny leilighet i et rekkehusfelt og kunne forlate en overbefolket og nedslitt horisontaldelt tomannsbolig til fordel for et moderne liv, prøvde å modernisere det de hadde. De ulike stilperiodenes varierte vinduer og dører ble over alt i trehusbyen ofret til fordel for praktiske husmorvinduer og nye ytterdører i teakfiner. Etter hvert fikk de aller fleste husene betongpanner på takene. I en del tilfeller fikk de også plastkledning. Dekor og detaljer ble systematisk fjernet, og særlig sveitserstilspynt var definitivt «ut», men nye karnapper og inngangspartier var tegn på økende velstand. Alt dette var rasjonelt og økonomisk begrunnet, og et resultat av moter og tidens ånd, så det er også en del av historien. Men det endret den historiske trehusbyen radikalt og gjorde at nabolagene mistet sitt særpreg.

Trehusbyen som vernesone

Den samme holdningen til fortiden som førte til en forflatning av en rekke bolighus, førte også til store byplanmessige endringer. Det mest slående uttrykket for modernistisk holdning i byplanleggingen i Stavanger var den store sentrumsplanen fra 1946, som forutsatte riving av all eksisterende bebyggelse i sentrum og Gamle Stavanger, utenom domkirken og noen få andre enkeltbygg, til fordel for rasjonell lavblokkbebyggelse og gode kjøreveier.

Etter hvert som saneringen begynte i praksis, med store konsekvenser for områder som Olavskleivå og Klubbgata, våknet folk i Stavanger. De oppdaget at den byen de kjente og elsket, forsvant bit for bit, og nå stod hele bebyggelsen på Straen for tur. Med arkitekt Einar Hedén i spissen, førte den folkelige motstanden til at Stavanger vedtok landets første verneplan så tidlig som i 1956. Dette var før vi hadde en planlov som hadde redskaper for å verne bygninger og områder, så i praksis ble 33 av husene i dagens Gamle Stavanger rett og slett regulert til «åpen plass», for at det skulle være tydelig at man ikke skulle bygge noe annet der. Verneområdet ble siden utvidet i flere omganger, etter hvert i form av det som da het «spesialområde bevaring» i planverket – i dag «hensynssone, bevaring».

Som en motreaksjon mot den første etterkrigstidens fremtidstro og saneringsiver, ikke bare i Stavanger, men over alt i Europa, oppstod det på '70-tallet en bred, internasjonal bevegelse som tok til orde for å sette i stand den gamle bybebyggelsen og framelske de gode kvalitetene den hadde, i form av en menneskelig skala, fleksibilitet, lokalt særpreg, interessante mellomrom, solide byggematerialer og historisk forankring. I 1972 publiserte akademiske miljøer fra hele Norden rapporten «Trästader i Norden», og det ble holdt en stor trehusbykonferanse i Sandefjord.

Det tok tid å «snu skuta» i Stavanger, men i 1974 ble Einar Hedén Stavangers første byantikvar, og i «kulturvernåret» 1975 ble sentrumshalvøya vernet. Den nordiske trehusbybevegelsen produserte etter hvert også rapporter fra Stavanger, med de mest sentrale bystrøkene i sentrum som sitt studieobjekt. Utover 1980-tallet vokste bevisstheten om trehusbyens verdi og egenart, og man gjorde et overslag som tilsa at det fantes omtrent 8000 trehus innenfor det området vi i dag kaller trehusbyen. I nye reguleringsplaner ble det ofte tatt med en bestemmelse om at vinduer og ev. andre detaljer skulle utformes som opprinnelig.

Etter hvert førte velstandsøkningen og nye måter å seksjonere og bebo husene i trehusbyen på til en eksplosiv økning av søknader om endringer av bebyggelsen, blant annet i form av nye balkonger og takvinduer. De estetiske retningslinjene for trehusbyen, som ble vedtatt i 2003, ble innført for å få bedre styring med denne utviklingen. Retningslinjene har over tid vist seg å være et brukbart redskap til dette, både som juridisk virkemiddel, og ikke minst som et formidlingsverktøy, siden de tydelig forklarer hvilke verdier kommunen ønsker å ivareta. Retningslinjene finnes fremdeles i kommuneplanen, 20 år senere.

I 2012 opprettet Riksantikvaren sitt NB!-register (Nasjonale kulturminneinteresser i by), et register over byområder i Norge med nasjonal kulturminneverdi. I Stavanger ble hele trehusbyen definert som et NB!-område. Begrunnelsen for dette er nettopp trehusbyens utstrekning og mangfold, mer enn verdien av de enkelte hus i seg selv.

Til toppen

Trehusbyen i dag - tilbakeføring, "gammal stil", og hager under press

Trehusbyen var ferdig utbygd rundt 1950 og er i dag et historisk byområde – men den er langt ifra et «friluftsmuseum»: Den består av store, levende boligområder. Begrepet trehusbyen er relativt godt kjent i befolkningen, og mange beboere er stolte av å eie og forvalte ett av husene i dette området. Mange gjør også en strålende jobb enten med å beholde særpreget eller tilbakeføre huset sitt til et mer opprinnelig utseende, med riktige vinduer, dører, taktekkingsmaterial, kledning og dekor.

Samtidig er det tross alt ikke alle som er like bevisste på detaljene i den eldre byggeskikken. Det skjer ikke så rent sjelden at huseiere som i utgangspunktet ønsker å tilbakeføre huset sitt til utgangspunktet, gjør det ut fra nokså løselig inspirasjon fra andre hus, uten å undersøke hva som er riktig på sitt eget. Resultatet blir gjerne tilbakeføring til «gammal stil» - en nostalgisk hybrid som bare er svakt forankret i de historiske stilretningene i trehusbyen. Detaljene i «tilbakeføringen» kan da ligge det aktuelle huset nesten like fjernt som husmorvinduer og betongpannetak. Det jobbes kontinuerlig for å nå ut til flest mulig huseiere med god informasjon om at de kan få hjelp til å behandle sitt eget hus mest mulig «riktig», og å skape gode forbilder i alle nabolag. De gode eksemplene på tilbakeføring er heldigvis etter hvert tallrike. En del bydeler har helt skiftet karakter de siste 10-15 årene, og ligner nå igjen seg selv, slik de var for hundre år siden.

Samtidig som mange hus i trehusbyen omsorgsfullt tilbakeføres til opprinnelig utseende, foregår det motsatte i stor stil hagene. Seksjonering av bolighus og det faktum at mange husstander eier to biler, sammen med kommunens eksplisitte bestrebelser for å få parkeringen bort fra gatene, fører til at svært mange forhager blir lagt under hardt dekke, og mange garasjer kommer til. Tidligere grønne gateløp med stakittgjerder og hekker, eller små bakkemurer og frodige skråninger opp til husene, erstattes av brolagte eller asfalterte parkeringsflater. I fallende terreng graves det bort jordmasser, slik at grunnmuren blir høyere, og det opprinnelige forholdet mellom hus og terreng, hage og gate forsvinner. Når mange i tillegg velger å legge bakhagen under terrasse, endrer det til sammen trehusbyens karakter vesentlig.

Den historiske trehusbyen består ikke bare av husene, men også av hagene og gateløpenes karakter. Med mer tilrettelegging for bilfri hverdag, satsing på naturbaserte løsninger og økende interesse for selvberging, er det kanskje håp om at trehusbyen ikke er tapt som hageby, men at det grønne mellom husene vil få en renessanse i fremtiden.

Bilde av hus med hyggelig forhage og nærbilde av parkering inntil husveggen...

 

Kilder:

Haaland, Anders: En by tar form, Stavangers bebyggelse 1815-1940, Stavanger 1999

Bergsgard, Unnleiv: «Stavangers bebyggelse 1946-1965, ``Den sosialdomkratiske orden``» i Stavanger museums årbok 2005, Stavanger 2007

Sørby, Hild: «Funksjonalistisk arkitektur i Stavanger» i Stavanger museums årbok 2001, Stavanger 2002

Til toppen